Festspillrapport pr. 25. mai
- Lørdagskveld skjedde det. Mot slutten av Trondheimssolistenes himmelstormende fremføringen av Alfred Schnittkes Conserto Grosso nr. 1, kom den for fullt. Selve festspillfølelsen. Den ualminnelige følelsen som bare kan oppstå i Bergen i mai, og som gjør at det plutselig begynner å lukte av nedkjølte vårblomstrer, skriver komponist Glenn Erik Haugland i denne spesialrapporten for Ballade. Om Monteverdis "Orfeo", som ble fremført mandag, skriver han: - Orfeus klarer med sangens og musikkens kraft å overbevise selv guder. Musikkdelen av Festspillenes program har foreløpig et stykke igjen før den kan oppnå det samme.

Av Glenn Erik Haugland, komponist

Belgisk karoke
Godfølelsen satt langt inne i år, selv om det har vært rapportert om sporadiske høydepunkter på andre arenaer. Det begynte ikke godt, forrige fredag på Den Nasjonale Scene. Av en eller annen grunn hadde Festspillene funnet det viktig å vise hva det belgiske Ensemble Ictus kunne gjøre med musikken til Tom Waits og Kurt Weill. Som en belgisk cowboy stod rockestjernen, Kris Dane i spissen for det hele, og vrengte Waits velkjente tekster med underlig flamsk-texakansk uttale.

Det var rett og slett ikke til å tro på, og lenge føltes det som at aktørene på scenen hadde det morsomere enn oss i salen. Stive musikere som fusket i jazzfaget og arrangementer som først og fremst sørget for at de medvirkende ikke ble arbeidsledige, tok livet av orginalversjonenes umidelbarhet. Fortolkningen av Waits-klassikeren "Briar and the rose", ble i så måte bare en av en rekke skuffelser.

Ideen med å la samtidsmusikkkyndige tolke Waits og Weill fungerte best når Ictus fikk boltre seg i ompa-terreng, og den andre solisten, Maria Husmann fikk spille på det teatrale i Kurt Weills musikk. Galskapen i Alabama song og varheten i Surabaya Jonny er sikre stikk som sanger og ensemble visste å ta vare på. Og det er nesten utrolig hvor lett man glemmer alt som var trist og leit når enden på en lang kveld er god. Spesielt sjamerte den belgiske komponisten Fabian Fiorini med arrangementer, en komposisjon og sceneopptreden (sic.) som John Travolta inspirert dirigent.

Totalt sett klarte ikke konserten å besvare det store hvorfor-spørsmålet. Hvorfor importere et belgisk ensemble som leverer kurrante versjoner av tyske og amerikanske kulturikoner, når vi i Norge har så mange som er minst like flinke til den slags karoke?

Musikkformidling er ikke lett
Trondheimssolistene på sine side klarte med sin tidligere nevnte fortolkning av Schnittkes Conserto Grosso nr. 1, å rettferdiggjøre at de er representert med hele tre konsertprogram i årets festspill. Man kan like eller ikke like dette hjørnesteinsverket som tidvis minner om Arne Nordheim på speed. Men det eklektiske ble faktisk logisk og linjært belyst med Arve Tellefsen, Håvard Gimse og Øyvind Bjorå som solister.

Dagen etter fikk Trondheimssolistene igjen hårene til å reise seg, med en intens og dypfølt fortolkning av Rikard Strauss Metamorphosen. Et verk som bedre enn det meste gir ruinene av den tyske kulturen subjektiv ressonans.

Desverre blir det ikke gull av alt dette sympatiske ensemble tar i. Et faktum som snarere skyldes repertoarvalg enn musikernes yteevne. Gråstein forblir gråstein uansett hvor god musikerne er, eller hvor godt verkene pakkes inn i fikse formidlingskonsepter. Visst var det gøyt med alle krumspring og forskjellige forsøk på å belyse Klaus Egges intrikate Klaverkonsert nr.2. Men ingenting kan formidle musikkens vesen bedre, eller avsløre dens kvaliteter mere nådeløst enn musikken selv. Veien frem til Håvard Gimses lydhøre forsøk på å løse opp i Egges flokete tonespråk gikk gjennom Grieg, Myllargutten, en norsk salme og tilslutt Erlend Skomsvoll. (Sistnevnte er forøvrig alltid en fest.)

Å vise hvordan komponister bearbeider en folketone begynner ærlig talt å bli en nokså slitt formidlingsstrategi.

Strauss skal ha uttalt at han ikke anså seg selv som en komponist i A-klassen, men snarere en helvetes god B-komponist. Hvilken klasse den tidligere Deep Purple keyboardisten Jon Lord tilhører har jeg ikke alfabet for. Heldigvis finnes det tilgivelse for gode ensembler selv om de gjør slike repartoarmessige bommerter ved å slippe til pretensiøsiteter som den avdanka engelske rockeren. For norske komponister som bare kan drømme om en slik eksponering på en festspillkonsert, må det derimot være et tankekors å se hvor langt de dyktigste musikerne i landet er villig til å gå for å slippe spille noe som har kommet ut av musikkhøgskolens komposisjonsutdannelse.

Du er død...
I Grieghallen kunne vi i går kveld bokstavelig talt kjenne etterskjelvene etter den musikkhistoriske rystelsen Monteverdi forutsaket når han lot Orfeus gå helt ned i kjelleren for skildre sjokket over Euridices død. " Tu se' morta..". Mark Tuckers og London Consorts stilsikre fortolkning av alle operas mor, er alltid en tankevekker for enhver som er opptatt av musikkdramatikk. Spillestilen i den semi-sceniske versjonen vi fikk severt i går kveld er enkel og nedstrippet. Den føyer seg pent inn i en europesk trend der ellementer fra det fokloristiske gir rom for slående emosjonelle utbrudd. Helt i tråd med det genuint italienske i Monteverdis musikk, og samtidig tro til opphavet i den greske antikken.

Orfeus klarer med sangens og musikkens kraft å overbevise selv guder. Musikkdelen av Festspillenes program har foreløpig et stykke igjen før den kan oppnå det samme.