Darkthrone – et liv i metallens tjeneste
Med "Circle The Wagons" slapp nylig Darkthrone sitt (nesten) årlige studioalbum, det femtende i rekken. Metallduoen er blant Norges mest kjente band, til tross for at den ikke turnerer. Vi tok en dybdeprat med hovedmann og friluftsentusiast Gylve Fenris Nagell (38).

Det sies at metallfolk kan være litt vel humørløse og anemiske, men Gylve Fenris Nagell er et av de mest positive og selvironiske menneskene du kan møte innen sjangeren. I tillegg er han viden kjent for sin leksikalske viten om mange typer musikk i tillegg til metall, og har gjennom musikken regelmessig kontakt med et utall mennesker over hele kloden.

Siden 2004 har han levd et relativt tilbaketrukket liv på Tonsenhagen i Oslo, og med blokkleilighet rett ved markagrensa tilbringer han så mye tid i skogen som mulig. Han er aktiv i både Skiforeningen og Naturvernforbundet. I 2008 var han guide i NRKs TV-program "Ut i naturen". Men han bryr seg fint lite om hva noen måtte mene om kombinasjonen hard metall og natur.

I det hele tatt virker verken Nagell eller Darkthrone-partner Ted "Nocturno Culto" Skjellum spesielt opptatt av hva andre skulle mene om livene eller arbeidet deres. De har gått fra å gi ut kritikerrost tidlig svartmetall til nå å holde på med nærmest klassisk tungmetall, med sterkt inspirasjon fra 70- og 80-tallet. Og siden begge har vanlige jobber i tillegg til musikken og full frihet hos plateselskapet Peaceville Records, kan de kjøre sitt eget løp og gi ut plater som det passer dem.

Når vi snakker med Nagell har han akkurat gjort ferdig 50-60 intervjuer for alt fra undergrunns metallfanziner til store magasiner.

Siden "Circle The Wagons" (Hør den på WiMP) er plate nummer 15 kunne man lett snakket om et slags jubileum for Darkthrone, men sånne ting er ikke så viktig for Nagell, og uansett ga han opp ambisjonene om å gi ut flest plater innen rockesjangeren da han skjønte at Motorpsycho har mer enn 20 utgivelser bak seg. "Utrolig at noen har vært mer ivrig enn oss på å gi ut plater," som han lakonisk sier.

Planløst

Han forteller om hvordan duoen lager låter hver for seg, snakker aldri om musikalsk retning eller legger planer for musikken sin, og at partneren Skjellum aldri snakker om sine inspirasjonskilder – med andre ord kan Nagell kun snakke for seg selv og sine bidrag til Darkthrone.

– Jeg har til og med bedt Ted skrive en slags uttalelse om sine låter, så jeg har noe å gi til pressen. Men jeg har ikke fått noe tilbake, så jeg vet på en måte ingenting om hva han er inspirert av, bortsett fra det alle kan høre i låtene hans, selvsagt.

Om lyden sin på den nye plata refererer Nagell til band han mener få hører på eller bryr seg spesielt om lenger, f.eks. Mindless Sinner, Heavy Load og Gotham City. Og stilen hans er litt som et glemt britisk new wave- og heavy metal-band, eller et svensk speed metal-band fra 1984, sier han

– Men Ted favner litt bredere, han har en del Black Sabbath-riff og dekker kanskje 1970 til 1989. Det morsomme er at vi støter på det samme problemet nå som da vi begynte å spille black metal, nemlig at anmeldere ikke har hørt skivene til bandene vi er inspirert av og ikke har noe grunnlag for å anmelde skivene våre.

Noe av det viktigste for Darkthrone har vært å være et alternativ til det moderne lydbildet Nagell mener ødelegger dagens metall. Han hisser seg lett opp over det han mener er en hel metallindustri som ikke har skjønt at trommelyd fra 60- og 70-tallet er det som gjelder, og at bandene som får forsider nå holder på med "moderne ræl" – selv om det i rettferdighetens navn må påpekes at Darkthrone var coverband og gjesteredaktører i bladet "Terrorizer" nylig.

