Pønker på Slottet?
Den tid er forbi da Helge Gaarder definerte sin rolle i Rikskonsertene til å passe på at rockemillionen ikke ble avspist til andre prosjekter. Alexander Rishaug har fått fullmakter i Rikskonsertene til videreføre en annen Gaarder-tradisjon, nemlig den som åpnet institusjonens skott mot populærmusikk, og samtidig hadde påvirkningskraft mot samtidige uttrykk i det elektroniske- og rytmiske musikklivet i Norge.

Av Carl Kristian Johansen

Alexander Rishaug er nyansatt som produsent i Rikskonsertene i stillingen Gaarder var den første til å bekle, og som ble videreført av Martin Revheim.

- Bevilgningen av rockemillionen og overføringen av denne til Rikskonsertene tidlig på 90-tallet, kombinert med ansettelsen av Helge Gaarder i den forbindelse, la grunnlaget for en klar utvidelse av Rikskonsertenes programpolitikk, sier konsertsjef Helge Skansen i forbifarten i institusjonens nye lokaler i Nydalen.

Foruten å utvikle turnéstøtteordningen, gjorde også Gaarder en serie teknisk sammensatte produksjoner gjennom 90-tallet, fra samarbeidsprosjektet "Dawn at Vara" på Quart-festivalen i 1994, til "Lydlandskap" i 2000.

-En rød tråd gjennom det hele var elektronmusikken, men Gaarder hadde en stor bredde både i sin musikksmak og sine visjoner, fortsetter Skansen.

- Improvisasjonsmusikk, støy og metall

Rishaugs spøk om at han skal male veggene svarte og revolusjonere Rikskonsertenes virksomhet er altså ikke fremmede tanker i institusjonens historie. For det hviler en aura av banebrytende arbeid etter Gaarder, selv i veggene i de nye lokalene til Rikskonsertene. Men hva vil så Rishaug bringe med seg inn i denne stillingen?

- Jeg vil innføre en større fokus på improvisasjonsmusikk, elektronika og støy, sier Rishaug likefremt, og fortsetter:

- Jeg vil også forsøke å rette blikket mer mot metall og hiphop. Det dreier seg om å åpne denne institusjonen mot samtidige uttrykk, og i min stilling ligger det et klart mandat til å initiere nye prosjekter. Jeg kommer ikke først og fremst til å shoppe i eksisterende band og sette opp turnéer for de som allerede er kommersielt selvgående, sier en bestemt og klar Rishaug.

Rishaug har en fortid som festivalarrangør, musiker og kunstner, og har lagt bak seg fire år på Kunstakademiet i Trondheim.

Som arrangør av Random System-festivalen i Oslo, og som uavhengig og selvstendig aktør på frilansmarkedet, har Rishaug hentet til landet en del utenlandske artister som kan sies å tilhøre populærmusikkens fortropper, på forskjellige fronter. Av disse finnes Animal Collective, Carsten Nicolai og David Grubbs.

Sosialdemoktratiet som begrensende kraft

Forrige uke uttalte Martyn Reed, arrangør av NuMusic-festivalen, i et intervju på Ballade at: "Sosialdemokratiet, som finansierer mye av kulturlivet, klarer ikke å holde tritt med hva som skjer innenfor musikk og kunst. Det tar så lang tid før nye uttrykksformer blir ansett som ”støtteverdige” - og dermed allment akseptert som verdifulle - at hele kulturbildet blir hengende igjen i fortiden."

Hvordan forholder Rishaug seg til denne karakteristikken i lys av sin nye jobb?

- Reed har et poeng når det gjelder idéen om sosialdemokratiet som en begrensende kraft. Støtteordninger kan være med på å passivisere aktører og institusjoner. Men slik jeg opplever det i dag, så finnes det rom for alternative arenaer både innenfor og utenfor institusjonene, noe som blant annet NuMusic og Random System er gode bevis på, mener Rishaug.

