Gammel, glemt og kulørt: Slagernota, en forgangen massekultur - del 1
Slagernoter var en gang i tiden et dominerende populærkulturelt innslag. Musikkskribent Bjørn Hovde tar for seg dette hverdagsfenomenet i sin omfattende, todelte artikkel. - Folk i alle samfunnsklasser musiserte selv, men de færreste komponerte egen musikk. Det var her nota kom inn, skriver Hovde. - Slikt gjorde seg på lørdagsdansen. Mang en bygdens Paganini har svettet og stridd med kompliserte grep på fele og gitar for å etterligne en William Clauson eller Yasha Heifetz. Satt melodien som den skulle, kunne mangt et pikehjerte smelte til tonene av ”Sigøynerpiken” eller ”Kors på Idas grav”.

Av Bjørn Hovde

Det blafrer svakt i papirbunken som ligger uvørent oppstablet på pianotaburetten. Det er gjennomtrekk og pianisten har plassert et halvfullt ølglass oppå papirene for at de skal holde seg i ro mens han er ute for å pisse og tar seg en røyk.

Festens herre
Det er ikke akkurat slik at det ikke er lov å røyke innadørs, men en del av kompisene er ikke gamle nok til å komme inn på fest ennå. De står på utsida, under låvebrua. Det regner jamnt, og en av kallene fra nabobygda har skjenket flere av gutta halvfulle på noe himklunk som er omtrent like grå som satsen den er kokt av.

Det er det vanlige skravlet. Storkjefta skryting om kvinfolkerobringer, slåsskamp med tater på fjorårsmart’n og ”je dreg tell sjøss så kenn de røtne på stilk oppi her”. Pianisten stikker huet under brua, fisker opp en Frisco ferdigrøyk og drar tungt på seg når han bedyrer at dattera på øverste garden, Mina ”den skjønne Dolores”, satt på fanget hass mens han spilte Måneskinnsvalsen av Thommesen. ”For jeg kan den énhendt”, forsikrer han. ”Andre handa lå rundt’a Mina så hu itte sku gli’ta fanget”.

Om lag halvparten av kretsen rundt pianisten glor digert og dårlig områdd på kveldens mann. Han er 14 år, vaksen for alderen, litt bart på overleppa har’n alt hvis du ser etter i rette lyset. Fri for kviser bortsett fra et par digre kirsebær i nakken som han gjømmer i en klave av en skjortekrage. Blir konfirmert til neste vår, men er en dævel på piano og får adgang på festen for å spelle til dans. Kameratene må pent vente til neste år, noe kirketjeneren helst så at han også gjorde. Så mye for pianotimene og påfølgende formaninger om hvilke fristelser en ung mann blir stilt overfor.

Han nyter stunden og privilegiet. Hu Mina er to år eldre og godt vant. Fagreste mø i bygda, og ettersom han har hørt, forlovet med en førstekandidat i nabosognet. Sjøl stammer festens herre fra et sparsommelig møblert hemmat og har lånt konfirmasjonsdressen hass far, som for anledningen måtte legges ned to centimeter. ”Den fål’an væks radigere enn ospetænnungen bak låvedassen”, mener far hass.

Han stakk seg på ei gjenglemt knappenål på turen over skogen, men bet i seg ei firestjerners bønn da lærer Gundersen var på vei opp stien den motsatte vegen. Nå stumper han røyken og erklærer høytidelig for kompisene at han må tilbake å utføre sin plikt. Trekvart dusin misunnelige par øyne borer seg inn i ryggtavla hans mens han småhopper mellom regnpyttene opp til lokalet. Han svinger inn døra med verdensvant mine og ser fliken av serken hennes Mina borte ved kaminen. Hu står og flirer til denne iddioten av en sveiser som bor på kvisten over stallen hos enka på Lund.

Pianisten styrkes i forsettet om å spelle flettene av alle sammen he i de neste nummerne, i alle fall hu Mina. På plass ved pianoet løfter han ølglasset fra bunken av noter. Noen har skumpet borti taburetten og en ring av brun fuktighet har dannet seg på papiret, på Måneskinnsvalsen. Han putter den nederst i bunken, og gjør klar neste, Sjøsalavals.