– Altså, selv om til og med kommerse folk har gått tilbake til 70-tallets trommestil er det fortsatt en masse idiotiske produsenter som lurer band til å kjøre moderne lyd. Det er seriøs mangel på White Stripes-tankegang i metallverdenen, flere burde innse at det er den slags lydbilde som er fett, spesielt for metall.

Fenriz-partner Ted "Nocturno Culto" Skjellum (foto fra Myspace)

Fort ferdig

I tråd med denne filosofien har duoen alltid brukt så lite tid som mulig på å lydfeste låtene sine, fordi de vil ha det røft, rått og så lite perfeksjonistisk som mulig. Siden 2005 har multiinstrumentalistene funnet en metode hvor de møtes jevnlig for å spille inn låter, selv om de bor i to forskjellige deler av landet. Nagell reiser tre og en halv time nordover og Skjellum tre og en halv time sørover. Så møtes de i Trysil et sted hvor en felles kamerat av dem har et stort hus med øvingslokale.

– Da har vi gjerne en låt hver i hodet som vi har jobbet lenge på og tenkt mye over, og så lærer vi hverandre de låtene veldig fort. Vi spiller i gjennom én gang, og begynner å ta opp så kjapt som mulig, til grunntaket sitter. Så legger vi på bass, enda en gitar og min vokal, og det er i boks. Kanskje vi bruker to timer per låt, og senere spiller Ted inn sin vokal hjemme hos seg selv og mikser alt sammen der. Sånn har vi gjort det med låtene til de siste fire platene.

For Nagell er dette prosessen han alltid har ønsket seg, helt siden han var liten og begynte å leke med gitarer og naglebelter. Og hans raison d'être for å holde på med musikk er når han første gang får hørt på råmiksen av en låt han og Skjellum nettopp har gjort.

– Det kan kanskje virke som en slags markedsstrategi, men musikere må mene at det siste de har gjort er det de er mest hypp på å vise frem, ellers kan man like gjerne bare kaste det man driver med. Og siden vi spiller inn låtene så kjapt som vi gjør, kan vi også høre på det sjæl senere, kanskje 20-30 ganger uten å bli drittlei. Vi kan oppdage ting i vår egen musikk senere, det er deilig.

Mellom 1989 og 1995 hadde Nagell et hjemmestudio og spilte inn veldig mye materiale, både for Darkthrone og også sine egne soloprosjekter. Og det var der duoen lærte seg å gjøre alt selv, noe de nyter godt av nå. Men nå føler ikke Nagell at han trenger studio hjemme lenger, og nøyer seg med å simpelthen nynne inn musikalske ideer og ta dem opp i MP3-spilleren sin. Og mottoet er at alt han lager skal bli spilt inn og brukt på plate.

– Faktisk har jeg laget alle riffene mine på kassegitar siden 1998, for jeg vet at hvis det lyder bra akustisk blir det antageligvis ti ganger så tøft på plate med fuzz. Det er utrolig deilig å gå svanger med låtene i noen måneder og "mull it over in my head", som engelskmennene sier, ta avgjørelser og finne ut hva jeg vil gjøre med dem når vi møtes. Så selv om vi var hovedsaklig et riffband fra 1988 til 2006 – og ikke alltid med så veldig gjennomtenkte riff heller – er det mer låtskriving vi driver med nå, mer melodier. Med denne måten å jobbe på blir utviklingen for oss låt for låt, og jeg posjonerer kanskje ut tre-fire låter i året, nok til to plater hvert tredje år.

Gylve Fenris Nagell (foto fra Myspace)

Streitjobbere

De siste 22 årene har Nagell jobbet i Posten, og Skjellum har jobbet med mange forskjellige ting og bodd enda flere (øde) steder, men er for tiden lærer. Ingen av dem har noen interesse for å være en del av metallscenen, og Nagell har heller aldri hatt noe ønske om å jobbe mer fritt.