- Gir rockepublikummet en kunstopplevelse, og kunstelskere en intens konsertopplevelse

- Samtidig kan Reeds uttalelse være relevant i forholdt til de etablerte institusjonene. I forhold til Rikskonsertene signaliserer jo ansettelsen av meg en vilje til fornyelse. Vi jobber med en ny fireårsplan som virker veldig bra, og utmeislingen av den viser at Rikskonsertene er veldig bevisst i sitt forhold til å tenke nytt og i takt med samtiden. Min profil som billedkunstner og elektronika-artist er ikke uttrykk som har vært sterkt representert på Rikskonsertene tidligere, sier Rishaug, som videre kan fortelle at han opplever at hans innspill ønskes på alle felt på hans nye arbeidsplass.

Men hva betyr dette mer konkret?

- I slutten av september skal Rikskonsertene kjøre en turné med elektronika- og metalhybridprosjektet Kill, i samarbeid med tidligere Riksutstillinger (nå Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, journ.anm.), et prosjekt som opprinnelig ble startet av Vidar Skeie (turnékonsulent Rikskonsertene, journ. anm.) og Martin Revheim. Dette er et pilotprosjekt som skal sy sammen en helhetlig visuell og auditiv pakke, gjennom det vi oppfatter som et spennende band med et helt nytt og skreddersydd lys- og scenedesign av Are Mokkelbost og Kyrre Heldal Karlsen.

- Et av formålene med Kill-prosjektet er å knytte turnéen opp mot de lokale kunst- og musikkmiljøene. Vi håper samtidig å gi rockepublikummet en kunstopplevelse, og kunstelskere en intens konsertopplevelse. I et mer langsiktig perspektiv er det planlagt et samarbeid mellom Fe-mail og Enslaved, samt andre prosjekter som vil kombinere ny musikk og visuell/grafisk kunst, forklarer Rishaug.

Musikkbyen Trondheim

Etter en kikk i gamle studentkataloger er det er fort gjort å konkludere med Kunstakadamiet i Trondheim som en sentral institusjon i utviklingen av støy og elektronisk musikk i Norge på 90-tallet. Rishaug tilhørte generasjonen som fulgte etter Helge Sten og Kim Hiorthøy på akademiet, og i Rishaugs periode (1996-2000) var også Matt Burt, Andreas Berthling, Ronnie Sundin og HC Gilje studenter der. I tillegg fantes Lasse Marhaug i miljøet utenfor, det samme gjorde Tore Honoré Bøe fra Origami Republika, som også var initiativtakeren til Klubb Kanin. Men på et spørsmålet om man kan kalle Trondheim for norsk støys arnested og egentlige hjemby, heller Rishaug fort kaldt vann i blodet. Dette er ikke tid og sted for enkle slutninger.

-Det fantes mange nøkkelpersoner i Trondheim i den perioden, men bortsett fra miljøet rundt Kunstakademiet og Klubb Kanin kan jeg ikke si at det fantes noen reel scene for støy-og eksperimentell elektronisk musikk i Trondheim på det tidspunktet.

Hva med Jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim?

-Null interaksjon. Mulig det er anderledes i dag, svarer Rishaug kontant.

Som musiker kan han svare for flere album. Soloartisten Rishaug har sluppet album på Smalltown Supersound, det amerikanske selskapet Asphodel, og ferske Enlightenment. Trioen ARM er på vei med en ny plate, det samme er duoen Rishaug Marhaug, som i fjor slapp albumet "Feel Free At Home" på spansk/amerikanske Lucky Kitchen. Det albumet ble spilt inn i den første timen etter midnatt gjennom en hel uke, og Rishaug Marhaug søkte å overlate litt av prosessen til underbevisste mekanismer.

Albumet høres slik ut også - ambiente og abstrakte scenarioer pensles utover CD-rillene - det hviler noe drømmeaktig over det hele.

