Når Audun Automat får styre musikklivet
Bare drøyt to uker etter at So What! kastet inn håndkleet, detonerer en ny bombe i Oslos klubbliv: Café Mono er blitt fratatt skjenkebevilgingen, og stenger dørene på ubestemt tid. Dette innebærer ikke bare et potensielt tap av en viktig konsert- og kulturarena, samt rundt tredve arbeidsplasser, men det kan for mange også bli den siste spikeren i kisten for tiltroen til Oslos kulturpolitikere, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen. - Nå må kulturbyråd Kjell Veivåg og hans kolleger vise handlekraft, og demonstrere at også Oslo kan fortjene betegnelsen "kulturby", skriver han, og legger til: - I motsatt fall vil det være best om de tar sine hatter og går.

Av Arvid Skancke-Knutsen, redaktør, Ballade

Ballade.no startet i september i høst en artikkelserie om Oslo som kulturby, etter tidligere å ha satt lignende fokus på Trondheim og Stavanger. I den aller første artikkelen i denne serien, "Om ildsjeler, slitere og idealister", skrev undertegnede blant annet:

" Oslo har for tiden svært spennende støy - og improvisasjonsscener, levende jazz- og elektronikamiljøer, meget bra rock- og metal-tilbud, osv. Dette ikke minst takket være de mange ildsjelene på klubb- og arrangørnivå, som dag ut og inn jobber for å gjøre hovedstaden til Nordens ledende musikkby. Dagens Oslo er på mange måter en evigvarende musikkfestival, men vi har ingen garantier for at dét vil fortsette for all tid, om ikke de mange idealistene snarest får litt drahjelp på veien."

Det var en spådom som bare så altfor fort skulle vise seg å gå i oppfyllelse. Knapt en måned senere kom nyheten om at gründerne bak So What! valgte å kaste inn håndkleet etter ni års drift, med et gjennomsnitt på rundt 240 konsertarrangementer i året. Kombinasjonen av stort arbeidspress, kommunal vrangvilje, manglende offisiell anerkjennelse og skyhøye leiepriser ble til slutt for mye.

"Det er knalltøft å drive et ikke-kommersielt konsertsted/utested i Oslo", skrev talsmennene i So What! i sin avskjedshilsen. "Vi ser på So What! som et kultursted, men blir uansett betraktet på lik linje med en hvilken som helst pub eller diskotek. Vi har i de siste årene tapt kr 50.000,- i snitt per måned på konsertvirksomheten."

Oppropet ble avsluttet med følgende varsko til Oslo Kommune og deres kulturpolitikere: "Kommunen må komme på banen her. Sett dere inn i situasjonen til de mange ildsjelene som holder Oslos kulturliv på et høyt europeisk nivå. Det er ikke nødvendigvis lobbyvirksomhet og byråkrati som er det første og mest interessante man ønsker å jobbe med. (!) Oslo kommune må ta initiativ selv, og det nå! Det hjelper ikke å komme med nødhjelp når man er ved stupet og mye av inspirasjonen hos en ildsjel er borte. Tenk langsiktig, og gi til de som bidrar og har bevist noe, ikke til prosjekter som startes av de som er flinkest på lobbyvirksomhet."

Tirsdag ettermiddag kom svaret fra Oslo Kommune. Ikke fra Byrådsavdelingen for Kultur og Utdanning, slik man kanskje skulle trodd, men fra Næringsetaten i Oslo, ved Kontrollseksjonen, som besluttet å frata Monos driftselskap Happening A/S sjenkebevillingen. Resultatet er at Café Mono nå stenges på ubestemt tid, slik at 35 planlagte kulturarrangementer må avlyses - deriblant viktige konserter man på kort varsel tok over fra nettopp So What!.

Café Mono er blitt straffet på grunnlag av en teknikalitet i alkohollovgivningen - og straffet svært hardt. I verste fall kan avgjørelsen knekke ryggen til en av Oslos viktigste og mest vitale kulturformidlere de siste årene. Det vil i så fall innebære tap av rundt tredve små og store arbeidsplasser, samt en betydelig svekkelse av Oslo som musikkby. Og det vil ikke minst være den siste spikeren i kisten for svært mange menneskers tiltro til Oslos kulturpolitikere.

Ballade.no bragte tirsdag 21, oktober, altså samme dag som katastrofen for Café Mono ble et faktum, et intervju med kulturråd Kjell Veivåg fra Venstre. Med utgangspunkt i den åpenbare kommunikasjonssvikten mellom klubbene og kommunen, lurte vi på hvordan kulturråden ønsket å inkludere og stimulere underskogen i norsk musikkliv.

"I budsjettdokumentene er det lagt til rette for at man skal invitere hele kunst- og kulturlivet i Oslo til rådslagning, for å diskutere hva som skal gjøres på de ulike områdene. Vi har ikke begynt på arbeidet, men vi skal jo ikke sende søknaden før 2007-2008, så jeg hadde sett for meg at når vi har grunnlagsvedtakene på plass, skulle vi sette oss ned og finne ut av detaljene", svarte Veivåg.
I mellomtiden står altså sentrale Osloklubber i fare for å dø som fluer. Oslopolitikernes manglende forståelse for den kulturelle innsatsen til steder som Blå, Mono og So What!, står i grell motsetning til den oppmerksomhet den kreative delen av norsk musikk får i utlandet. Jeg skal her kort nevne noen eksempler: Det amerikanske jazzbladet Down Beat har kåret Blå til en av verdens hundre beste klubbscener, det anerkjente magasinet MOJO har omtalt "revitaliseringen av jazzen" som et spesielt Oslofenomen, og det britiske musikkbladet Kerrang! mente nylig at Mono var et så flott sted at de oppfordret til å få lokalet revet ned og bygd opp igjen mursten for musten i London.

