Thoresens respons, Dyruds forvandling
Torbjørn Dyrud kommer her med et tilsvar til Lasse Thoresens kritikk av hans tre artikler om den modernistiske kormusikken. Dyrud beklager her at han opprinnelig kalte Thoresen for "en mikrotonal nisse" og viser til at artikkelen opprinnelig var ment som en "publisert undring og subjektiv folkeopplysning", og ikke et debattinnlegg. I tillegg roser Dyrud Thoresen for hans saklige og grundige motinnlegg og hevder at de egentlig ikke er så veldig uenige. - Et av mine hovedmomenter var og er at det er et problem at vi ikke har noe profesjonelt kor i Norge, skriver Dyrud.

Av Torbjørn Dyrud

Lasse Thoresen har kommentert min artikkel i Parergon og Ballade. Jeg var flåsete og kalte han en mikrotonal nisse i tillegg til å påstå at han forvandlet seg og ble regressiv da han skrev korverket "From the Sweet Scented Streams of Eternity". Han svarer like fullt saklig og grundig, og det setter jeg stor pris på. Hadde jeg visst at artikkelen kom til å danne utgangspunkt for en saklig disputt med nettopp Thoresen, ville jeg ikke vært flåsete. Nisser hører ikke hjemme i saklige debatter.

Artikkelen var ikke ment som et debattinnlegg, mer som publisert undring og subjektiv folkeopplysning, en slags "a cappella-rikets tilstand" sett fra min tue. Om det var interessant for allmenheten overlot jeg til andre å bestemme. Jeg hadde ikke tenkt å provosere eller utbasunere sterke antipatier, bare gi en subjektiv analyse og noen betraktninger.

La meg aller først si at jeg er enig i det aller meste av det Thoresen skriver, og at jeg har litt problemer med å se at det er noen alvorlig divergens mellom hans tekst og min. For det meste opplever jeg at han utdyper og gir svar på spørsmål som jeg stiller. Men han lurer på om jeg har rent mel i motivasjonsposen, og det er ubehagelig. Når motdebattanter stiller seg tvilende til ens motivasjon, høres det ut som man har en skjult og uredelig agenda. Jeg har virkelig tenkt grundig på om jeg forsøker å gjøre meg interessant, men i sak vil jeg bestemt hevde at det ikke stemmer. Jeg har et oppriktig engasjement for det jeg skriver, og har ikke behov for å sette fokus på meg selv. Det jeg tar innover meg, er at språket (f.eks. når jeg omtaler en komponist jeg har stor respekt for på en respektløs måte) i enkelte passasjer forlater det saklige nivået og blir selvhenført. Dette flytter fokus fra sak til skribent og det gagner ikke saken.

Det Thoresen reagerer på er ikke det subjektive og av og til lettvinte, men manglende troverdighet i mine "ulike opprop om progressivitet". Jeg har forsøkt å finne årsakene til dette, og tror en av dem kan være at mine eksempler på progressivitet bare er et halvt skritt i den retningen Thoresen mener vi må gå mange mil. Hva er vitsen med å rope etter auditive nyvinninger innenfor så puslete rammer som å plystre litt innimellom? At jeg spør etter progressivitet, men egentlig ikke forstår omfanget: som Thoresen påpeker i sin forklaring om Konkressens-prosjektet vil reelle auditive nyvinninger utelukkende være mulig gjennom hardt og nitidig arbeid, utført av profesjonelle over lang tid. Plystring og andre banale effekter er nettopp bare effekter og har i realiteten lite med forskning omkring lyden av kor å gjøre. I dette har Thoresen rett, og jeg kan se at det finnes noe inkonsekvent ved mitt "opprop om progressivitet". Denne inkonsekvensen kan skrive seg fra at prismet er dreid en halv gang for mye. Jeg ville antagelig blitt mer troverdig hvis jeg hadde belyst temaet som en oppriktig treklangselsker, og ikke som kritiker. Sannheten er at jeg er begge deler, men jeg er mest det første. Jeg liker og fascineres av "Kaum einen Hauch", men "Die Stimme des Kindes" berører meg. Det kommer ikke fram at jeg synes "From the Sweet..." er en flott samling korverk, kanskje det viktigste norske bidrag til korlitteraturen på mange år, og avsnittet om dette verket blir derfor bare en halv sannhet.

Det var aldri min intensjon å bebreide den folkelige korbevegelsen. Da burde artikkelen vært trykket i Korbladet og ikke i Parergon, og den burde vært spisset mot det brede lag av amatører. De har godt av å utfordres til å synge nyere musikk, men de kan selvsagt ikke bidra med noe i en profesjonell sammenheng. Et av mine hovedmomenter var og er at det er et problem at vi ikke har noe profesjonelt kor i Norge. Folkeopplysningsmomentet var til en viss grad tiltenkt Parergons lesere; mange av komponistene som har skrevet musikk til Ny Vokal-prosjektet demonstrerer at de har liten kunnskap om å skrive idiomatisk for kor a cappella. En analyse og noen betraktninger kunne være et bidrag til å heve kunnskapsnivået: dette er vanlig, dette er sjeldnere, slik gjør han og sånn gjør han. Samtidig ønsket jeg å påpeke at den ujevne kunnskapen henger sammen med at det ikke har vært noe profesjonelt instrument å skrive for i Norge. Forhåpentligvis vil Konkressens-prosjektet også kunne bidra til en profesjonalisering av ensemblesang. Jeg synes det er veldig bra at Thoresen har initiert og driver et slik prosjekt, det må være helt rett vei å gå (og gå, og gå, og gå).

Når det gjelder kunnskap om notasjon og eksperimenteringen med lyden av mennesket in natura, antok jeg at det fantes en bok som Stones og jeg vet om verkene som Thoresen nevner. Men som nevnt i artikkelens innledning valgte jeg bevisst å bruke mitt arkiv og mine referanser som kilde for teksten. Det var et bevisst valg å ikke drive utstrakt research; "jeg satser på at den musikken som har kommet meg for øre kan utgjøre et representativt snitt av tendenser og tradisjoner i nyskrevet kormusikk". Å satse på noe er selvsagt en uholdbar forskningsstrategi: men det faktum at jeg ikke har hatt behov for Stones bok, sier noe om fraværet av alternativ notasjon og eksperimentering i det øvre sjiktet av amatørkorlivet (og ganske mye om mitt arkiv). Både Thoresens og mitt innlegg burde være klargjørende for hvorfor det er slik, og det har som sagt vært et hovedpoeng for meg å påpeke behovet for et profesjonelt kor i Norge.