- Lasse har betydd mye for min musikalske utvikling og plattform. På neste skive beveger vi oss litt videre i en annen retning enn tidligere. Vanskelig å forklare, men vi fokuserer mer på det stille og abstrakte, det å utforske lyd og rom framfor å lage musikalske forløp. I Rishaug Marhaug har vi ulike roller, jeg ønsker mer å kontrollere prosessene, Lasse er mer spontan og er flinkere til å bruke det han har for hånden.

Borgerlig kontra folkelig, kunstmusikk kontra populærmusikk?

Rishaugs virke og klare tale speiler at vi har å gjøre med en reflektert person med klare (kanskje avklarte?) holdninger. I et forsøk på gi en karakteristikk kan man kanskje si at han befinner seg i begge ytterkantene av et kulturelt spenn: De subkulturelle, alternative og opposisjonelle holdningene befinner seg på den ene siden, og veies opp av et moderne, kanskje til og med elitistisk, kunst-og kultursyn på den andre.

Som produsent i Rikskonsertene skal Rishaug sende ut prosjekter som henvender seg til en mer eller mindre sammensatt masse som grovt sett befinner seg i et mellomsjikt: Det alminnelige musikkinteresserte publikum, som ikke tilhører den kjernen av mennesker som frekventerer Oslo bys alternative og eksperimentelle konserthus.

-Det er viktig å ikke være redd for å være utfordrende og opplærende. Vi må tørre å sette i gang nye prosjekter og gjøre nye ting. Jeg vil understreke at det viktigste, uansett hva vi gjør, er å være inkluderende, og ikke framstille prosjekter på en ekskluderende måte. Da støter vi folk fra oss, framfor å virke tiltrekkende, tenker Rishaug høyt.

Satt på spissen: Denne dikotomien som synes å eksistere mellom Rishaug og det publikum han skal kommunisere med, kan gjerne oversettes til den klassiske by/land-problematikken. Begrepspar som høy og lav, borgerlig og folkelig, kunstmusikk og populærmusikk, kommer trillende, og vi er over i debatten om Rikskonsertenes rolle, og norsk kulturpolitikks historie: Skal det norske folket opplæres i en musikkkultur kuratert og sendt ut sentralt fra hovedstaden?

- En evig, og absolutt relevant debatt, sier Rishaug.

- All musikk er likeverdige uttrykk

- I Helge Gaarders periode sendte Rikskonsertene ut et prosjekt som ble kalt Lydlandskap, der blant annet John Hegre (Jazkamer) var med. I det prosjektet lå det en lokal tilnærming i den forstand at det ble arrangert workshops, installasjoner og konserter i samarbeid med de lokale arrangørene. Det var et vellykket prosjekt, på sin måte. Men det finnes ingen mal på dette, og mye hviler på hvordan hvert enkelt prosjekt evalueres. Rikskonsertene har hatt Noxagt og Lasse Marhaug på en godt besøkt turné, populær var også Lambchop-turnéen med filmen "Sunrise" av FW Murnau.

- Når vi kommer til debatten om høy og lav, merker jeg at disse gamle skillelinjene fortsatt eksisterer, men i mye mindre grad enn før. Tidligere var musikalsk smak mye mer definert i et motsetningsforhold til annen smak, men slik er det ikke lenger. Jeg ser på all musikk som likeverdige uttrykk. Støy og Madonna hørte ikke sammen før, men er mer gangbart nå, sier Rishaug.

Hans frilansvirksomhet bekrefter i stor grad det utsagnet. Random System er en av sammenhengene der Rishaug har greid å tilgjengeliggjøre avantgardistisk musikk for publikum, uten at det i den prosessen har forringet den musikalske kvaliteten. Samtidig har Rishaug som elektronika-artist vist publikum helt åpent hva han gjør, gjennom blant annet å projisere programvare og skjermbilder på storskjerm under konsertene sine.

På denne måten ser Rishaug ut til å være i stand til å avkle laptop-artistene den mystikken som gjerne følger med live-opptredener. Og ikke minst tette avstanden til publikum nettopp ved å forene tilsynelatende motstridende syn, ståsteder og holdninger i musikken. Evnen til dialog med publikum ser det altså ikke ut til å være noe i veien med.