- Systematisk eldrevold
Netthandel er ikke noe for Sputnik-publikummet. Når resten av distribusjonsnettet nå har forsvunnet, er det liten vits for Terje Welle Busk å fortsette.

Dette er andre del av intervjuet med Terje Welle Busk. Del 1 kan leses her.


Sputnik-raketten tok av i 1989, minnes Busk. Da meldte også interessen fra hovedstaden seg, i form av avisene i Akersgata.

- En avis ringte og spurte – ”det er noen her som sier at du har en artist som har solgt 300 000 kassetter?”

- Ja, sier jeg. Men det går ikke an, sier journalisten. Hvorfor ikke? For ingen i her har hørt om ham, sier journalisten. Herregud, sier jeg, er det det som er målestokken på hva som er sant og ikke sant? Da gidder jeg ikke snakke mer med deg, men du skal få telefonnummeret til BEL kassettkopiering i Oslo. Der kan du spørre etter Bjørn Erik Lillehagen som eier firmaet, og så kan si fra meg at han kan få oppgi hva han har kopiert for meg av kassetter hittil i år. Når du får det tallet kan du sette deg ned å finne ut om jeg har brent de opp, ete de opp, hivi de, eller solgt de! Så la jeg på.


Følg Ballade på Twitter


Å faen
To uker senere kom Busk til Oslo for å hente en ny ladning kassetter.

- Da sa Bjørn: Jeg fikk en artig telefon her om dagen, om hvor mange kassetter jeg hadde kopiert for deg. Jeg kom fram til at det må være snakk om en halv million kassetter. Da sa journalisten "å faen, da har jeg ikke noen sak".

"Saken" var altså å ta Busk i løgn, mener Busk selv.

- Det var saken de var ute etter. Hvis han hadde sagt ti tusen kassetter, hadde det vært to sider om min bløff. De trodde ikke at de salgstallene jeg opererte med stemte, for det ikke passet inn i deres verdensbilde! Da jeg stod fram og sa at Sputnik har solgt 300 000 eller 500 000, eller som vi endte opp med; én million kassetter, så er det sånn at jeg må betale TONO-avgift per solgte kassett. Og hvis det er fem kroner per kassett, da må jeg betale fem millioner kroner til TONO.

Og det ville Busk ikke lyve på seg.

- Tallene var så ville. Vi solgte én million kassetter på tre år, da det var litt over fire millioner mennesker i Norge.


Aage Samuelsen nådde også et ikke-kristent publikum, mener Busk

Bensinstasjonen som platebutikk
Kassettbonanzaen Sputnik opplevde mellom 1988 og 1992 kommer aldri til å gjenta seg. CD-platen kom for fullt på markedet rundt 1990. Første utgivelse av Sputnik på CD var "Sputnik 5", som kom i mai 1989. Men Sputnik på CD ble aldri noen salgssuksess.

- Det var kassettpublikummet som kjøpte han. Det hadde med distribusjon å gjøre. Det var bensinstasjonene som var platebutikker for alminnelige mennesker den gang. De som sto bak disken i de ordentlige platebutikkene på den tiden hadde t-skjorter med "fuck you" på, og ringer i begge øra.


Under ti igjen
Busk har alltid ringt rundt til forhandlere og distribuert sine innspillinger selv. I forbindelse med det siste Ronald-albumet, som ble sluppet like før jul, fant Busk ut at det finnes under ti platebutikker igjen i Norge, sett bort fra Platekompaniet og Musikkverket.

- Den gangen Sputnik slo gjennom ringte jeg ikke til platebutikken, fordi jeg ikke fikk gjennomslag uansett. Da var gjerne musikkforretninger i underetasjen i en bygård. De hadde ikke Sputnik, de.


Les også: Dette tenker Marit Larsens manager om eksport av musikk


Ut med skinnpunger og boaslanger
Så skjedde det noe. Framveksten av kjøpesentrene endret platebutikkenes profil i Busks favør.

- Platebutikkene på kjøpesentrene kunne ikke være så mystiske. De måtte ta mer hensyn til de menneskene som faktisk var i et kjøpesenter. Du kunne ikke fylle vinduene med plakater av Prince med en liten skinnpung rundt pikken og en boaslange rundt halsen. Da måtte det være mer stuerent, ettersom man var avhengig av å selge til de menneskene som gikk forbi døra di hele dagen. Da kom dansebandgreiene og Sputnik og Ronald inn.


To telefoner, stort salg
Busk sier at han hadde "et kanonforhold" til disse utsalgsstedene.

