God dag mitt navn er Cox, Linen Cox.
FRA INNSIDEN: Nå er hun her. En kvinnelig artistdebutant i trip hop/alternativ sjangeren som for alvor snur kjønnsarbeidsdelingen i platestudioet på hodet. Bandet heter Linen Cox og består av Ragnhild Brøvig-Andersen. Snart kommer EP-en, men musikken kan allerede nå høres på myspace, skriver stipendiat Anne Lorentzen i denne utgaven av spalten Fra Innsiden.

Av Anne H. Lorentzen

Linen Cox skriver, programmer og produserer sin egen musikk, men det er ikke først og fremst dette som skiller henne ut fra alle andre. Det unike ved Linen Cox er at hun som en kvinnelig artistdebutant ikke synger selv. I stedet overlater hun sangmikrofonen til andre. Denne kollaboratøraktige måten å utforme artistrollen på kjenner vi igjen fra band som Massive Attack og mer hjemlige Pleasure, for å bare nevne noen, men har så langt fremstått som nærmest utenkelig for kvinnelige artister, i alle fall her hjemme.

Men la oss ikke hoppe bukk over Linen Cox rolle i selve produksjonsprosessen. Denne nye måten å være artist på utgjør nemlig i seg selv et radikalt brudd på kjønnsnormene i en bransje hvor MP-KS (les: mannlig programmerer-kvinnelig sanger) har vært den rådende kjønnskoden, fra duokonstellasjoner som Eurythmics, Roxettes og Goldfrapp, til Tomboy, Bel Canto og Susanna And The Magical Orchestra, for ikke snakke om den sedvanlige konstellasjonen mannlig produsent og kvinnelig artist innenfor den jevne plateproduksjon.

Særlig i perioden etter 2000, har en jevn strøm av norske kvinnelige artister, som Anja Garbarek, Kari Rueslåtten, Beate Lech, Anneli Drecker, Aggie Peterson, Annie, Mira Craig, Marit Larsen, Joanna Demker, Unni Wilhelmsen og sist ut debutanten Silje Nes, for å bare nevne noen, markert seg som artister med en aldri så liten tvist: at de enten lager selvprodusert musikk i egne prosjektstudioer, eller at de i større eller mindre grad har vært delaktige på produksjonssiden i programmering og produksjon.

Det samme gjør seg gjeldende blant kvinnelige instrumentalister i den brede crossoversjangeren jazz/elektronika/etnisk. I 2006 kom Malika Makouf Rasmussens Exit Cairo, og i januar 2007 Kristin Sevaldsens Impressions, to album hvor både musikk og produksjon i all hovedsak var signert musikerne selv.

Linen Cox står med andre ord på skuldrene til en etter hvert anselig mengde artister. Arverekken kan føres helt tilbake til 1970. Da begynte pionéren Karin Krog å eksperimentere med stemmeprosessering og produksjonsteknikker, noe som resulterte i plata Different days, different ways, et album som dessverre aldri nådde det norske markedet.

Det skulle imidlertid gå hele 22 før vi igjen ble presentert for noe tilsvarende. Det skjedde da Gry Jannicke Jarlum alias J-Diva i 1992 gav ut plata World of Wisdom, etter hva jeg kjenner til, den første selvproduserte plata laget av en norsk kvinnelig artist. Jarlum ble på sin side tett etterfulgt av Anne Grete Preus som i 1994 ble intervjuet i bransjebladet Musikkpraksis om hvordan hun gikk frem for å skrive musikk på eget produksjonsutstyr.

Hvor viktig er nå dette kan man spørre; er ikke den ene posisjonen like bra som den andre, og er ikke det viktigste om musikken blir bra eller ikke? Jo, men så er det da heller ikke dette saken dreier seg om. Det vi trenger er nemlig ikke bare enda flere kvinnelige musikere i norsk musikkbransje - her er det nok å minne om at kvinneandelen i forbindelse med helgens by:Larm var på skarve 12 %, skal vi tro AKKS som hadde opptelling i forkant av arrangementet - men også en større bredde i et tilnærmet anorektisk rollespekter for kvinner i norsk musikk.

Selv tror jeg at disse to tingene henger sammen; et snevert repertoar av roller å velge mellom, og en relativt sett, lav tilstrømning av kvinnelige utøvere til populærmusikk. Det er lett å falle for klisjeen om at alle jenter vil bli sangere og frontfigurer. Jeg tror imidlertid at et bredere rollespekter ikke bare ville føre til at jenter som nå vurderer en sangerrolle, i stedet vil vurdere andre typer av musikerroller, men det vil også kunne tiltrekke seg andre og flere som nok godt kunne tenkt seg å jobbe med musikk, bare de slapp å være sangere eller artister.

Og nettopp derfor er det jeg ønsker Linen Cox velkommen, i tillegg til det mest opplagte her naturligvis, at musikken røper et nivå og et potensiale som bør få selskapene til å kaste seg over henne.

At det skulle gå 38 år før en artistdebutant innenfor popformatet skulle ta steget helt ut og kvitte seg med hele sangerrollen, setter likevel tiden etter 1970 og Karin Krog i perspektiv. For hvor lang tid vil det mon gå før dagens kjønnsordning i musikkfeltet er en saga blott? Heldigvis er det håp, for allerede til helgen er det Ladyfest og hvem andre er engasjert til å holde workshop i musikkproduksjon enn Ragnhild Brøvig-Andersen?

God dag mitt navn er Linen Cox. Nei, det er ikke den nye åpningen til NRK Radiotateret. Det er den kommende generasjonen av kvinnelige musikere som inntar plassene bak miksepultene, instrumentene, samplerne og platespillerne, men også i plateselskapene, juryene, festival og by:Larmkomiteene.

Hører du dem ikke?

Anne H. Lorentzen er stipendiat ved Høgskolen i Telemark.