Vellykket kirkemusikkfestival i Oslo?
Det er i år fjerde år på rad at Oslo Kirkemusikkfestival - som nå med rette har tatt navnet Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival - går av stabelen. Festivalen har blitt utropt til landets viktigste kirkemusikkfestival og fremstår som vellykket, med mange fremragende internasjonale artister og god publikumsoppslutning. Assisterende domkantor i Oslo Domkirke stiller noen kritiske spørsmål om hva en kirkemusikkfestival egentlig er.
Av Magne H. Draagen, ass. domkantor i Oslo Domkirke
Det er i år fjerde år på rad at Oslo Kirkemusikkfestival - som nå med rette har tatt navnet Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival - går av stabelen. Festivalen har blitt utropt til landets viktigste kirkemusikkfestival og fremstår som vellykket, med mange fremragende internasjonale artister og god publikumsoppslutning. Imidlertid må det være legitimt å stille seg spørsmålet om dette skal være kriteriene for en vellykket kirkemusikkfestival. Et raskt blikk over årets festivalprogram viser at svært lite av aktiviteten knytter an til gudstjenestelivet i festivalens nedslagsfelt eller den daglige kirkemusikalske virksomhet i området. Her representerer Kåre Nordstoga og Oslo Domkor eneste unntak på utøversiden. For kirkens indre kirkemusikalske liv er det av største viktighet at vi innhenter impulser fra andre land og miljøer, og at Norge samtidig kommer på banen som en aktuell arena også for disse utøverne og de miljøene de representerer. Her har kirkemusikkfestivalen gjort en imponerende innsats som de fortjener stor honnør for. For publikum kan det imidlertid lett virke som om vårt hjemlige kirkemusikalske miljø ikke har noe å by på som er av interesse i denne sammenheng. Her tenker jeg spesielt på det arbeid som drives i regi av kirken selv.
Oslo har som kjent en rekke kor og godt kvalifiserte kirkemusikere som er knyttet til de forskjellige menighetene. Disse burde på en eller annen måte representere interessante medspillere for festivalen, enten på utøversiden, som publikum eller medarrangør i en eller annen form. Slik det nå er, later det til at festivalledelsen overhodet ikke forholder seg til at det eksisterer et kirkemusikkmiljø i Oslo utenfor festivalen og domkirken.. De fleste av menighetene har ikke fått spørsmål om å bidra med annet enn økonomisk støtte til festivalen da denne ble stiftet. Det er derfor ikke å undres over at følelsen av et eierforhold til festivalen er lik null på grasrotplanet. Dette, kombinert med det faktum at det opereres med til dels høye billettpriser, skaper dessverre et inntrykk av at kirkemusikkfestivalen og kirkemusikk generelt er noe som angår en sosial elite. Dette er noe vi sliter med fra før og jeg kan dessverre ikke se at kirkemusikkfestivalen i Oslo gjør noe for å snu denne oppfatningen, men snarere understreker den.
I løpet av årets festival har 10 av domkirkens daglige gudstjenester måttet utgå for å gi plass til forberedelse av festivalens forestillinger. Kirken – som vanligvis er åpen - har måttet holde stengt i nesten halvannen uke, og det fortelles om enkelte av kirkens brukere som gråtende har blitt avvist ved kirkedøren, fordi de ikke kunne komme inn og tenne lys og be en bønn. Dette svekker etter mitt beste skjønn kirkens troverdighet og medvirker blant annet til å flytte kirkemusikkens ståsted, fra å være et bønnens språk, til å bli en konsertant kunstform, som man må betale dyrt for å få høre. Som en av domkirkens kantorer er jeg selvfølgelig glad for det fokus som her rettes mot kirkemusikken, men noe sier meg likevel at dette bærer galt av sted. En kirkemusikkfestival kan ikke arrangeres over samme lest som en hvilken som helst annen musikkfestival, særlig fordi kirkemusikkens funksjon og ståsted er så fundamentalt forskjellig fra den øvrige musikkens.
Det er et enkelt regnestykke å se at en kirkemusikkfestival som denne, med en høy internasjonal profil og store utgifter, økonomisk ikke kan gå i balanse dersom man serverer det samme programmet i en gudstjenestelig sammenheng, hvor man vanskelig kan kreve noen inngangsbillett. Jeg kan likevel ikke se at det lar seg forsvare å flytte kirkemusikken ut av sin primære sammenheng – som er den liturgiske – og bort fra den kristne oppbyggelse, uten at den mister sin troverdighet.
Kirkemusikkfestivalens paradoks er at den ikke ser ut til å kommunisere videre med kirken selv, men heller med et noe segmentert konserthuspublikum. Men er det en slik musikkfestival kirken vil ha? Min påstand er at kirkemusikkfestivalen i Oslo i større grad gjør kirken en bjørnetjeneste enn den vitaliserer kirkens eget kirkemusikalske miljø. Mange kirkemusikere fortviler fordi det verken finnes ressurser eller instrumenter til å kunne realisere det de er utdannet og kvalifisert til, og som burde være en selvfølge rundt omkring i lokale menigheter. Derfor var det å håpe at festivalen på en eller annen måte ville engasjere og inkludere det lokale kirkemusikkmiljø og bidra til inspirasjon og ny giv for kirkemusikkens status på lokalplanet.
Og nettopp derfor er det skuffende når Oslo biskop, som står som festivalens stifter, ikke i større grad synes å være opptatt å trekke inn kirkens eget arbeid i festivalen, det være seg både kor og kirkemusikere som ligger under hans tilsyn.
Når både Oslo biskop og domprosten sitter i festivalledelsen hadde vi ventet en kirkemusikkfestival som i større grad satte fokus på kirkemusikkens primære funksjon i kirkens liv, nemlig den gudstjenestelige, og ikke minst bidra til å heve kirkemusikkens generelle status også innad i kirken.
Oslo, 23.03.04
Magne H. Draagen
Ass. domkantor