Norsk musikk er for tiden inne i en veritabel gullalder, og kan oppvise en bredde og en kreativitet uten sidestykke i historien. Mye av dette står i fare for å kollapse, dersom Oslo kommune og andre relevante myndigheter ikke øyeblikkelig fatter alvoret, og setter inn strakstiltak for å redde de gjenværende ildsjelene som har vært med på å løfte norsk musikk opp på dagens nivå.

I en artikkel i Morgenbladet 8. august i år formulerte en rekke sentrale aktører i Oslos musikkliv en skarp kritikk av Oslos kommunes manglende vilje til å gå inn og stimulere de kreative miljøene. Martin Revheim, en av gründerne bak Blå, og nå sjef for Kongsberg Jazzfestival, formulerte kritikken slik: "Ser du dette i et internasjonalt perspektiv, handler det mye om hvordan Oslo velger å markedsføre seg selv. Hadde Oslo kommune tenkt mer langsiktig, hadde den engasjert seg i de mindre etablerte kulturmiljøene."

I sitt motsvar i Morgenbladet to uker senere skrev Kjell Veigåg bl.a. følgende: " Jeg har merket meg innsatsen fra miljøene rundt Mono, So What! og Blå. Jeg konstaterer at musikklivet i Oslo aldri har favnet så bredt, med gode og kreative miljøer som også har fått internasjonal anerkjennelse. (…) Ikke noe gleder Venstrehjerter mer enn at folk på eget engasjement setter i gang aktivitet som gir noe tilbake til samfunnet og borgerne, både i form av arbeidsplasser og opplevelser, slik vi ser innen deler av kulturlivet i Oslo."

Veivåg avsluttet innlegget, som kom på trykk rett i forkant at kommunevalget, med å love "å jobbe seriøst med å legge forholdene bedre til rette."

I dag ser vi altså resultatene av denne seriøse jobbingen. Café Mono, som i likhet med So What! også spiller en kulturpolitisk rolle langt utover den viktige arrangørvirksomheten, er blitt felt med et byråkratisk pennestrøk, av en etat som bl.a. skal være "en serviceorganisasjon som stimulerer til utvikling og etablering av næringsliv". Som øverste ansvarlig for Oslos kulturpolitikk plikter nå Veivåg og hans avdeling å jobbe for å gjenopprette noe av den skaden som en annen del av Kommunen har stelt i stand.

Oslopolitikere har nylig vist handlingskraft i forhold til viktige, alternative miljøer som Hausmania og Trafo på Tøyen. Nå må de igjen våge å fylle sine egne honnørord med innhold, og skjære gjennom byråkratisk langhalm. Det handler ikke minst om å redde siste rest av egen troverdighet, som nok ikke er blitt større ved at Ballade nylig kunne avsløre at So What! ved minst fem anledninger har tatt kontakt med Oslo byråds kontorer, men blitt avfeid før de fikk snakke med kulturråd Veivåg.

"Det er tragisk at kulturpolitikerne i Oslo ennå ikke fatter at den kulturproduserende og -formidlende underskogen trenger gode rammevilkår", skrev en av de mange nylig som uttrykte sin sympati på nettsidene til So What!. Det er ord som det er all grunn til å gjenta i dag, der ikke bare Café Mono står i fare for å bukke under for kommunal blindhet, men også steder som Skuret, KillYrEgo og Barbeint sliter i unødig motvind.

Straffen overfor Café Mono kan fort bli en straff av hele hovedstadens kulturliv. Og siden den er en avgjørelse som er fattet ut fra skjønn, burde de rette instanser også skjønne at forseelsen på ingen måte står i forhold til det som kan bli konsekvensen. Som en av Café Monos egne stamgjester uttrykker det på utestedets hjemmesider, som i skrivende stund fylles opp av forbannelser av paragrafryttere og døve politikerører: " Mono har muligens gjort en feil overfor norsk lov, men om stedet blir stengt blir det gjort en stor feil overfor norsk kultur. Lover er papir - kultur er mennesker!"

En av Oslopolitikernes hjertesaker for tiden er drømmen om Oslo som Europeisk Kulturby i 2011, i forbindelse med tohundreårsmarkeringen for etableringen av et eget universitet i hovedstaden. Til det er å si følgende: Om Oslo skal ha noen som helst rett til å kalle seg en kulturby, må et minstekrav være at man ikke aktivt søker å ta livet av den kulturen som mot alle odds makter å klore seg fast. Og det krever en bevisst, kulturpolitisk innsats, der man i langt større grad enn i dag legger forholdene til rette for at ting skal overleve, og stimuleres til videre vekst. Til gavn for byens innbyggere - og ikke minst for byens internasjonale renommé.

I motsatt fall ville det beste være om Veivåg og hans kolleger i kulturpolitikken innser at de har spilt fallitt, og følgelig tar sine hatter og går.

Ballade ønsker med dette å starte en underskriftskampanje rettet mot Oslo kommune, med Byrådsavdelingen for Kultur og Utdanning, samt administrasjonen på Rådhuset som adressater. Du kan støtte initiativet for å bevare hovedstadens levende musikkliv ved å sende inn navn, stilling og kommune/land til ballade@mic.no, og merke e-posten "Opprop!". Du kan også skrive inn kortere og lengre kommentarer om saken i selve meldingen. Ballade vil fortløpende legge ut navnelistene og kommentarene på våre egne sider, og vil til sist sende underskriftene til alle relevante instanser, inkludert Oslos politiske partier. Videre underskriftsaksjoner finner du på http://cafemono.kicks-ass.net/list.php, samt http://www.theguestbook.com/read.php/445304.