Profesjonelt kor eller et løft for korfeltet? Ja takk, begge deler!
INNLEGG: Hvorfor vil ikke politikerne bestemme seg en gang for alle at Norge trenger et flaggskip i korsang, er spørsmålet ledelsen i Norsk Korforbund stiller i dette innlegget. - Helt siden diskusjonen om et profesjonelt kor for alvor startet i 2002 har Norges Korforbund ment at Norge trenger et helprofesjonelt ensemble med solid institusjonell forankring, i tillegg til de meget gode ensemblene som allerede fins, heter det i dette innlegget.

Av Svend-Ola Hådi og Hilde Annette Aakre

Kor er i vinden. Norsk korbevegelse erfarer en eventyrlig interesse for korsang om dagen. I idretts-Norge går debatten om landslagets lederskap. Det diskuteres ikke hvorvidt en trenger et flaggskip til inspirasjon for alt fra miniputter til old boys, og alle oss andre som syns fotball er gøy. Det er opplagt for alle.

Hvorfor er det så vanskelig for politikerne å bestemme en gang for alle at vi trenger et flaggskip for norsk korsang?

Vi korfolk er veldig glade for at debatten om profesjonelt kor igjen ruller og går i Norge. Politikerne kappes om å få poeng for å ville løfte korfeltet. Tre opposisjonspartier med Kristelig folkeparti i spissen fremmet i høstens budsjettbehandling et forslag om å berede grunnen for etableringen av et profesjonelt kor i Norge. Dette er flott!

Tove Karoline Knutsen (Ap) beskyldte imidlertid opposisjonen for å være to år for sent ute, og viste til en prøveordning der ni ulike ensembler har fått midler fra Norsk kulturråd for å prøve ut ulike løsninger for profesjonalisering av korfeltet. En evaluering av prøveordningen skal danne grunnlaget for en videre satsing på kor.

Utredninger er sikkert bra. Men når kommer koret?

Helt siden diskusjonen om et profesjonelt kor for alvor startet i 2002 (!) har Norges Korforbund ment, og mener fortsatt, at Norge trenger et helprofesjonelt ensemble med solid institusjonell forankring i tillegg til de meget gode ensemblene som allerede fins. Vi mener at det initiativet som er i gang – og som er prisverdig og viktig nok – ikke er tilstrekkelig i så måte. Vi sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!

Giske hevdet fra Stortingets talerstol før jul at ”det brenner i korleiren”. Det eneste vi kjenner til er et brennende engasjement i kor-Norge for bedre rammevilkår for hele bredden av norske kor. Og vi brenner for å øke anseelsen for norsk kormusikk som en kunstform som favner både sanglede og samvær og kunstnerisk utfoldelse på aller høyeste nivå. Og som engasjerer over 200 000 nordmenn.

Derfor ønsker vi oss – og trenger – et lokomotiv, et korenes svar på Oslofilharmonien. Som tiltrekker seg verdens beste dirigenter. Som kan samarbeide med landets orkestre om store, krevende produksjoner. Som kan være et instrument på absolutt høyeste nivå for våre mest interessante og eksperimentelle komponister. Som kan være en døråpner for norsk musikk internasjonalt.

Og sist, men ikke minst, trenger vi en spydspiss som kan være til inspirasjon for hele bredden av norsk korbevegelse, over hele landet. At det fins ulike oppfatninger om hvordan et slikt kor skal organiseres, er regjeringens dårlige unnskyldning for ikke å ta de politiske grep som trengs.

Svend-Ola Hådi er president i Norges Korforbund, Hilde Annette Aakre er rådgiver i Norges Korforbund.