- Da jeg begynte å ringe dem, sa jeg ”du, jeg har solgt forferdelig mye musikk, og jeg vet at jeg har musikk her som masse folk er ute etter. Kan jeg sende deg en pakke med 100 CDer jeg plukker ut, og som du har full returrett på?". Da lurte de jo på hva som var oppi de pakkene. "Det skal du bare drite i, for det har du ikke greie på. Men jeg har greie på det. Og jeg gir deg full returrett. Da er ikke jeg så dum at jeg sender deg noe som ligger lenge, da må jeg finne noe som blir vekk i full fart. Når jeg ringer deg neste gang, så skal du ha mer."

Utpå våren ringte Busk til butikkene og tipset om den kommende campingsesongen.

- Nå er det fram med grilldressene, nå skal de ha musikk i spillerne sine, forklarte jeg. Den andre høysesongen er når de skal ha gaver til jul. Så jeg ringte to ganger i året, og de sa «ja! send! send! send!». Da solgte jeg veldig mye. Men det som har skjedd nå de siste tre, fire årene er helt katastrofalt. Det er ikke platebutikker igjen.


Følg Ballade på Facebook


- Internett? Nei.
De uavhengige platebutikkene er få i tallet, og det er mindre musikk på bensinstasjonene. Disse har ikke hatt Busks repertoar på ti år.

- Det var masse bensinstasjoner som kuttet ut musikk, fordi de tjente mer på selge engangsbleier og peiskubber. Men da har de ikke tatt hensyn til publikum. Det er folk fra fem til 90 år der, og da kan man ikke bare ha de ti platene som til enhver tid er tv-annonsert, og som du dessuten finner alle andre steder. Det er det som er problemet nå. For å sette det på spissen; nå er det 20 CDer tilgjengelig overalt, men ingen av de som selger dem kan leve av det.

- Jeg stoppet på den lokale bensinstasjonen før jeg svingte ned hit. Jeg så ikke noe musikk der?

- De hadde et stativ som de nå har fjernet. Ellers i Telemark er det bare Platekompaniet i Porsgrunn. Hvor skal Sputnik-kjøperne nå få tak i musikken sin?

- Internett?

- Ja, dette er interessant. Det var noe som het "Geirs platebar" på Leknes i Lofoten. Da jeg kom med en ny Ronald-utgivelse, sa han «æ må no ha 100», ikke sant. «Send 100 av den nye og så tar du assortert 50 av de andre», sa han. Hver eneste gang. Han bestilte flere ganger i året. Hvor får de menneskene som var i den butikken kjøpt musikken sin nå? Du sier internett, men det er ikke riktig for det publikummet jeg representerer. De menneskene er ikke på nett. En finner eldre mennesker på internett, men det er pensjonerte leger, ingeniører eller lektorer, utdannede mennesker som kanskje på slutten av sin yrkesaktive karriere måtte bruke data. Jeg snakker om det store Sputnik-publikummet, arbeiderklassen. De har syvårig folkeskole, de har ikke datamaskin, og kommer heller aldri til å få en datamaskin. Og derfor får de ikke tak i musikken sin.


Ronald med en hyllest til hjemtraktene

"Systematisk eldrevold"
Denne utviklingen karakteriserer Busk som et utslag av «systematisk eldrevold».

- De sitter og ser på Dagsrevyen, hvor de sier ”vil du vite mer, gå inn på NRK.no”. Ja, skal ikke vi få vite om dette, liksom? Moren og faren min har betalt lisens til NRK i 60 år, og får nå en tupp i ræva. Hvor er underholdningen for dem? Når var det sist et trekkspill på TV?

Busks artist Ronald har på sin utgivelse "Ronald 18" en sang om dette.

I "Dot.no" heter det blant annet "nå sier de på TV - les mer på dot.no // de snakker mye engelsk begge to // men jeg vet ikke hvor dot-no er // det finns ikke data i stua her // og ikke kan jeg engelsk – nei, ikke et ord // men det er det visst mange som tror".


En distribusjonsdolk i ryggen
Busk mistenker de store internasjonale plateselskapene for lenge å ha ønsket platebutikkene og musikkdistribusjon «generelt til helvete».

- De har slitt lenge med å få varene ut. Den siste tiden har de også slitt med returer. Når de kan selge digitalt trengs ikke lager, og det er ingen problemer med hvor mange eksemplarer man skal framstille. Det var problemet mitt, og det var deres også. Når du betaler 189 kroner for en CD i platebutikk, så får selskapet som gir den ut 60 kroner. Nå kan de selge den samme varen til 90 kroner og øke sin fortjeneste med 50 %, hevder Busk.