– Nei, hvis du driver som selvstendig næringsdrivende har du jo omtrent null rettigheter og bygger heller ikke opp noen pensjon, så jeg tror det er lurt å ha en vanlig jobb ved siden av musikken. Det som kanskje er litt irriterende er at jeg jobber fire dager i uka på posten nå, og all inntekten derfra går til å betale skatt for inntektene av platesalget. Det føles flott å kunne hjelpe til med noen busskur her og der, men det er galskap at man blir straffet for å ha to inntektskilder. Selv om det funker bra for Eidsvåg og andre som reiser rundt og gjør konserter, de kan jo trekke fra nesten alt mulig på skatten.

Og å reise rundt som liveband er noe Darkthrone definitivt ikke gjør, og ikke har gjort siden 1996. Trolig har de glipp av millioner av kroner i potensielle billett- og merchandiseinntekter. For andre musikere kan det synes som et idiotisk valg, men Nagell er svært entusiastisk om hvorfor han nekter å fremføre musikken sin live.

– Jeg skulle så veldig gjerne ønske at folk bare skjønte at vi er et slags Steely Dan, som har spilt live, men som så valgte det bort. Drømmen min var alltid å spille inn skiver, og det er det jeg gjør nå. Jeg vet godt at vi sier nei til sinnssyke summer, men hver eneste fiber i kroppen min er i mot bare tanken om å reise rundt og stå på scener. Og selv om andre sikkert synes det er gjevt å være avhengig av applaus og treffe 13 nye mennesker hver kveld, synes jeg det blir et veldig overfladisk liv. Verden trenger jo forskjellige typer mennesker, så jeg legger meg ikke opp i deres valg. Og for så vidt spiller jo Ted live med det andre bandet sitt, Sarke. 

Mot slutten av 80-tallet på Kolbotn, mens andre tenåringer brukte tiden sin på ting som å sjekke damer, var Nagell litt mer av en einstøing og "beyond sosialt selvmord", som han sier selv. Alle visste at han kun drev med musikk og fotball, og han hverken drakk eller festet før i 1990, da han kunne feire sin første platekontrakt.

Etter hvert ble han en del av den globale "tapetrader"-scenen, hvor musikkentusiaster og musikere seg i mellom kjøpte, byttet og fikk demoer fra hele verden. Han brukte enormt mye tid på dette, og ble fascinert av hvor mye undergrunnsmusikk det fantes som få andre visste om. Og som mange andre på scenen fungerte han mer og mer som en kurator, som anbefalte og kopierte band han likte til vennene og kontaktene sine.

Pusheren

20 år senere finner Nagell seg selv i en lignende (og fortsatt ubetalt) rolle, delvis flyttet over til Internett. På bloggen til Darkthrones MySpace-side profilerer han nemlig musikk han liker, bl.a. i spalten "Band Of The Week", hvor nesten 64.000 MySpace-venner (samt resten av verden) ukentlig kan lese hans anbefalinger av relativt ukjente artister og således skjønne smaken hans. I hvert fall innen musikk med fuzz, som han sier. 

For å kunne få til dette på en troverdig måte bruker Nagell eksepsjonelt mye tid på å lytte til musikk. Hver eneste dag får han i seg i hvert fall seks timer, fordelt på ca. 50% metall og 50% elektronisk musikk (gjerne DJ-mikser), inkludert diverse undersjangere fra begge kategoriene. Mesteparten av lyttingen skjer med hodetelefoner mens han sorterer post, eller på vei til og fra jobben.

I tillegg til de "formelle" anbefalingene på bloggen gjør han også mange podcaster og samlinger for andre musikkelskere.

– Jeg var DJ i mange år, men etter hvert ble jeg så utrolig lei av at folk ikke lot seg oppdra ordentlig. I begynnelsen av kvelden klarer de å få med seg musikk de ikke kjenner igjen, men etter noen få øl vil de bare høre ting de allerede kan inn og ut. Så når jeg lager mikser og sender ut til andre kan jeg nå tusenvis av edru folk som virkelig kan forholde seg musikken jeg prøver å spre. Nå for tiden er det mest Vice Magazine som spør om miksene mine, men jeg prøver å gjøre mer og mer av det.

