Partipisken i norsk kulturliv
Journalist og programleder i NRKs kulturavdeling, Halfdan Bleken, er sterkt uenig med Ballades redaktør i at det er ufarlig for musikkstudenter å snakke "de rette meningene" midt imot: - Selvfølgelig er det en partipisk i norsk musikkliv, den er sogar mer sviende og effektiv enn i de fleste andre land. Å avvise de tre musikkstudentenes bruk av pseudonymet og deres frykt for å stå frem med sine rette navn blir derfor for lettvint, skriver Bleken. Han fremhever pseudonymet som "en beskyttelse av skribenten, og til fremme for den frie tanke" - og stiller spørsmål om det virkelig er tre musikkstudenter som står bak Flemming Bye-Jacobsen: - Kanskje er det Henrik Hellstenius’, Synne Skouens, Rolf Wallins eller kanskje til og med Jon Øivind Ness’ sanne tanker som skjuler seg bak Flemming Bye-Jacobsen-navnet?, spør Bleken.

Av Halfdan Bleken, journalist og programleder i NRKs kulturavdeling

Jeg har med interesse lest ”Historien om en noe tvilsom herre”, der Ballades redaktør publiserer sin brevveksling med debattanten Flemming Bye-Jacobsen (FBJ) og der FBJ avsløres som et pseudonym.

Sviende og effektiv partipisk

I sin korrespondanse med FBJ skriver redaktøren følgende til de tre musikkstudentene som skal stå bak pseudonymet: ”Det er ingen som vil straffe dere for at dere har meninger, eller tør å snakke "de rette meningene” midt i mot. Og jeg er også helt sikker på at ingen (....) vil ha latt slike "kjetterske" tanker fått "konsekvenser" for deres videre karrierer.”

Dessverre tror jeg Ballades redaktør tar grundig feil i dette.

Selvfølgelig er det en partipisk i norsk musikkliv, den er sogar mer sviende og effektiv enn i de fleste andre land. Dette skyldes at landet er lite, og at miljøet er lite og homogent og uten egentlige fraksjoner som står opp mot hverandre.

I det særegne norske kulturspelet er tradisjonen at alle hjelper og støtter hverandre i tur og orden. Slik er spilleregelen, og følger man ikke den blir man utstøtt. Av og til lempelig riktignok, men dog.

Konsensuskultur og hakkelov

Konsekvensen av dette er en utstrakt konsensuskultur der det som ser ut som fri debatt hovedsakelig er markering av posisjoner og utøvelse av hakkeloven i et internt miljø. Unntakene fra dette er få og forsvinner lett i det interne gnålet som den norske kulturdebatten på mange måter også kan karakteriseres som. Å avvise de tre musikkstudentenes bruk av pseudonym og deres frykt for å stå frem med sine rette navn blir derfor for lettvint.

Pseudonymets - til fremme for den frie tanke

Ballades redaktør utviser også liten forståelse for pseudonymets funksjon når han skriver at ”Det ER nokså feigt (........) å gjemme seg bak falske navn, særlig når man angriper navngitte (og reelle) personer.” Det får være nok å minne om en rekke gloriøse pseudonymer gjennom historien: Molière, Voltaire og Mark Twain fra utlandet, og fra Norge Bernhard Borge og Stein Riverton. Dette fra litteraturen, mens i pressen er pseudonymet enda mer tradisjonsrikt: Som en beskyttelse av skribenten, og til fremme for den frie tanke.

Hvem er Flemming Bye-Jacobsen?

Det er derfor leit at Ballade nå ødelegger Flemming Bye-Jacobsen som debattant ved å insinuere at fremtidige innlegg under dette pseudonymet ikke lenger nødvendigvis kommer fra pseudonymets opphavsmenn. Inntil neste innlegg fra FBJ får vi derfor nyte i fulle drag effekten av et virkelig pseudonym og tanken om at bak de foreløpige innleggene av FBJ kan det skjule seg mye rart.

Jeg føler meg slett ikke sikker på at det er tre musikkstudenter som står bak navnet. Det skulle ikke forundre meg om en slik ”avsløring” bare er nok en unnamanøver fra pseudonymets opphavsmanns side. Kanskje er det Henrik Hellstenius’, Synne Skouens, Rolf Wallins eller kanskje til og med Jon Øivind Ness’ sanne tanker som skjuler seg bak Flemming Bye-Jacobsen-navnet. Hvem vet?