Den siste platemogulen
Terje Welle Busk stenger sitt lydstudio. Et betydningsfullt, men neglisjert kapittel i norsk platehistorie blir dermed avsluttet.

Artisten Ronald Holmberg gav ut sitt album nummer 20 rett før jul. Telemarksavisa, tidligere Telemark Arbeiderblad, trillet et vemodig terningkast seks, og takket gledessprederen Ronald for en fantastisk artistkarriere og 200 000 solgte album.

Samtidig annonserte Terje Welle Busk, mannen som har gitt ut musikken til Ronald, at store innspillingskostnader og innskrumpede distribusjonsmuligheter gjør det umulig å fortsette med å spille inn musikk i Busk lydstudio, lokalisert i Villa Busk på Kjønnøya i Bamble kommune. Et betydningsfullt kapittel av norsk musikkhistorie er dermed over.


Følg Ballade på Facebook


Mester-arkitekt
Beatles og Pink Floyd-entusiasten Terje Welle Busk har vært kusken bak karrierene til folkekjære artister som Sputnik, barnestjernen Jannicke, og Ronald. Det formidable salget av innspillinger på Busk Records, som i følge ham selv ligger rundt to millioner enheter, har gjort ham i stand til å følge nesen også i andre retninger.


Ronalds musikkvideo for "Sommer ved Eidangerfjord":

Mesterarkitekt Sverre Fehn ble bestilt til å tegne residensen Villa Busk, som ble fredet av Riksantikvaren bare to år etter det stod ferdig i 1990. Alt mens Sputnik var på høyden av sin karriere.


- Føler meg som en tolk
- Jeg føler meg på mange måter som en tolk mellom de menneskene som er i Fehns verden og de som er i Sputniks verden. De greier ikke å kommunisere og de forstår hverandre ikke. Jeg står med ett bein i hver leir. Kulturpersonligheter får store problemer med å snakke med meg, fordi de ikke får plassert meg i en eller annen skuff som vi så veldig etterstreber å gjøre i Norge. Enten så skal man forstå Sputnik eller så må du like Sverre Fehn. Det går på en måte ikke å ha sans for begge to, sier Busk.

- Gjør du det?

- Ja, det mener jeg at jeg gjør. Fehn, det er kunst. Det er verdenskunst det han drev med. Det viser den internasjonale anerkjennelsen han har fått. Han fikk Pritzker-prisen, som er arkitekturens svar på Nobel-prisen. Det er bare de største arkitektene i verden som får den. Vi ble invitert ned til Guggenheim-museet i Bilbao, mens det fortsatt var en byggeplass, da han fikk prisen. Det er bare de store som får den.


Sputnik er som løa
Fehn mottok Pritzker-prisen i Bilbao, med Busk, hans kone og tidligere vinner Frank Gehry blant tilskuerne. Globale arkitektstjerne som Oscar Niemeyer, Norman Foster, og Rem Koolhaas, folk som tenker ut fremtidens byer på tegnebrettet, står også på Pritzker-prisvinnerlisten. Den norske vinneren fikk prisen blant annet for Villa Busk. Det spesielt utformede, men funksjonelle huset ligger på en knaus, og er et hus man praktisk talt kan gå på skogstur i.

- Det Sputnik driver med er ikke kunst. Men det er kultur. For kultur er jo det som skjer, det som rører seg. Du kan ikke bestemme, kan ikke velge hva du vil mene er kultur. Kultur er det som skjer, det. Hvis bingo er veldig populært i en bygd, er bingo en del av kulturen på det stedet. Enten du liker det eller ikke. Hvis man skal snakke via arkitekturbegreper kan man si at Bremuseet, Ivar Aasen-tunet eller museet på Domkirkeodden er kunst. Da blir Sputnik den gamle skeive løa som står utpå et jorde oppi Telemark, som ikke er tegnet av en verdenskunstner, men som er laget av den lokale bonden fordi den tilfredsstiller de behovene som er på det stedet.


Sputniks "En hilsen skal de ha":

Ur-Norge
Busk begynte å jobbe med Sputnik i 1985, men hadde da allerede jobbet med musikk en lang tid. Sputnik 1 var Busks 38. utgivelse. Busk ante ikke hvilken vei samarbeidet med Sputnik ville gå, men han hadde en klar idé om hva Sputnik stod for.

- Jeg har jobbet forferdelig mye med denne typen musikk. Jeg begynte ikke med dette fordi jeg trodde det lå veldig mye penger i det, og jeg har ikke fortsatt med det fordi jeg har trodd at det var mye penger i det. Det er fordi det var noe jeg oppdaget, og som jeg ble en del av. Jeg har vokst opp i en arbeiderkultur her i Telemark. Jeg hadde masse onkler og tanter og alle mine onkler jobbet i industrien. De var ur-Norge etter andre verdenskrig. De var veldig opptatt av musikk av Søstrene Bjørklund, Kurt Foss og Reidar Bøe, Jens Book-Jensen og den type artister. Da jeg var hjemme fra skolen og var syk og lå på kjøkkenbenken, sang moren min disse sangene mens hun vasket huset. Når de menneskene traff hverandre, så sang de. Det var før TV og bil. Vi kjørte båter og satt på holmene, de måtte underholde seg selv, selvfølgelig var det radio, men der spilte de den type musikk jeg nå snakker om.

