Inferno 2008
FESTIVALRAPPORT: Svein Egil Hatlevik har vært på Infernofestivalen for Ballade. Han kan rapportere om både overveldende og skuffende konserter - og debatt om det ekstreme i dagens metall: - Det å være ekstrem (hva nå i all verden det skal bety) er ikke lenger en opphøyd norm. Norsk metall er en bransje, den har vært det i mange år nå, og det er de samme reglene for profesjonalitet som gjelder her som i resten av musikkbransjen. Og den eneste variabelen som har noen egentlig prediksjonskraft når det gjelder hvor bra et band fungerer på scenen, er nettopp i hvilken grad bandet kan levere en profesjonell produksjon, skriver Hatlevik.

Av Svein Egil Hatlevik

Kan metall bli mer ekstremt? Blant paneldebatter om albumformatets framtid innenfor metallsjangeren og forhåpentligvis matnyttige foredrag om hvordan artister bør planlegge og gjennomføre turnéer, samt nettverksbyggende såkalte speed meetings, var dette den eneste problemstillingen som ble forsøkt debattert under årets seminarprogram som pekte tilbake mot tida før norsk metall ble en industri og en merkevare – mot den tida da en anså det å være såkalt ond som et positivt ladet karaktertrekk og som en mer eller mindre konkret egenskap ved musikk.

For skal man snakke om norsk metallmusikk, så kommer man ikke unna, uansett hvordan man snur og vender på det, en del begivenheter på begynnelsen av 90-tallet. Jeg refererer selvsagt til da det å være så ekstrem som mulig ble opphøyd til en norm, noe som førte til drap, selvmord og kirkebranner. Dette førte igjen til en type oppmerksomhet, både i Norge og i utlandet, som man ikke kan kjøpe for penger – selv om det skulle koste sentrale skikkelser enten livet eller lengre fengsselsstraffer. Det er også på grunn av denne historien Inferno-festivalen kan arrangere guidede turer til historiske steder fra norsk black metal-historie, som for eksempel platebutikken Helvetes gamle lokaler i Schweigaards gate, huset på Kråkstad i Ski kommune hvor Mayhem bodde en periode på starten av 90-tallet, og hvor bandets vokalist begikk selvmord.

Men det å være ekstrem (hva nå i all verden det skal bety) er ikke lenger en opphøyd norm. Norsk metall er en bransje, den har vært det i mange år nå, og det er de samme reglene for profesjonalitet som gjelder her som i resten av musikkbransjen. Og den eneste variabelen som har noen egentlig prediksjonskraft når det gjelder hvor bra et band fungerer på scenen, er nettopp i hvilken grad bandet kan levere en profesjonell produksjon.


Overveldende Satyricon, skuffende Gorgoroth

Det var derfor ikke overraskende at Satyricon, som var det første black metal-bandet i Norge som la om fra gutteromsvirksomhet til profesjonell drift, fredag kveld leverte den mest overveldende konserten under årets festival. Vokalist Sigurd Wongraven framsto som en gjestfri vert, som kunne ønske publikummere fra hele verden velkommen, og som til stadighet passet på å henvende seg til publikummere både på gulvet, på venstre galleri og på høyre galleri. Hadde han hatt tid til det, hadde han nok sett hver enkelt publikummer i øynene og bedt ham eller henne om å rope taktfast til Satyricons musikk. Konserten besto, som jo er vanlig når man har gitt ut mer enn en håndfull plater, av både nytt og gammelt materiale, noe som gjorde det tydelig at bandets nyere materiale er laget nettopp for å fungere inkluderende i en konsertsammenheng.

Gorgoroth, en annen av festivalens hovedattraksjoner, befinner seg for tiden i en juridisk kontrovers som neppe ville ha oppstått om det ikke var for at bandet fungerer som en bedrift, snarere enn et gutteromsprosjekt. I fjor høst fikk bandets grunnlegger Infernus fyken, fordi bandets vokalist Gaahl og bassist King ikke mente han gjorde en god nok jobb. Striden om hvem som skal få beholde merkevarenavnet Gorgoroth med tilhørende bedriftslogo er ennå ikke avklart, men en kan se for seg at dette kunne vært ordnet på en mer forsonlig måte dersom Infernus hadde fått en fallskjermavtale.

