Mens de ventet på Aphex...
Oslo Jazzfestival gikk med underskudd på noen av sine sikreste kort i år. Men festivalens mest ekstreme forsøk på å utvide jazz-rammene, ble i hvert fall belønnet med fulle hus. Her kan du lese Sindre Andersens subjektive rapport fra fredagens vandringer mellom Blå og Fabrikken, kjendis-DJer og "skulpturmusikere", bergtagende musikk og "gulnede kremdotter av karaokisert SV-elektronika". - The Wire-generasjonen trenger ikke garasje-frijazz for å skape fest, verken fra svensker eller 80-åringer. De trenger det samme som Øya- og Quartfestivalen - forskjellige typer god musikk, som fremføres nesten samtidig på to forskjellige scener, skriver Andersen.

Av Sindre Andersen

Richard D. James, aka The Aphex Twin, er en stor og kjent stjerne - men ikke så utrolig stor, og jeg skal ikke mase mer om dét. Jeg kjenner heller ikke bakgrunnen for den lunefulle programforandringen som ble foretatt bortpå avantgarde-kontoret, etter at Oslojazzens hefte allerede var spikret og klart. Kanskje må man la det renne litt over når man skal vise hvor mye musikk som spilles innenfor det utvidede jazzbegrepet. Kanskje forstod man at avlysningen til mini-Aphexen Luke Vibert måtte fylles av noe som lå nærmere kveldens andre store DJ, Norges-hedonisten Russell Haswell.

Det var vel det. Og de som kom til Blå-området for å belage seg på noen kjære støvete snøft innimellom alle de utvidede jazznesene; de måtte da ekstra-belage seg på en håndfull gåturer mellom Fabrikken og Jazzklubben. Det også. Hva gjør man ikke for peepshow-varianten med Bruce Gilbert (Wire), Mathias Gmachl (Farmers Manual) og Carl Michael von Hausswolff?

Blå hadde ellers rigget seg til med skikkelig palett-kveld i regi av The Wire ("Wire, the magazine"), og hit skulle man først, man skulle komme for sent og tre varsomt inn i stråhytta hos fysikerne som også hadde ålt seg gjennom The Thing kvelden før.

Fred Anderson Trio nyter høy respekt pga gjennomsnittsalderen og det spirituelle håndlaget, toppet av saxe-Fred (som nesten husker frijazzens fødsel; jo gamlere du er jo nærmere er du kilden, for all tid), med Hamid Drake på trommer og en ukjent afro-chicagiat på bass. Stemningen var lealøs og ulåselig, fanget på håndbaken av en postrock-lignende jam, med Alice Coltrane-puls og Andersons sax knitrende i ett hull ad gangen, åpne fuglemunner, som om lyden kom fra orgelet i den klassiske "Syv dvergene"-filmen vi ser på julaften.

Men, vi måtte se litt på klokka også, vi hadde hørt om noen som skulle gå på 22.00 på det andre stedet; over broa, rundt halvcircuset langs elva, ut i naturen, inn i gittermengden og følge lyden i tunnellen. Der Aphex Twin og Billettservice allerede hadde fått lokket til seg en del ventere. For der stod han, i lyset av en urørlig ringprosjektering, med øynene i bakken og vannglasset ruvende over pedalene.

Bruce Gilbert satt og leverte, en grublende militant delayloop- og frekvens-messe, selvfølgelig litt for britisk og ovalt til å være "the noise", men arrogant nok til å inspirere treverket i de kommende tiårs livsnødvendige musikk-scene. Hvis han får sjansen - hvis han ikke allerede har fått sjansen, jeg er ingen ekspert.

Den tidligere techno-Djen og (fremdeles) pønke-gitaristen er blitt 58 år, og så langt som ur-visdommen som bare Pink Flag var. "It´s all in the art of stopping", schwum. Litt kvitrende stillhet hadde vært mest skikkelig, men Russell Haswell fulgte rett opp med et av Whitehouses pedofili-hørespill, med naturlig fossefall over i litt brystnorsk sortmetall og gabbahouse. Dette var en klassisk kveld, allerede (men hvem var alle tilskuerne - eller rettere sagt; hvem var de ikke?). Ut i skogen, ned fra trærne.

Og Anderson-trioen holdt det ennå gående, nå dessverre i en litt mer løs og stereotyp mood, hvor soloene og klappingen kom som bestilt og selve den fysiske grunnen fremtrer som "for viderekommende". Smalltown superjazz? Vel, ingenting er mer irriterende enn halvkjedelig musikk innunder skjorta en fredag i sommer-Oslo. Hvor er Lillebjørn Nilsen? På Bruce Gilberts nachspiel kan ikke Wirekompleksene tillate seg å være mange. Men på fabrikken var det lyst, og den svenske skulpturmusikeren CM Von Hausswolff stod redo i skymnet for å fyre opp under skravlingen til Aphex-ungdommen.