For mye av det gode?

Årlig får han hundrevis av plater inn over dørstokken, mange av dem demoer fra band, og han føler seg skyldig hvis han ikke hører på dem. I tillegg synes han det er trist med all den andre musikken han allerede liker fra før og ikke får brukt nok tid på, siden han allerede har en platesamling på nesten 10.000 titler.

– Jeg skrev faktisk en liste over alt jeg fikk inn i 2009, det ble over 550 plater. Og selv om mye av dette er dødsfett får jeg som regel ikke hørt på ting mer enn et par ganger. Og det er vanskelig for folk som meg å trappe ned, fordi jeg ber f.eks. en artist om å bare sende meg én demo, men så legger de gjerne med ekstrating allikevel – og jeg klarer ikke å la være å høre på det. Så "gratis" musikk blir tidstyveri for meg, tid jeg i stedet for kunne brukt på annen musikk. På den annen side tror jeg at mitt musikalske liv er rikere enn hos en som minimaliserer og bare anskaffer seg noen få skiver i året.

I sitt neste liv planlegger Nagell å lese mye bøker, gå mye i teater og investere mye tid i færre plater, men dette livet er nok satt av til musikkens og idealismens tjeneste.

– Alle skjønner jo at det tar på å drive Darkthrone, være John Peel, ha vanlig jobb, være friluftsentusiast OG ha et liv i tillegg. Så hva er det som gjør at jeg driver med det her fortsatt, etter så mange år? Jo, fordi nå har jeg "Band of the Week" som en slags enveiskommunikasjon på punk- og metallfronten. Jeg gjør en tjeneste for undergrunnen og bandene det gjelder og får samtidig vist hva jeg liker. Og selv om de siste skivene til f.eks. Metallica sikkert er bra, er det ikke min jobb å høre på eller skrive om dem, det er det nok av andre folk som tar seg av.

  Og av og til betaler gratisarbeidet seg i mangfold, f.eks. når Darkthrone-fans i England bestemmer seg for å lage en hel festival basert på Nagells "Band Of The Week"-spalte, nemlig "Live Evil" i Camden i oktober.

– Jeg hadde tre kriterier; For det første skulle alle bandene ha vært anbefalt på bloggen min, for det andre skulle de inkludere band fra hele verden, for det gjør jeg. Og det tredje kriteriet var at jeg skulle få slippe å være der, haha!

Are you Fenriz?

Nagell unngår helst å se band han liker live, og vil helst ikke lide seg i gjennom liveversjoner som ikke er i nærheten av det han elsker på plate. Men han var mye på konserter fra 1988 til 2003, selv om han i begynnelsen formelig måtte bli dratt ut av velmenende venner. Faktisk spilte han selv live med Darkthrone før han hadde vært på noen konsert med andre band!

– Men til slutt ble jeg overtalt til å se Slayer i 1988. Og nå er jo jeg pottesur grinebiter og platemann uansett, men absolutt alle fordommene mine ble oppfylt da jeg fikk se hvordan metallfans virkelig var – en total saueflokk! En hel sal full av idioter med samme T-skjorte, liksom! Og samme trommelyden gjennom hele konserten, ikke i nærheten av platene. Men det jeg derimot likte var å sjekke ut band jeg ikke hadde hørt før, så jeg var mye på Blitz og andre små scener. 

Rundt 2003 sluttet han å gå ut, fordi han, slik han selv beskriver det, ikke lenger orket å håndtere presset fra fans som hele tiden ville spørre ham om ting og generelt bare henge med ham, uansett hvor han var.