Og da Gorgoroth stod på scenen torsdag, var det altså King og Gaahl som var bandet, med innleide gitarister og trommis. Innleide var også fire nakne modeller, to menn og to kvinner, som var blitt korsfestet (med tau, ikke spiker). Legger man til en utstrakt bruk av flammer og fakler, får Gorgoroth preg av å være like mye en installasjon som en konsert, som dessuten også stimulerte luktesansen med en petroleumsdunst kom kunne kjennes helt til utgangen. Når jeg likevel ikke kommer til å huske Gorgoroth som en stor konsertopplevelse, skyldes det først og fremst bandets svake låtmateriale, samt en del lydtekniske problemer.


Kjedelig fra 1349, overraskende fra Stavanger

På lørdagen var det 1349 som hadde fått oppgaven å representere vertslandet på hovedscenen på Rockefeller. Bandet har spesialisert seg i å spille veldig fort, noe som er en nokså risikabel strategi, siden faren for at lydbildet blir grøtete og dermed monotont i lengden blir større. Og det at 1349 stykker opp konsertene sine med langsom og lavfrekvent pulserende pausemusikk mellom en del av låtene, vitner om at de er bevisst på denne risikoen. Men dette var ikke nok til å unngå at opptredenen ble kjedelig i lengden – selv ikke en gjesteopptreden fra Celtic Frosts vokalist Tom G. Warrior på en tolkning av hans eget bands ”The Usurper” kunne fordrive kjedsomheten.

Beveger vi oss lenger ned på plakaten, lar det seg konstatere at Tristania fra Stavanger leverte en sterk konsert. (For meg personlig var dette en stor overraskelse, siden jeg aldri har vært videre begeistret for goth-metall.) Grunnen til at de var overbevisende var nok engang at bandet var selvsikkert, profesjonelt og scenevant – og mest selvsikker av dem alle var bandets italienske sangerinne Mariangela Demurtas, som – jeg tillater meg å bruke en rockeklisjé – hadde større baller enn alle de øvrige fem (mannlige) medlemmene til sammen. Demurtas er forresten nylig rekruttert til bandet, etter at bandets opprinnelige vokalist Vibeke Stene sluttet for drøyt ett år siden.

Et mer ukjent band som utmerket seg i positiv retning var Obliteration fra Kolbotn, som spilte teknisk death metal med stor presisjon. Spesielt lot jeg meg imponere av samspillet mellom bassist og trommeslager, men det kan hende at gitaristen ville ha gjort vel så stort inntrykk om han hadde fått slippe mer til i miksen.


Travle kvelder for Kvarforth

Svensken Niklas Kvarforth var sysselsatt alle fire dagene festivalen varte. På klubbdagen onsdag gjorde han en opptreden som gjestevokalist for Urgehal på Rock In, torsdag spilte han gitar i Skitliv på Rockefeller, fredag var han vokalist i Den Saakaldte på John Dee, og lørdag sang han i Shining på samme sted.

Det er sjelden man hører et band introdusere en låt som en ”skikkelig drittlåt”, og enda sjeldnere er det at karakteristikken stemmer, men begge deler var altså tilfellet med Urgehal onsdag kveld. De spilte tradisjonell black metal, med det som hører med av sminke og nagler. De dyrket også en gjennomgående usympatisk framtoning på scenen - noe som i seg selv ikke trenger å være negativt - men som i dette tilfellet bare forsterket inntrykket av at bandet ikke spilte bra. For meg, som stod helt framme til venstre ved scenen, var det bare en grunn til at jeg ikke gikk. Det var en kappekledd skikkelse med et møkkagreip i hånda, en slags alternativ mannen med ljåen, som stod utålmodig ved siden av scenen og trampet og dunket møkkagreipet i gulvet.

Etter at han hadde stått der en stund, begynte jeg å lure på om denne skikkelsen var en slags maskot for bandet, en innavla tulling de hadde funnet et sted langt oppi Hallingdalen (Urgehal kommer fra Hønefoss), og som slett ikke hadde tenkt seg opp på scenen, men som bare var der som en del av et rollespill. Men mistanken viste seg å være feil. Skikkelsen var nemlig (som den våkne leser for lengst har skjønt) Niklas Kvarforth. Og heldigvis bidro han til å gjøre konserten bedre da han entret scenen ved å tilføre en karisma og scenepersonlighet som bar mer preg av mystikk enn av fyll. For ordens skyld bør det her tilføyes at Urgehal hadde en ganske bra trommis.

