Da Oslo Filharmonien møtte veggen
ANMELDELSE: Yuja Wang spilte foran mildertidig akustikk-vegg da hun gjestet Oslo Konserthus torsdag.

Konsert:
Torsdag 8/9 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Yuja Wang, klaver

J. Sibelius: Dryaden
B. Bartok: Pianokonsert nr. 2
J. Brahms: Symfoni nr. 1

Denne anmeldelsen skulle handle om den kinesiske sensasjonspianisten Yuja Wang, om Oslo Filharmonien og Saraste, og om Sibelius, Bartok og Brahms. Det gjør den også, men først er det noe annet jeg må skrive om: En vegg! Der man vanligvis ser de tomme benkeradene på podieterrassen bak orkesteret i Oslo Konserthus, fikk publikum i går se en veldig trekonstruksjon. Store plater var satt sammen til en sammenhengende vegg bak orkesteret. Visuelt sett, kanskje ikke det helt store. Hensikten var likevel åpenbar. Det handler slett ikke om å behage øyet, men om lyd.


Volum og detaljer
Få ting er mer utskjelt enn akustikken i Oslo Konserthus. Og det med god grunn. De akustiske arbeidsforholdene for Norges ledende symfoniorkester har rett og slett vært elendige. Akustikken var også hovedårsaken til at stjernedirigent Mariss Jansons forlot orkesteret i sinne i år 2000. Ethvert forsøk på å utbedre situasjonen ønskes derfor hjertelig velkommen. Og det er selvsagt her veggen kommer inn, men fungerte det?

Førsteinntrykket, under fremførelsen av Sibelius’ merkelige tonedikt «Dryaden» og Bartoks andre pianokonsert, var at det var mer av alt: Mer volum og mer detaljer. Dessverre var pianoklangen imidlertid like sløret og grumsete som før. Det var først under Brahms’ første symfoni at fordelene med veggen begynte å utkrystallisere seg.


Mer naturlig balanse
Hovedproblemene med akustikken har, slik jeg ser det, vært at klangen er usedvanlig «tørr» (kort etterklang), at strykerklangen har vært dvask og at bassregisteret blir helt borte, særlig i cello og kontrabass. På de to siste punktene synes jeg veggen ga klar bedring. Så saftige strykere tror jeg nesten ikke jeg har hørt i Konserthuset, og det var så mye «trøkk» i bassen at man nesten kjente det i magen! Mitt inntrykk var at strykerne tok større plass i lydbildet, og at balansen i orkesteret dermed ble bedre og mer naturlig.

Også under solopartier i treblåseinstrumentene synes jeg veggen ga en viss effekt. Klangen virket rundere, fyldigere og mer avslappet enn tidligere. Det er for tidlig å konkludere om veggens betydning for akustikken i Oslo Konserthus etter én konsert, men det lover svært godt at en bedring var å spore allerede på første konsert.


Gode soloer
Med den nye veggen som bakteppe, imponerte Oslo Filharmonien og Jukka-Pekka Saraste nok en gang stort i fremførelsen av en romantisk symfoni. Saraste kjenner dette repertoaret ut og inn, og evner å forme de store linjene i Brahms’ symfoniske strukturer på en imponerende måte. Han dirigerte (selvsagt) utenat og med et gnistrende engasjement, som helt tydelig smittet over på orkestermusikerne. Selv om samtlige musikere spilte utmerket, fortjener konsertmester Elise Båtnes spesiell ros for den nydelige klangbehandlingen i andresatsens fiolinsolo. I tillegg vil jeg trekke frem spesielt fine soloer i klarinett i tredjesatsen og i horn i sistesatsen.

Kanskje hadde veggen noe av æren for den flotte konsertopplevelsen, men jammen skal orkesteret ha skryt også. Nå, når orkesteret er på et så høyt nivå og akustikken ser ut til å ha blitt noe bedre, hadde det vært spennende å høre mer nytt og ukjent repertoar i Oslo Konserthus.


Konklusjonen er klar
En som ikke fikk noe særlig akustisk drahjelp av den oppsatte veggen var kveldens solist, den kinesiske pianosensasjonen Yuja Wang. Selv om enkelte av detaljene druknet eller fordunstet i konserthusets akustikk, begeistret hun likevel publikum med blendende teknikk og eksplosiv uttrykkskraft. Bartoks pianokonsert er klang og kontrapunkt, og en av de vanskeligste på pianorepertoaret. Yuja Wang representerer imidlertid en generasjon unge, kinesiske utøvere som ikke vet hva tekniske utfordringer betyr en gang. Når man dessuten er så full av musikk og musikkforståelse som Wang, blir det en fest å høre på.

Dette var altså kvelden da Oslos konsertpublikum fikk stifte bekjentskap med enda en strålende kinesisk soloutøver, men det var også kvelden da Oslo Filharmonien bokstavelig talt møtte veggen. Det blir spennende å se, og ikke minst høre, hvilken effekt trekonstruksjonen har på annet repertoar enn klangfyldige Brahms.

Uansett er budskapet klinkende klart: La klangen leve! La veggen stå!

Akustikkveggens tas ned etter fredagens konsert og er et ledd i utprøvingen av løsninger for å bedre akustikken Oslo Konserthus.