Det jeg liker Hausswolff for er hans bruk av ekstreme frekvenser, og da han fikk duvet dem kontant i vei var det som å synke ned i mine egne jordrotter igjen. At jeg i det hele tatt hører disse lydene, er jo i alle fall et tegn på at jeg ennå ikke har svidd widescreen-formatet fullstendig (eller nærmet meg alderen til Mia Berner og Fred Gilbert…). Tegnefilmen denne gang var bølger av malinglek på ark - som tilsynelatende forandret seg, men det var vel heller slik at man lot seg påvirke av lydens massive oppbygning, som tilslutt omfattet både tiden og rommet og fikk selv de guleste hårsveisene til å tie litt stille. Men mer og mer forutsigbart ble det jo da, og problemet oppstod virkelig når Hausswollf ikke helt greidde å avrunde sin - i utgangspunkt ikke spesielt interessante - abstrakt-lydvegg på et elegant vis. Hausswolff minner meg sterkt om en kar som Francisco López; men selv han har jo et ikke-alkymistisk fundament for det bruset han ruller ut. Den konkrete (og altså abstrakte) installasjons-konseptet han fungerte altså ikke med full klaff her. Men han bergtok publikum! (Så da er jo terningkastet fem..).

Blå hadde reklamert med det up'n'coming-kjente discopunk-bandet Spektrum, og i kjendishierakiets navn trodde jeg at det var dem jeg slentret tilbake til brenneriet for å få med meg. Men nei, ikke ennå, for der stod jo verdens største krøllenerd med to laptoper. Bargulvet var tomt etter jazzerne, og lydene som fylte opp hørtes ut som den nye CDen som lydmannen syntes passet fordi den var sær og jazza på én gang.

Var det dette som var Four Tet? Gulnede kremdotter av karaokisert SV-elektronika, rullende som 110 kg ned trappen? Ja. Dessuten drevet opp og fram av klisjéfylte Kim Hiorthøy-melodier, og/eller totalitær drill´n´bass. Særdeles usjarmerende, kulturmatematisk og fremmedgjørende av den gamle skolen. Dessuten musikk for folk som ikke vil innrømme at de av og til gjør dumme ting, og at de kommer til å gjøre flere dumme ting i fremtiden (hvis ikke de er så gamle som Fred Anderson og bare kan sitte og glise inni jazzmiljøet i Chicago!). Gjesp, det ser ut til at vi kan få tid til han neste fyren likevel. Skal vi gå?

Mathias Gmachl er tilknyttet det banebrytende Wien-kollektivet Farmers Manual, som i likhet med Bruce Gilbert og DJ Haswell har sterke kontakter i plateselskapet Mego. Dette var nødt til å bli det mest stivpyntede derfra ikveld, men samtidig Gmachl kledelig støvete, inneldet med en strek-film fra Oscar Fischinger, og lot det skride i dype fossefall og skarpe regnbuer, forsåvidt á la Haswell og Hecker. Meget intelligent og "psykologisert" støy, som rant ut i en munning av høyspent piping; men da var det ganske mange som "skjønte" enten at dette var en mini-vardøg til varsel om St. Aphex´ komme, eller at. noen hadde vært ganske sløve med å booke oppvarmingsband. Nå kunne uansett drillgutten starte, og jazzfestivalen kulminere i den andre tiden, på andre siden av elva.

Nøyaktig samtidig var det nemlig duket til for intim rockekonsert på Blå. Spektrum var det kjedelige bandnavnet som skulle redde kvelden, gi oss popmyter og eufori der DJ Sunshine blir for pen i tøyet. La oss satse, stille oss helt foran ved scenen, ikke danse bare være kuule. En trio med electrokompetente briter, i ring bak en lett bekjolet negresse - ingen lar vel dette gå surmulpåaktet hen, en lys (eller mørk) fredagskveld. Groovet og synet skrek ESG, men også smoothere margarin-R´n´B, og slagord m/bass fra Joy Division. Åpninger på konserter er uhyre viktig. Som utvidet åpning var det blafrende intenst og flamboyant fengende, selv for en som lett lar seg irritere av "tighte" rytmearbeidere. Vokalisten - Lola Olafisoye het hun - hadde en lur sjarm i mellomrommet mellom skrik og frasert dans. Synthisten var blek og sjenert, og passende lavt mikset. Men, så veldig mange geniale melodier hadde ikke Spektrum, det fikk tiden vise. Bandet var mest glade for å ha sitt eget party i Oslo, og f.eks. bare spille én encore, la alle låtene soule i samme toneart.

Men midt i blinken som nattmat på en urban jazzfest. The Wire-generasjonen trenger ikke garasjefrijazz for å skape fest, verken fra svensker eller 80-åringer. De trenger det samme som Øya- og Quartfestivalen - forskjellige typer god musikk, som fremføres nesten samtidig på to forskjellige scener.

I siste instans er det sikkert også kjekt for dem å ha Aphex Twin.