Tidligere samme kveld, samme sted, opptrådte også bandet Diskord fra Oslo, som spiller teknisk death metal, og som gjorde en ganske bra konsert – litt dårlig samspilt i starten, men bedre etter hvert. Denne kvelden var dessuten det eneste tegnet jeg kunne se på dårlig organisering under Infernofestivalen i år, i og med at for mange band spilte samtidig eller rett etter hverandre. Personlig gikk jeg glipp av to band jeg hadde lyst til se, nemlig japanske Gallhammer og rumenske Negura Bunget. (Samt en del andre band jeg ikke var så opptatt av å se. Men organiseringen blir ikke bedre av den grunn.)

Dagen etter var det norske Skitliv som skulle åpne hoveddelen av festivalen på Rockefeller/John Dee. Dette var en nokså atypisk metallkonsert, som begynte med at vokalisten Maniac satt i en lenestol og spilte gitar. I løpet av konserten fikk vi høre atskillige mengder gitarfeedback fra opptil fire gitarister, i tillegg til låter like mye preget av industriell rock og punk som metall. Bandets fremtoning på scenen handler først og fremst å gjenspeile den samme utilfredse livsanskuelsen som bandnavnet antyder, og gjerne i samme slengen forvirre publikum – de færreste hadde vel regnet med å se et kors den kristne veien på scenen i løpet av festivalen.

Niklas Kvarforth er også vokalist i Den Saakaldte. Bandnavnet er en referanse til det nå oppløste bandet Ved Buens Ende, og musikken bærer også tydelig preg av påvirkning fra samme band, med disharmoniske riff og generelt nedtrykt stemning. Konserten var i det store og hele imponerende, men Kvarforth spilte ut hele registeret sitt denne kvelden, slik at konserten med hans hovedband Shining ble kjedelig dagen etter – og det hjalp ikke så mye med verken selvskading, en dame i lakk (eller lær, ikke så lett å se med røyk på scenen i et proppfullt lokale) som kom inn på scenen mens hun slepte enn mann i halsbånd etter seg eller en gjesteopptreden fra Maniac.

Vi er dermed tilbake til der hvor vi startet, siden Shining er et band som gjerne vil opprettholde forestillingen om at black metal er ekstrem musikk utøvd av ekstreme mennesker, og primært fungerer som et uttrykk for bandmedlemmenes generelt negative og destruktive livsanskuelse. Shining er et band som for eksempel gjerne uttaler at de ønsker at fansen skal begå selvmord mens de lytter til platene. Det kan også nevnes at Kvarforth kalte publikum “horer” minst én gang under hver konsert hvor han var vokalist.


Ekstremisme

Under paneldebatten hvor man altså stilte spørsmålet ”Kan metall bli mer ekstremt?”, var det ingen av debattantene som ville anerkjenne spørsmålet som legitimt. Tom G. Warrior, som er en av grunnleggerne av black metal-sjangeren, erklærte umiddelbart at han var ukomfortabel i en rolle som sjangerens gudfar, og forklarte at grunnen til at han gjorde som han gjorde den gangen på midten av 80-tallet var fordi han ville bygge en vegg mellom seg selv om en omverden han avskydde, og samtidig brukte musikken til å uttrykke sitt tenåringssinne. ”Å være ekstrem bare for å være ekstrem er verdiløst”, erklærte han, og de to andre medlemmene av panelet, Gorgoroths vokalist Gaahl og Skitlivs frontfigur Maniac samstemte, og alle var enige om at poenget var å uttrykke sitt innerste, sine følelser.

Da var det kanskje betegnende for hele problemstillingen at ordstyreren under paneldebatten var Michael Berberian, sjef for plateselskapet Seasons of Mist. For om det er noen som har interesse av at artistene utfører ekstreme handlinger, så må det jo være plateselskapene, som på denne måten vil få gratis reklame for sine artister – som jo er det de tjener penger på.

Og i tråd med det generelle implisitte profesjonaliseringsbudskapet i de øvrige delene av seminarprogrammet, vil jeg foreslå følgende tema for debatt til neste års seminar: ”Hvor mye mindre ekstrem (hva nå enn det skal bety) er det mulig at ekstremmetallen kan bli, uten at den mister sin appell?”