Busk begynte å jobbe med Gudny Dahlen, «en dame som sang og spilte trekkspill og som var en god del år eldre enn meg».

- Da vi skulle velge repertoar til hennes første kassett kom jeg med det ene forslaget etter det andre. Jeg hadde lengre hår og skjegg den gangen, så sier hun ”hvordan i all verden kjenner du til de melodiene, du som ser sånn ut”.


Verdens største hykleri
I platebransjen er det ofte en dyd å kunne stå inne for det man gir ut smaksmessig sett. Busks platesamling er preget av Pink Floyd og The Beatles, mens han gir ut Sputnik og Ronald.

- Hvor viktig er din egen smak for deg som plateprodusent?

- For meg er Beatles det absolutt største, nummer to er Pink Floyd, nummer tre er Led Zeppelin, og så har man hele rekka. Det du sier der, om at man må stå inne for musikken, det er verdens største hykleri. Ser man på det som har vært av norske rockeartister, har det ikke vært mye originalitet.

Busk vil heller snu på den flisa. Verken Sputnik, Ronald eller Aage Samuelsen, som han har solgt mest av, representerer Busks egen smak. Overhodet ikke.

- Jeg går ikke hjem og setter på noen av de artistene. Det som er viktig for meg er at de artistene som lager denne musikken er ærlige overfor sin smak. At de er troverdige. At Sputnik ikke sitter hjemme og hører på Stockhausen med Salvador Dali-bilder på veggen og ellers går rundt og gjør det han gjør. Det er der jeg på en eller annen måte har vært så utrolig flink til å finne folk med den troverdigheten som går hjem hos publikum.


Hank Williams er gud
Busk mener suksessen med Sputnik var «helt vill».

- Det var en lastebilsjåfør fra en liten bygd i Telemark hvor det bodde 20 eller 25 mennesker. Han hadde kjørt lastebil hele sitt liv. Han hadde aldri vært i Oslo. Oslo var et sted på veien til Scania-fabrikken i Sverige. Han bodde vegg i vegg med bedehuset på Bostrak. Det var der det skjedde. Dit kom Aage Samuelsen og spilte gitar. Og så hørte de på amerikanske stasjoner på kortbølgeradioen. Hank Williams er den store guden til Sputnik.


Eg må da ha et arbe!
Da Sputnik ble kjent, var han lastebilsjåfør.

- Det er et av de yrkene i Norge som har minst status. Så blir han den store stjernen som selger mer enn alle de andre til sammen på et gitt tidspunkt, og så sier de: Skal du ikke slutte å jobbe nå da? Behøver du å kjøre lastebil mer nå da? Når du tjener så mye penger? «Eg må da ha et arbe!» svarte Sputnik da. «Men det å reise rundt å være artist, er ikke det arbeid da?». «Det har eg aldri kalla arbe. Flyge rundt sånn!»

Denne holdningen gikk rett hjem, mener Busk.

- Han har samme kjerringa, samme huset. Han er helten min, sa folk. Han er som meg, tenkte de. Og det med sneipen, det var tilfeldig. Det var ikke tiltenkt, det var sånn han var, for han fisker opp den sneipen hele tiden. Det er klart at den gangen begynte det med røykeloven som veldig mange mennesker var grusomt mot. Det lå en slags protest i det da han stod på det coveret med den sneipen. Det var det ingen andre som gjorde. Veldig mye av hans publikum er enkle slitere som drikker seg fulle en lørdag i måneden.


En glasnost-versjon av "Lukk opp din hjertedør"

Predikant blant ikke-kristne
Før Sputnik jobbet Busk mye med predikanten Aage Samuelsen. Busk lot seg fascinere av hvordan Samuelsen ble så populær blant de ikke-kristne.

- ”Det Er Vekkelsesluft Over Landet” solgte 75 000 eksemplarer. Det var flere ikke-kristne som kjøpte den, hans egen menighet var ikke stor. Han skjelte ut statskirken, han skjelte ut pinsemenigheten som han tidligere var en del av, så han hadde ingen stor base av kristne.


Wall of bedehus-sound
Under innspillingene med Samuelsen var Busk interessert i lydbildet fra bedehusene.

- Det var masse tamburiner og masse gitarer, nesten som et Phil Spector-wall of bedehus-sound, ikke sant. Og alle sang med hadde de flate bedehusstemmene, det var ikke om å gjøre å finne flotte harmoniseringer, det var den der flate koringen. Da jeg begynte med Sputnik var det på en måte bedehusmusikk det også. Hvis du tar sangen vekk på en Sputnik-plate, så låter det som en Aage Samuelsen-plate. Det vil si, det låter som bedehus-musikk, for det er derfra det kommer.