Granskerens linse
Det finnes ingen instrumenter som kan gi oss et presist bilde av fortiden. Det beste vi kan håpe på er å betrakte det forgangne gjennom duggete linser. I beste fall. Er vi heldige kan vi kanskje oppfatte det ”førflutna”, som svenskene så poetisk tilforlatelig uttrykker det. I brokker og biter av øyeblikkets klarhet.

Den gamle jurist og politiker Ludvig Daae (navnebror av historikeren) utga på 1800-tallet tidsskriftet ”Granskeren”, det flotteste navn på noe tidsskrift jeg vet om. Det uttrykker systematikk (den målrettede gransking) og tilfeldighet (undersøkende virksomhet kan medføre uventede funn) på samme tid. Faghistorikeren får gjerne fnyse, men han kan aldri frata autodidakten og den tilfeldige kulturarkeolog den frydefulle romstering i gamle dokumenthauger, bokkasser eller fotografialbum. Den som huserer i populærkulturell parafernalia og de sedimenterte lag denne har avleiret i minnenes loftkammer, møter historien som fysiske etterlatenskaper, spredte håndfaste bevis for at det et sted, engang, blåste på jorden. Når vinden stilnet og øyeblikket var over sank minnene som fallende løv ned i forglemmelse, ignorert av historiens kronikører og en evig rastløs masse av mennesker på vei framover mot det nyeste nye.

Samlere har ofte høytsvevende oppfatninger om det bevaringsarbeid de bedriver, hvilken uvurderlig dokumentasjon de redder fra ødeleggelse og beskytter for ettertiden. Mange samlere er systematikere i en rent numerisk og lineal betydning, men den faglige og metodiske overbygning kan det ofte være smått bespent med. Det er et viktig og riktig arbeid samlere utfører, for egen kost og utgift, men de oppsamlede objekters betydning utover deres gjenstandsverdi er avgjørende for om de besitter noe som kan fortelle oss om vår historie. De må kunne meddele noe, et eller annet, tale til oss. Og bærer de på en gåte er det vår utfordring å fravriste dem denne. Hvis vi da ikke bevilger oss tvesynets stereoskopiske mulighetsblikk, åpner for pluralitet i sannheten, mangfold i forståelsen og lar tolkningen komme gåten til gode. Ikke alt er eksakt målbart, noe kunnskap bør vi ikke etterstrebe, ei heller etterspørre alle svar. Og verst av alt: Kanskje har ikke sfinxen noen gåte, la oss da la være å spørre.

En samling er kun en opphopning av gjenstander om den ikke kan tale til oss, rettferdiggjøre sin eksistens som kilde til glede og kunnskap. Den må, enten det dreier seg om enkeltgjenstander eller klynger av sådanne, kunne forståes i lys av andre relevante eller kontrasterende gjenstander og leve i kraft av sin egenart som sendebud fra fortiden til oss. Dette foranskutte lyset må gløde som enhver samlings aura, ellers deler den plass med spekulantens bortgjemte investeringsobjekter, plassert i en mørk safe og utilnærmelig for alle, død og begravet.

Faghistorikeren betrakter gjenstandene som byggestener, elementer til et bredere rammeverk der syntese og klarhet skaper forståelse. Samleren ser primært gjenstanden og plasserer sine funn parallelt eller systematisert i et slags ordnet kaos på hyller og skap. Linearitet og system skaffer samleren seg gjennom spredt faglig historisk lesning, con amore, og en utbredt ærefrykt for gjenstandens alder, sjeldenhet og proviniens.

Granskeren er en annen type, og deler begge fascinasjoner: Historikerens systematikk og hypotesetenkning og samlerens gåsehudinduserende glede over funnet. Og ikke minst den forutgående jakten på gjenstanden. Granskeren kan tillate seg å fabulere over gjenstandene og trekke ut informasjon historikeren finner irrelevant og samleren glatt overser. Granskeren er muligens en dilletant, men han er ofte også en gjenstandspoet og immun mot akademiske innvendinger. Han er urørbar og tenker sitt. Der litteraturviteren søker å fravriste teksten dens immanenser, spør granskeren seg: Hvorfor har den opprinnelige eieren av denne boka avmerket nettopp denne siden? Hvorfor er dette avsnittet understreket? Hvordan skal jeg tolke trikkebilletten som er innlimt på bakre utbrett? Tolkerne står i slike tilfeller ganske fritt, spørsmålene åpner for diktning og fabulering. Granskeren søker inntrykk der sporene er vage, det uklare inviterer til hobbyimpresjonisten i ham og slutningene han trekker om det historiske materiell han behandler blir subtile, subjektive og frie dikteriske tolkninger.

