Overordnet er spørsmålet spennende
- Særlig på musikkfeltet trenger vi at noen mener noe. Men debatten må være begrunnet og saklig, og ikke dreie seg om personers plettfrie vandel eller ikke, seier Asbjørn Schaathun i Norsk Komponistforening.

Av Ida Habbestad
Foto: Tine Harden

Geir Jenssen gjer i sitt svar til Torstein Aagaard-Nilsen eit poeng av at sistnemnde har posisjon som styremedlem i Norsk komponistforening (NKF).

”Når det er et styremedlem i Norsk Komponistforening (…) som blåser i trompeten (…), føler jeg at jeg har rett til å slå tilbake med litt asymmetrisk krigføring på skarptromme”, skriv Jenssen.

I debatten som følgjer innlegget hans, virkar det som fleire har teke Aagaard-Nilsen sine ytringar for å vera Norsk Komponistforening sitt offisielle syn.

Men kva tenkjer eigentleg NKF om diskusjonen som foregår?

- For meg er det viktig å understreke at det ikke er Norsk Komponistforening som debatterer her. Prinsipielt vil jeg som formann aldri ha noen mening om det enkelte medlemmets musikk og aller minst hva komponister utenfor NKF gjør. Det er utenfor NKF sitt mandat, svarer formann i foreninga, Asbjørn Schaathun.

- Det betyr ikke at jeg er imot debatt i seg selv. NKF vil gjerne oppfordre til kritikk av og rundt musikk. Kanskje særlig på musikkfeltet trenger vi at noen mener noe. Kritikken er en del av kunstfeltets iboende dynamikk, og – på et generelt plan – blir jeg overrasket når de som jobber innenfor kunstfeltet ikke aksepterer dette. Men debatten må være begrunnet og saklig, og ikke dreie seg om personer plettfrie vandel eller ikke. Slik sett har denne debatten sklidd ut.

Opplever de eit eit skilje mellom kritikk frå journalistar og kritikk mellom kolleger?

- Det er klart det er en forskjell på dette. Jeg tror nok at den kritikken man får fra kolleger som man respekterer er det som rammer mest. Men det er også den som gir de største mulighetene for å kunne gå videre, seier Schaathun.


Ingen samla meining
I kommentarfeltet på Ballade vert Norsk Komponistforening tillagt somme av haldningane som kjem til uttrykk av enkeltmedlemmene. Er haldningane representative for NKF som forening?

- NKF er interesseorganisasjon hvor det til tider kan være et problem for styret å holde det faglige samlet i det hele tatt, siden medlemmene har så ulike interesser. Derfor ville det også være absurd å mene noe samlet i en diskusjon som denne.

Men les ein kommentarfeltet er det enkelt å få inntrykk av NKF som ein slags bastion der konservative, lukka haldningar rår?

- Som sagt: vi er en forening, og det er til enhver tid medlemmene som styrer. Det vil si at hvem som har definisjonsmakt hele tiden vil forandre seg. Vi er når som helst åpne for søknader. Vurderingen av hvem som får bli medlem er til enhver tid avhengig av personene i det musikkfaglige utvalget, som er valgt på generalforsamlingen. Den som mener foreningen er konservativ, eller som ønsker å forandre den, kan altså søke om medlemskap og sørge for å få sin smak inn i dette rådet.

Det er vel ikkje einkvar forunt å få plass i foreninga?

- Nei, men dersom utvalget for eksempel fikk 100 søknader fra elektronikamiljøet i løpet av kort tid, ville det måtte ta stilling til at dette er en viktig utvikling i det norske musikklivet. Alle som søker om medlemskap blir selvfølgelig vurdert.

Men har ikkje kritikarane rett i at NKF for dei som står utanfor, kan sjåast som respresentant for ein bestemt tradisjon?

- I beste fall ville jeg ønske at vi står for en holdning hvor det å ha kunnskap, innsikt og oversikt – hvis det er mulig lenger – er noe å strebe etter, seier Schaathun.


Neppe til bunns
Aagaard-Nilsen meiner det er problematisk at Borealis og BFO har tinga ein komposisjon av ein komponist som ikkje er skulert i orkestermediet. Geir Jenssen – og Borealisfestivalen – meiner der bør vera rom også for dei ikkje-skulerte komponistar til denne typen oppdrag.

Finst der prinsipielle haldningar til dette spørsmålet i NKF?

- De fleste komponister ønsker seg bestillinger, og det er trangt om plassen. Derfor bør man selvfølgelig vurdere nøye hva som er riktig. Men debatten om hvem som skal få bestillingene bør ikke basere seg på de altfor elementære motsetningsparene autodidakt og skolert.

- Etter min mening er det håpløst å argumentere for at autodidakter er klokere enn de skolerte – eller omvendt. Overordnet er spørsmålet spennende: Man må gjerne spørre seg om det er slik at det å gå i undervisning på institusjoner utelukkende fører til en viss type tenkning. Blir man friere om man står utenfor?

- Dette kommer vi neppe til bunns i. Vi er svake for den romantiske tanken at man kan føle seg fram til ting, og at dette er det mest ”ærlige”. Vi har mange eksempler på gode komponister som har funnet fram selv; som Schönberg som såkalt lærte tingene selv, eller Xenakis (som opphavleg var arkitekt, red anm). På den andre siden er det jo slik at sjansen for å treffe dartbordet er større dersom du er trenet. Den store hop av oss komponister har hatt behov for skolering.

I denne spesielle debatten er det vel òg eit skilje mellom tradisjonell skulering og det å ha lang røynsle i arbeidet med musikk?

- Nok en gang ønsker jeg ikke å blande meg i denne konkrete debatten. Generelt kan man vel si at det å jobbe med 110 mann krever en organisering som er svært streng, med praktiskheter som et notemateriale som må være på plass. Det finnes mange eksempler på at store kunstnere møter utfordringer når de beveger seg inn på felter der de ikke har trening.

- Men disse tingene burde vi kunne debattere på et nivå som ikke minner om en barnehage. Kjernen i dette – spørsmålet om skillet mellom det autodidakte og det skolerte er interessant.