På utsiden i eget land
Busk har også kontakter med outsidere i andre enden av det kulturelle spekteret. Han har gitt ut Odd Nerdrums teaterstykke «Immanuel Kants siste dager» på Busk Records. Stykket skulle opprinnelig settes opp på Nationaltheatret, men ble til slutt forkastet, blant annet etter press fra offentligheten. Blant annet skrev filosof Lars Fredrik Svendsen et åpent brev til Nerdrum i Aftenposten.

«Jeg har lest mye dritt i årenes løp, men dette må være noe av det mest genialt mislykkede jeg noensinne har støtt på», skrev Svendsen.

Senere ble det satt opp i Sverige, til god kritikk. «Det som så lätt hade kunnat bli olidligt högtravande blir i stället en befriande avdramatisering av stoffet», skrev storavisen Dagens Nyheter.

- Nerdrum er også en outsider i norsk offentlighet til tross for sin popularitet - hvordan passer han inn i Busk-universet?

- Nerdrum mente at det er bare én mann i musikkbransjen som kunne forstå hva han driver med og det var meg, som hadde gjort Sputnik. Nerdrum var i opposisjon til alt og alle, og det oppfattet han at jeg også var. Om jeg ikke akkurat har vært i opposisjon til alt og alle, så har jeg aldri opplevd å være en del av den norske platebransjen. Jeg har aldri vært på en Spellemannprisutdeling. Jeg har levd i min egen verden, gjort tingene på min egen måte, og har på mange måter følt det som veldig urettferdig.


- Kunst er et skjellsord
Nerdrum står i kontrast til den progressive delen av sitt felt, kanskje på samme måte som Sputnik. Men de representerer ikke det samme, mener Busk.

- Nerdrum kaller ikke det han driver med for kunst. Kunst er for Odd Nerdrum et skjellsord. Sputnik gjorde det han måtte gjøre. Det var ingen baktanker. Sputniks musikk er på en måte Elg i solnedgang, og appellerer veldig til det sentimentale. Han savner mora si, han savner kona si, han er redd for at kona skal reise fra ham, han synger at han lengter hjem, han har vært ute og kjørt lastebil, på veien hjem tenker han på at katta til naboen har fått unger, og i går kjente vi at babyen i magen rørte på seg for første gang. Det er en utrolig opphøyelse av det daglige livet, det enkle livet, som de fleste kan oppfatte.

Og det kan man på ingen måte si om bildene til Odd Nerdrum.

- Den eneste likheten Nerdrum har med Sigøynerpiken og Elg i solnedgang er at du forstår motivene, og at det ikke er abstrakt. Men det er ingen som liker Sputnik, som også liker Odd Nerdrums malerier.


Denne har du hørt før:

Like sterkt som Mozart
Og her er man inne på noe sentralt om kunstforståelse, mener Busk. Sputniks musikk kan virke enkel når man først hører den.

- Det er veldig enkle tekster, det er enkel musikk, veldig ofte med tre grep. Men de spenningene som de tekstene bringer fram, og den måten musikken blir levert på, tror jeg skaper like sterke følelser hos de menneskene som tar i mot dette, som de som liker Mozart. Det er da jeg synes det blir så forferdelig at den ene smaken, eller én gruppe mennesker, skal være mer verdt enn den andre.

Men sånn er det, sier Busk.

- Ja, til de grader. Jeg oppfatter det sånn i hele media-Norge i de 35 årene jeg har drevet. De menneskene som liker Sputnik, har blitt sulteforet. Deres artister har aldri vært på Skavlan.

- Nerdrum har vært på Skavlan?

- Men da som et rart dyr. Sputniks publikum har aldri blitt tatt alvorlig. Innsamlingsaksjoner, hvem er det som kommer da? Jo, da kommer Bjørn Eidsvåg, da kommer Halvdan Sivertsen, da kommer Lillebjørn Nilsen, da kommer Anne Grete Preus, alle de som er så opptatt av at det skal bli fred på denne jorda her. Men hvem er det du tror gir de 88 millioner kronene som kommer inn? Det er de menneskene som liker Sputnik og Ronald. Men at de skal få en artist eller to på TV, at det skal stå i forhold til hvor mange de menneskene er, ikke tale om. Da sitter smakspolitiet der og sier; det er ikke bra nok. Hun er bra, han er bra. Så skal vi sitte å høre på svada fra Anne Grete Preus, ”jeg er en måne og du er en by” eller hva det er hun synger for noe.

- Men Sputnik har også vært mye i media?

- Ja, men det var etter at han hadde solgt hundretusener av kassetter. Han ble ikke tatt alvorlig som en artist som representerte noen i Norge. Han var liksom en raring som sa masse rart, og som de ikke hadde sett maken til.

- Som ble ironisert over?

- De framstilte ham som et rart dyr. Det var innfallsvinkelen hele tiden.

Andre del av intervjuet med Welle Busk kan leses her.