– Det gikk i mange år, men så gikk det ikke lenger. Jeg kunne ikke en gang dra på Elm Street. F.eks. satt jeg ofte rundt et bord med noen kamerater, og hvis det da var en eller annen fan eller "blackpacker" fra utlandet i lokalet kom de gjerne rett bort og spurte "Are you Fenriz?" Og ofte satt de seg bare ned og trodde det var helt OK å invadere bordet vårt, selv om de ikke kjente meg eller de jeg hang med. Dette er den samme typen folk som sender meg en epost og skriver "Jeg kommer til Oslo, du må møte meg og vise meg rundt."

Han har også sluttet å besvare hver eneste epost, MySpace-melding og forumpost fra fansen. Det var kanskje mulig i begynnelsen, men etter hvert som tallet overskred 70-80 henvendelser om dagen opplevde han det som direkte usunt, ikke minst fordi han hele tiden har gjort intervjuene på siden av alt annet han gjør.

Jeg påpeker at det virker som han har en enormt bra hukommelse, siden han hele tiden nevner både måneder og årstall for alle referansene han gir. Selv ville han gjerne husket bedre, men tror kanskje at han har blitt en slags fagekspert på seg selv, siden han har blitt intervjuet mye i begynnelsen av karrieren, og konstant siden 1998.

– Når man snakker om det samme gang på gang, kommer man rett og slett på mer og mer. Det er kanskje en fordel av å bli intervjuet mye, at hukommelsen min blir strammere. Og kanskje egoet blir større også... Men det som er ganske kult, er at siden jeg bruker så mye tid på å høre på gammel musikk og også hele tiden snakker om det, blir det som en stor og parallell del av meg lever på 80-tallet. Hjernen min opplever det som en alternativ virkelighet.

Nagell vil gjerne få med seg "Derrick" på NRK, så vår tilmålte tid begynner å gå mot slutten. Og da har vi knapt fått vært innom navnebyttet i 1992 fra Leif Gylve Nagell til Gylve Fenris Nagell ("Fenriz" med z ble avslått, siden dette var før Espen Thoresen revolusjonerte byråkratiet med sitt Hværsaagod-Takkskalduha), eller hvordan han mener svartmetall fremdeles er en trend for relativt ignorante fans (og at T-skjorter med "True Norwegian Black Metal" selger mye bedre enn "True Norwegian Heavy Metal").

Vi fikk heller ikke snakket mye om paroditegneserien på websiden deres, gjort av en fransk fan som har tatt dem fullstendig på kornet ("Han har også tegna litt Lemmy og King Diamonds, det er ganske Crumb-aktig"), eller hvordan de på labelen deres Tyrant Syndicate under plateselskapet Earache ga ut en del skiver med andre artister ("Men ingenting med moderne lyd. Og jeg hadde kontraktfestet at jeg ikke skulle tjene en krone på det.")

Hjemme hos Darkthrone:

Stille i skogen

Men helt på tampen rekker vi å ta opp Nagells brennende friluftsinteresse, som har opptatt mye av tiden hans siden han i 1996 med kart i hånda begynte å gå store deler av blåstinettet i Oslomarka. I 1999 begynte han å gå på ski og ta kjentmannsposter, og har gått hardt inn for å bli en mann av naturen.

– Det tok kanskje syv-åtte år før jeg begynte å bli kjent for det området også, men da var det skikkelig digg å få tilbakemeldinger fra det miljøet. Nå er det faktisk min største sosiale arena, og de jeg telter med er stort sett de jeg treffer. Jeg hadde Oslo-rekord med 40 teltturer i fjor, og ca. 30 av dem var med andre folk. Faktisk har jeg i det siste måttet begynne å si nei til forespørsler der også.

På turene har musikkmannen Nagell selvsagt med seg MP3-spilleren, og underholder turkameratene med ny musikk de antageligvis ikke har hørt før.

En gang DJ, alltid DJ.

--------------------------------------------------------------------

For de med videre interesse for Nagell, Darkthrone og norsk svartmetall, sjekk bl.a. ut Skjellums egen film "The Misanthrope" (2007) og dokumentarfilmen "Until The Light Takes Us" (2009).

Internett:

Hjemmedside

MySpace