Meir enn instrumentet
Studerer ein i utlandet får ein større kjennskap til musikkbransjen, meiner Håkon og Mari Silje Andersen Samuelsen. Denne jula står dei to syskena bak ein julekonsert som sendast på NRK 1 julaftan og første juledag.

Eg møter Håkon og Mari Silje Andersen Samuelsen i Zurich, tidleg i desember. Tidlegare denne hausten var Håkon kandidat til Statoil sitt stipend morgendagens helter; i likskap med songaren Angelica Voie, som òg er busett i byen.
 
Dei to syskena veit ikkje om det er tilfeldig eller meir beteiknande at halvparten av dei nominerte held hus i Sveits. Men at ein må ut for å lukkast som solist er meire sjølvsagt: Fiolinisten og cellisten byrja si omfattande reiseverksemd for 10 år sidan, då dei var høvevis 14 og 18 år gamle. Etterkvart har dei funne ein base i Zurich.
 
- Det skjer veldig mye her nede. Det er en rik by med lange tradisjoner for satsing på kultur. Man har en rekke festivaler, og operaen har økonomi til å tilby verdensstjerner hele tiden. Dessuten er det tradisjon for at privatpersoner gir stipender, seier Mari Silje.
 
Som soleklårt prov på det siste, var ho i oktober mottakar av Crescendo-prisen frå Marguerite Meister-stiftinga tilsvarande 100. 000 norske kroner.
 
Men framfor alt er det jakta på gode lærarar som har gjort at dei to etter oppveksten på Ringsaker, samt utdanning privat og ved Barratt Dues musikkinstitutt, har tilbrakt storparten av tida si utanlands.
 
Mari Silje har i mange år studert med professor Zakhar Bron og har hatt tilhald i Zürich sidan 2006. Håkon studerer for Thomas Demenga i Basel, etter å ha tilbrakt tid i klassen til Frans Helmerson i Köln og Natalia Shakovskaya i Madrid.
 
Opplever dei stor skilnad mellom norske og utanlandske utdanningsinstitusjonar?
 
- Studiemiljøet er nok annerledes, meiner Mari Silje. - Konservatoriet i Zurich har en del stjernelærere, som bare kommer i visse perioder. Og når lærerne kommer, stormer studentene til. Går man inn på Norges musikkhøgskole ser man jo, mer konstant, en vrimmel av lærere og studenter som snakker sammen i kantinen. Det er nok et annet felleskap ved den institusjonen.
 
- Men akkurat det varierer nok litt mellom institusjonene, innvender Håkon. - Miljømessig kan musikkhøgskolen sammenlignes med konservatoriet i Basel, mens konservatoriet i Zurich kanskje likner mer på Barratt Due, hvor man er flinke til å legge til rette for talenter, og gir hver og en student sin egen pakke som passer dem.
 
- Man støtter opp om dem som utmerker seg, og tillater at ikke alle er til stede på hver eneste time og hvert eneste kurs, seier Mari Silje.
 
Minst like viktig er oppsamlinga av folk frå mange miljø, meiner begge.
 
- Å være i sterke celloklasser, som den til Frans Helmerson, med folk fra alle verdensdeler, er spesielt. Alle har sine egne ideer om instrumentet og hvordan man tolker musikk. Å være i nærheten av et slikt ekstremt høyt nivå stimulerer, seier Håkon.
 
 
Out of date
Det dei begge imidlertid stadig betonar i intervjuet – framfor kva tankar dei måtte ha om estetikk og innhald – er kor viktig det i 2009 er å ha kunnskap om bransjen. Mari Silje og Håkon meiner å tilhøyra ein generasjon av musikarar som må ta inn over seg at den som vil komma nokon veg som frilans solist, må meistra meir enn instrumentet sitt.
 
- Dersom du spør noen på gata om hvem som er klassikerne, vil de svare Rolling Stones og the Beatles. For 20 år siden svarte man heller Bach og Beethoven. Alt er forandret, og det snakker vi mye om, seier Håkon.
 
Og her er det ikkje nødvendigvis stjernelærarane som er til hjelp.
 
- Lærererne våre kan hjelpe oss med musikkvalg og musikalsk smak, men har nok en oppfatning av musikkverdenen som er out of date, meiner Håkon.
 