Et lykkelig funn
Granskeren i sin bokkasse. Han (det er som regel alltid en han) har krøpet innunder bordet på loppemarkedet og dratt fram en gammel dynamittkasse i tre, fullstappet med gamle blader, aviser, innpakningspapir og en stor bunke eldre pianonoter innbundet i protokollomslag. Løse ark med håndskrevne kopier av småstykker, lapper overgrodd av notater blant blekkflekker og fingeravtrykk. En røyksky av støv og lort svever rundt hodet på den glade graver der han romsterer rundt i kassa mens folk som kikker på veksler megetsigende blikk.

Og på bunn: En fin liten bunke slagernoter fra 20-30 tallet, med flotte fargeomslag. Vår gransker har samleren i blodet og trekker opp godbiten. Hele haugen blir betalt, stappet i en bærepose og fraktet hjem til hulen, hvor et nærmere studium venter.

Slagernotas gullalder
Vår unge pianist fra innledningsepistelen støttet seg på noen flisetynne trykksaker i varierende størrelse av A4 pluss, der han underholdt de dansende. Slagernoter. Engang var de et dominerende populærkulturelt innslag, et hverdagsfenomen. At vår pianist kunne benytte dem, betyr at han hadde lært å lese noter, noe som ikke var alle forunt i mellomkrigstida, da slagernota hadde sin gullalder.

Hva var de for noe? Det er fristende å dikte en fortid full av fargesprakende trykksaker fylt med musikk som dekker vegger opp og ned i musikkbutikkene. Men vi skal forsøke å være nøkterne. La oss se hva vår gransker finner, han har sans for historier framfor historie, og med sin nykjøpte bunke noter i hende kan han etterleve devisen om at den selvlærtes sans for realia kan trylle gullegg ut av skjærerier.

Så hva var det med disse notene? Først og fremst var de dèt - noter, men til langt opp på 40-tallet også mangfoldiggjørelsen av datidas populærmusikk. Paradokset er at platene, som tross alt reproduserte selve utførelsen, og som bød på grammofonstjernenes egen røst, den gang ikke ble brukt som målestokk på deres popularitet blant publikum. Den vestlige verdens hitlister ble utarbeidet på bakgrunn av notesalg, ikke platesalg.

Det var altså folks hjemmusisering som ble avlest på platebarometrene. Hvis den nye låta til Bing Crosby lå på listetoppen, tilsa dette at denne ble mest spilt, ikke på grammofon, men av notens innehaver, på piano, trekkspill, harmonika osv.

Dette virker merkelig sett i ettertidas lys. Da er det nærmest trist å konstantere at den passive nytelsen/konsumet av musikk som vi er så tilvendt avløste mer aktiv og praktisk tilnærming til popmusikk av folk som framførte den selv. Dagens nedlasting av lydfiler lever ikke mye opp til tidens honnørbejublede ”interaktivitet” sammenlignet med familieselskapet som improviserer a capella til notearket med ”Sønnavindsvalsen” eller musiserer til ”Bryllupspolonese” og lar den lyde som det passer dem selv.

For besteforeldregenerasjonen var det helt naturlig og dagligdags å lære seg tidens slagere, først teksten, siden instrumentering og arrangement. Uvant dagens rutine fant man på å sveive opp grammofonen, spille favorittslageren 10-12 ganger, parkere plata og slå opp tangentlokket for selv å framføre sangen til eget akkompagnement.

