Opera, ikke krig!
Det sies at etter krig, er opera det dyreste man kan drive med. Norske forsøk i genren er sjeldne, og de få som kommer er verd å vie oppmerksomhet. Fredag 13. oktober var det Kyrre Sassebo Haaland som gjorde sitt første forsøk på å skrive musikkdramatikk gjennom den enkeltstående scenen ”Hedda”. Dramaturgisk er verket meget tradisjonelt - ifølge Ballades anmelder ble det nok litt for tradisjonelt. - Haaland har ikke samme integritet som han ble hørt med tidligere på Ultima, skriver Magnus Andersson.

Av Magnus Andersson

Librettoen til ”Hedda” er basert på boken ”Frauengestalten Henrik Ibsens” av den russisk-tyske forfatteren Lou Andreas-Salomé, som nok for mange er mest kjent for sitt nære forhold til filosofen Friedrich Nietzsche.

Verket er skrevet for sopran og orkester.

Tradisjonelt
Helt fra begynnelsen av legger Haaland opp til noe ganske tradisjonelt. Forspillet begynner med et gnagende sekundintervall som ubetvingelig går mot et sterkt dissonerende klimaks. Dette kan leses som dramaet i sin kortform, med den nagende tvil og usikkerhet som leder Hedda til å ta sitt eget liv.

Forspillet er ikke et unntak i operaens ellers tradisjonelle tonespråk. Haaland blander for så vidt en del stilistiske trekk, men i det store og hele er det fristende å si at vi er tilbake i det Wagnerske musikkdramaet. I noen fraser går Haaland så langt i sin kvasi-tonale flørt at det høres ut som om en del stemmer kunne plukkes ut av hans verk og plasseres inn i de senromantiske komponistenes partiturer uten at noen ville merket forskjellen.

Men fremfor alt er verket helhetlig dramatisk, og selv om tonespråket peker i flere ulike retninger, ser man tydelig at det finnes én musikalsk vilje som står bak.

Ordmalerier
Tekst og musikk følger også hverandre på tradisjonell måte. Haaland velger ordmaleriet og karakterskildringene. Selv ikke ”Den fjerde nattevakt”, skrevet av musikal/samtidskomponisten Gisle Kverndokk, kommer nær Haalands tradisjonalistiske flørt med senromantikken.

Pro et contra
Fortjenestene med dette er at Haaland prøver å aktualisere en dramatisk form som har ligget død i mange år. Problemet er om verket forstås som en ren anakronisme. Det er lett å anklage Haaland for å skrive romantisk musikk, men med tillagt dissonans for at den skal klinge samtidig.

Personlig har jeg virkelig sansen for at Haaland tenker tradisjonell dramaturgi, noe jeg mener går igjen i alt jeg hørt av ham, uansett om det har vært ren instrumentalmusikk eller med sang. Men jeg heller nok til at dette blir for enkelt fra Haalands side, at jeg har hørt det før, at hans tonespråk ikke er radikalt nok for å gjøre formen aktuell.

Haalands styrke er ellers nettopp at han skriver musikk for ørene. Selv om han i andre verk går så langt som til et post-darmstadtsk tonespråk, klinger hans musikk alltid med et linjespill som gir lytteren noe å holde fast ved. Men her er nok det lettlyttede blitt dyrket så langt at han mistet noe av sin integritet på veien.

Holmertz
Hva med sangerinnen Elisabeth Holmertz da? Under forrige års Ultima sang hun i Henrik Hellstenius og Cecilie Løveids ”Ophelias: Death by Water Singing”. Jeg skrev i Morgenbladet om utsagnet ”Am I a mouse?”, om hvordan det i Ophelias forskrudde verden hadde mistet all sin semantiske mening, og hvordan det dermed kunne leses som en uttalelse om Ophelias sinnssyke identitet.

Heller ikke Hedda er direkte velmående, men i forhold til Opehelia er hun en snill liten pike. Holmertz bar når hun fikk slå seg løs i det fullstendig psykedeliske, men når hun må begynne med å fortelle at: ”Jeg er Hedda”, når hun er naken med sin identitet, da viser det seg at hun ikke har autoritet nok til å bære et slikt utsagn.

Det var stilig sunget, det skal hun ha, men allikevel var det ikke helt overbevisende.

Eller var det kanskje slik at Holmertz ikke var overbevist om partiturets styrke?

Hedda ble framført av Kringkastingsorkesteret under Jonathan Stockhammers ledelse. Sopran var Elisabeth Holmertz.