- Det som fylte konserthusene da de var unge, fyller kan hende konserthusene fremdeles, men stadig med deres generasjon. Vi reflekterer jo en del over hvordan vi kan trekke vår egen generasjon inn i Oslo konserthus, Operaen, Grieghallen, Tonhalle, Konzertverein... Vi ønsker at det vi formulerer skal kunne nå et bredest mulig publikum, seier Mari Silje.
 
 
Preg på musikken
Kva er det så som skal til for å innynda seg ei målgruppe? Konkrete svar har dei ikkje, snarare denne gryande merksemda over fenomenet, samt ei rekkje innspel og utprøvingar. Reint praktisk reflekterer dei over marknadsføring, kva som kan selgja og kva som kan vera mogleg å gjera til dømes på TV.
 
At dei har lukkast på eitt eller anna plan, viser det faktum at dei to har fått NRK med på opptil to sendingar av sin eigen julekonsert – som gjekk av stabelen førre helg.
 
Vidare har dei nyleg fått finansiert eit tingingsverk – ikkje offentleg, men gjennom skipsreder Tom Wilhelmsen Stiftelse. Dobbelkonserten for fiolin og cello, skal skrivast av ein leiande komponist, seier syskena som no er i dialog på med det europeiske marknaden. Truleg vert verket urframført i Oslo, og utøvarane understrekar at dei ser fram til å få vera med å setja sitt preg på musikken.
 
Ved journalisten si innseiing om at eit nytt verk kan henda ikkje er så kommersielt, målber syskena ei von om at stoda kan endra seg.
 
- Det er vel et stykke å gå for å gjøre også denne typen musikk mer populær i Norge, innrømmer Mari Silje.
 
- Og her har man kommet lenger utenlands. Det er nok en større nysgjerrighet ovenfor ny musikk for eksempel i Basel, særlig blant unge folk. Det er mulig man må internasjonalt for at den moderne musikken skal kunne treffe et stort publikum, men vi er nysgjerrige på hvordan man kan trekke det mot Norge, seier Håkon.
 
 
Gjennomgåande perfeksjonisme
Dei har gode føresetnader, etablerte som dei er med avtaler med orkestre og festivalar over eit stort geografisk område, eit godt stykke fram i tid. Framtidige oppdrag inkluderer besøk til Davos, Bad Kissingen, Zurich og Milano.
 
I eit landskap med tett konkurranse; kva motiverer verksemda?
 
Framfor alt formidlinga av god musikk, hevdar dei. Og vidare – det å søkja etter sine eigne tolkingar. Spør ein dei om å trekkja fram og å skildra førebileta sine, er eit felles trekk at alle er godt kjende, og lett gjenkjennelege.
 
- Ta Mick Jagger eller Michael Jackson; det er liksom ikke noen tvil om at det er dem når du hører dem, seier Mari Silje. – Det samme gjelder Jascha Heifetz og David Oistrakh. Hører man på opptakene med dem fra livekonserter på 40-, 50- og 60-tallet; De har noe gjennomgående personlig ved seg.
 
Likeeins dveler ein perfeksjonisme over uttrykket deira – so hjå dei fleste klassisk utøvarar i dag. Korleis vert det plass til utøvaren sin eigen personlegdom i eit slikt bilete?
 
- Det er klart, med teknikken og mulighetene man har for å perfeksjonere kvaliteten på innspillinger i dag, har lytterne høye preferanser og forventninger, seier Håkon. - Og jeg må innrømme at nervøsiteten min ofte går mot det perfeksjonistiske, at man ikke skal treffe intonasjonen…
 
- ... eller klanglige aspekter; at det ikke skal være feilfritt, seier Mari Silje. - Det høres jo fælt ut, men det er vel litt slik. Samtidig er man ikke noen datamaskin. Om du spiller en tone feil, er det glemt der og da…
 
- … og publikum gir blanke i om det skjer en liten ting underveis. Poenget er at det uttrykket bør være gjennomgående perfeksjonistisk, seier Håkon, før setninga hans nok ein gong vert utfylt av hans yngre søster:
 
- Det er gitt at det er på et nivå. Når man først står på scenen med et anerkjent orkester er man over et visst nivå. Ellers har man ikke noe der å gjøre.
 
 
Frans Helmerson vitjar Norges musikkhøgskole 11. januar, meir her.
Julekonserten fann stad fredag 11. og lørdag 12. desember i Vang kirke på Hamar.
Den vert sendt på NRK Julaftan kl. 20.00 og 1. juledag kl. 17.10. Programmet er produsert av Fabelaktiv.