Slik ble slagernotene til en av de viktigste ”assesoriene”, tilbehøret og bruksgjenstandene vedrørende populærmusikk i det tyvende århundre. Notefolderne og slagertrykkenes storhetstid varte til inn på 50-tallet, selv om hitlistene ble utarbeidet på bakgrunn av platesalget fra midten av 40-åra. Notenes popularitet avtok i flukt med folks tiltagende eksponering for musikk gjennom langspillplater (LP) og radio. Musikk ble dagligdags, noe som surret i bakgrunnen på linje med suset fra motorveien og kakofonien på fiskeribølgen. Før dette var notene like viktige i familie, selskaps og festlivet som sveivegrammofonen, 78-plata og de tidlige radioene. Folk i alle samfunnsklasser musiserte selv, men de færreste komponerte egen musikk. Det var her nota kom inn. Man repeterte mønstre i form av populære melodier, fengende slagere, smygende valsetema og kjære refrenger. Folk flest lærte gjennom å lytte. Noen med skjerpet gehør, mens andre finstuderte notehefter for å plukke opp de siste slagerne samtidig med eller før de kom på radio. Slikt gjorde seg på lørdagsdansen. Mang en bygdens Paganini har svettet og stridd med kompliserte grep på fele og gitar for å etterligne en William Clauson eller Yasha Heifetz. Satt melodien som den skulle, kunne mangt et pikehjerte smelte til tonene av ”Sigøynerpiken” eller ”Kors på Idas grav”.

Slagernotene i seg selv var først og fremst bruksgjenstander, utsatt for slitasje og hard behandling. De levde med eieren så lenge musikken var etterspurt, et kort og hektisk liv der de ofte byttet innehaver flere ganger før interessen for komposisjonen dabbet av. Som Vidar Sandbeck synger: ”Populariteten kjæm og populariteten går.”

Når tidens melodi stilnet og andre diller fylte radiobølger, dansegulv og lysthus, gikk det utbrukte noteheftet i søpla, ble lagt på loftet, i kofferten med andre glemte slagere eller havnet som isolasjonsmateriale sammen med gamle aviser og ukeblad i en nyreist husvegg. Selv om notehefter ennå produseres i beskjeden grad er dagens tykke noter i glanset omslag mer som gitarkataloger å regne i sammenligning med tidligere tiders fargerike flora av én-melodis foldere. Som de fordums 78-platene er slagernotene nærmest utvisket fra folks bevissthet og fra hukommelsen hos de fleste under femti. Deres moderne etterkommere er tykke, limfreste bøker med laminerte permer, bestående av gitarnoter til hele heavy metal-album, komplette artistkataloger på opptil 500 sider eller enkeltutøveres greatest hits. Noen utgivelser er rene souvernirprodukter og støtter seg på et globalt marked, men som må ha alt som har med sine helter å gjøre.

Dagens notebøker og fortidas slagertrykk har imidlertid det til felles at de har/hadde sin pris. Kjøper du Van Halen eller Status Quo’s nyeste skiver som notebok må du regne med å punge ut med opptil 500 kroner. Dette har mindre med høye produksjonsomkostninger og lave opplag å gjøre, enn at du liksom ”kjøper” retten til å praktisere og framføre åndsverket, hvis du for eksempel spiller i et Van Halen coverband og skal ha konsert i fritidsklubben. Ettertrykk er naturligvis forbudt, men har vært praktisert siden de første spritduplikatorene kom. Avskrift av noter har vært nyttig for utøvere fra de tidligste tider, åndsverk har vært kopiert siden papyrus var Europas foretrukne skrivemateriell.

Prisen på slagernotene sto for øvrig ofte trykt på selve arket og kan i tilfeller hvor selve trykket ikke er datert, bidra til å cirkabestemme alderen. Dette kan være vanskelig når det dreier seg om regionale trykk, som lokalrevyer og sanger med begrenset geografisk målgruppe. Noter som solgte sakte og fantes i back-katalog over flere år, kan ofte påtreffes med overstrøket pris og korrigering i gråblyant. Man ser sjeldnere noter som på denne måten er blitt justert ned i pris, altså på salg, en god indikator på hvilket populært medium notene var.

Rettighetshaver fikk gjennom den relativt høye prisen (en slagernote kunne rundt 1935 koste kroner 2.50, mens et ukeblad lå på 25-30 øre) et engangsoppgjør for å ”overdra” mannen i gata retten til å framføre verket i alskens lystig lag.

Del 2 av denne artikkelen publiseres her på Ballade i neste uke.

Bjørn Hovde er musikkskribent i groove.no, hvor artikkelen kan leses i sin opprinnelige kontekst her.