Tro, håp og fildeling
FILDELINGSDEBATTEN: - Retten til kostnadsfritt å erverve eksemplarer av andres skaperverk via flyktige og halvanonyme ”vennskap” tuftet på lite annet enn den gjensidige nytten av fildelingsnettverket, er basert på et imperativ jeg med stor interesse avventer at Venstre redegjør for. Fildeling kan ikke regnes som en ikke-kommersiell utnyttelse av åndsverk. Dette skriver musikkbruker og TONO-ansatt Herman Foss i dette innlegget. Foss karakteriserer samtidig Venstre og Skei Grandes fildelingsengasjement som "stemmefiske".

Av Herman Foss, betalende musikkbruker og TONO-ansatt

Det å skape kultur er en aktivitet som kombinerer åndelig inspirasjon med utdannelses- og yrkesvalg – med andre ord en måte å livnære seg på for de som har de rette grunnleggende egenskapene for det. Med web åpner det seg nye formidlingsmuligheter for disse skaperne, ettersom musikk kan formidles som bits og bytes, i motsetning til såpestykker og tannpasta som består av atomer og fortsatt må markedsføres i den fysiske verden.

Musikkverk er likevel fortsatt en vare, som skapes av noen som investerer tid og penger ut fra en forventning om å få betalt i den andre enden. I dag er det den som bruker musikken som betaler for sin bruk, og de skaperne som leverer et musikkprodukt som forbrukerne ønsker, får betalt ut fra denne bruken.

Gjennom avtaler seg imellom fordeler også skaperne til en viss grad midlene, slik at også de som lager musikk som ikke umiddelbart treffer det brede publikum får betalt for strevet. Det kan tross alt være at forrige generasjons smale musikkskapere fant noen musikalske løsninger som la grunnlaget for denne generasjons gjennombruddslåter, og det samme kan skje i neste generasjon.

Trine Skei Grande tok tidlig i fildelingsdebatten i bruk et sitat fra Gisle Hannemyr:

”Nettet er den naturlige markedsplass for produkter som består av ren informasjon, slik som musikk”, som etter hennes virkelighetsforståelse tydeligvis innebærer at det vil være helt naturlig at brukere av nettet skal kunne forsyne seg av det de har lyst på uten å betale.

Langt mot venstre

Ettersom det har forekommet at Venstre har forsøkt å profilere seg som et næringsparti, må vi forvente at Grande forstår at en markedsplass innebærer at forbrukere betaler for de varer de ønsker å ta med seg. Venstres lansering av en markedsplass hvor det skal være fritt opp til forbrukerne å forsyne seg med det de har lyst på uten å betale bringer Venstre langt mer mot venstre enn Venstre vanligvis pleier å plassere seg.

Retten til kostnadsfritt å erverve eksemplarer av andres skaperverk via flyktige og halvanonyme ”vennskap” tuftet på lite annet enn den gjensidige nytten av fildelingsnettverket, er basert på et imperativ jeg med stor interesse avventer at Venstre redegjør for. Fildeling kan ikke regnes som en ikke-kommersiell utnyttelse av åndsverk. Hver deltager har som motivasjon å erverve åndsverk uten å måtte punge ut surt opptjente kroner for det, og dermed har jo virksomheten et ervervsmål.

Bytting

For å ta en parallell: Hvis jeg kan spare penger på å bytte varer og tjenester uoffisielt fremfor å kjøpe disse, og Venstre mener at dette helt lovlig og uten skattemessige konsekvenser kan gjøres med alle jeg finner det formålstjenlig å kalle ”venn” for anledningen, så er det overveiende sannsynlig at Venstre må moderere sine fremtidige budsjetter, ettersom det må forventes en vesentlig reduksjon i skatteinngangen når alle varer og tjenester, herunder arbeidskraft, utveksles blant venner.

Med moderne teknologi bør det ikke være noen sak å organisere store vennenettverk av denne typen, slik at vi kan utfase det mellomliggende byttestadiet som representeres i penger, og som tydeligvis er det som utgjør den store og prinsipielle forskjellen for Venstre. Den teknologiske utviklingen er tross alt kommet for å bli!

Fildeling = overgrep

Trine Skei Grande trekker også frem argumentet om tilgjengelighet for å rettferdiggjøre fildelingen, men dette blir helt meningsløst. Aldri før har musikk vært så lett tilgjengelig som i dag. Musikkelskere kan kose seg, høre på og laste ned musikk gratis på tusenvis av nettsider opprettet av musikkskaperne selv, på bandenes egne hjemmesider eller MySpace-sider. Dette er lov, og musikken er gjort tilgjengelig i det omfang som bandene selv ønsker.

Med dette alternativet åpent, i tillegg til en stadig voksende mengde nettbutikker for musikk, er og blir den ulovlige fildelingen et overgrep mot skapernes rett til å bestemme over sin musikk, samtidig som den aktivt underminerer muligheten for å få etablert nettbutikker som kan gå i balanse. Folk vil nemlig ikke betale for det de kan få gratis, dette er ikke et tankeeksperiment, men en kjensgjerning.

Usammenlignbart

Grandes unnamanøver basert på at bokbransjen ikke har gått under fordi vi har biblioteker, eller fordi venner kan byttelåne bøker, utgjør på ingen måte noe argument mot det faktum at stilt overfor valget mellom gratis og ikke gratis, så velger forbrukeren gratis. Bibliotekenes utlånsvirksomhet vil vel heller være en forklaring på hvorfor utleie av bøker mot betaling ikke er et forretningsområde noen har satset på. Skei Grande opererer med andre ord med usammenliknbare størrelser når hun rettferdiggjør fildeling og ubegrenset digital kopiering med midlertidig utlån av en fysisk vare som må returneres til utlåneren.

Kompensasjon

Til tross for at hun insisterer på at Venstre ikke har vært tause med hensyn til hvordan skaperne skal få betalt for den frie fildelingen, klarer Skei Grande fortsatt ikke å konkretisere sine løsninger ut over ”flere modeller som bør utredes nærmere” og andre politiske omskrivninger av ”vet ikke”.

Vi må likevel regne med at Venstres løsning trolig innebærer en finansiering over skatteseddelen, en fellesbetaling organisert av det offentlige. Noens gratis fildeling er med andre ord så viktig at vi alle skal betale, også vi som faktisk allerede betaler for musikken vi bruker. Og pengene skal videre fra statskassen til skaperne. I gamle dager ville kanskje begrepet kunstnerlønn være aktuelt, i dag kan vi kalle det arbeid for trygd.

Det er ikke grunn til å tro noe annet enn at dette vil gi et fremtidig musikkliv hvor skaperne må stå med hatten i hånden og tilfredsstille byråkratiske retningslinjer for å ta del i det som etter all sannsynlighet vil utgjøre kun knapper og glansbilder. Alternativt må skapelsen av musikk reduseres til hobbyvirksomhet, etter prinsippet ”don’t quit your day job”, eller som Venstre sikkert ville kalle det ”…mer fremtidsrettede måter å tjene penger på”.

Stemmefiske

Begge alternativer vil være en pulverisering av musikkskapelse som legitimt levebrød, med dertil hørende reduksjon i bredde og nyskapning innenfor musikken.

Det hele koker ned til hvilken begrunnelse Venstre og Skei Grande har for å ville gå inn for fri fildeling. Svaret, ut over det helt åpenbare stemmefisket, ligger vel i hennes svar på om forbrukere er villige til å gi fra seg sine penger for noe de kan få uten å gi fra seg penger - et krystallklart:

”Det tror jeg.”