I 2009 solgte D.D.E. albumet «Ute av kontroll» utelukkende i butikkene i Reitan-kjeden, som Rema 100, Narvesen og 7-Eleven. Året etter tok a-ha avskjed med sitt platepublikum ved å inngå en avtale med VG og COOP om eksklusivitet i de første salgsmånedene av albumet «25».

- Kan du tenke deg. Hvis ikke det er å dolke i ryggen de som har støttet deg og prøvd å selge varene dine i alle år, så vet ikke jeg. Det er helt ufattelig, men det er fordi de så denne utviklingen komme, og de ville at den skulle komme fortest mulig. De internasjonale plateselskapene tror jeg tjener mer penger nå enn de gjorde for fem til ti år siden.

- Men inntektene er til de store plateselskapene er halvert siden 2000?

- Jo, men inntekter er ikke det samme som omsetning. Man kan gå ned i omsetning fra 10 til 5 millioner og sitte igjen med mer. Pluss at man unngår retur- og distribusjonsproblematikken. Internett er genialt på det området.


Siste musikknytt rett i innboksen? Abonnér på Ballades nyhetsmail


En ny generasjon
Man må også innfinne seg med at det kommer en ny generasjon mennesker med andre preferanser, erkjenner Busk.

- Vi var i dyp sorg da LP-platen forsvant, fordi vi vokste opp ved platespilleren med coveret i fanget. Det var en hel kunstform som plutselig ble vekk og ble erstattet av de små plastikkbitene. Men sånn er det. Når jeg jobber i studio må jeg ha en analog mikser. Hvis jeg skal legge på bass eller diskant eller gjøre justeringer, da må jeg skru, jeg altså. Jeg kan ikke gjøre det med en mus og en skjerm. Men det er folk som ikke har den bakgrunnen jeg har, som synes det er helt OK. Sånn er det nå, de laster det ned, og så får de gjøre hva faen de vil.


Den store urettferdigheten
Til tross for sin enorme popularitet, og et albumsalg som etter Busks anslag ligger rundt millionen, har Sputnik aldri vært nominert til Spellemann. Ronald har solgt rundt 200 000 av sine 20 utgivelser, Jannicke solgte til sammen om lag 400 000 album, i følge Busk. Han mener han heller ikke har fått anerkjennelse for sine totale salgstall, som ligger rundt to millioner.

Han sier at to av hans artister var blant de mest solgte i Norge på 90-tallet. Jannicke var Norges mest solgte artist både i 92 og 93. Sputnik var mest solgt i 90 og 91.

- Anders Grønneberg i Dagbladet er en hyggelig fyr, og jeg hadde masse god kontakt med ham. Han ringte meg da han holdt på å lage en oversikt over de ti mest solgte artistene på 90-tallet. Sputniks fem første utgivelser kom på 80-tallet, men mange oppdaget ham først da han var med på et underholdningsprogram på TV i januar 1990. Vi solgte 300 000 av Sputniks fem første utgivelser på 90-tallet. Det må det telles med hvis man skal finne ut hvilken artist som har solgt mest på 90-tallet, mente jeg. Men nei, de ble ikke med. Derfor ble D.D.E. den mest solgte artisten på 90-tallet ifølge Dagbladet, med Sputnik som nr. 2 og Jannicke som nr. 6. Det er igjen fordi det at Sputnik skulle være Norges mest solgte artist på 90-tallet, ikke passet inn i deres verdensbilde. Det er den urettferdigheten mine artister og mitt publikum har blitt utsatt for hele tiden. Det er riv ruskende galt.

Sputnik ble registrert på VG-lista med albumutgivelse nummer 6 og 7, foruten singelen «Fuck deg», en harselas over daværende kulturminister Trond Giske i regi av komiker Otto Jespersen og TV2-programmet Rikets Røst i 2007.

- VG-lista baserte seg på et utvalg platebutikker. Sputnik ble aldri solgt i platebutikker i noen stor grad. VG-lista er styrt av de store plateselskapenes organisasjon IFPI, som er interessert i at deres egne artister skal ligge på lista, hevder Busk.


Les også: Anmelder VG-lista til Konkurransetilsynet


De begrensede distibusjonsmulighetene Busk har i dag, er ikke lenger noe å basere salget på. Men det er fremdeles et marked for musikken Busk har gitt ut. Fremover kommer han og hans kone til å drive ambulerende platebutikk, slik de også har gjort før, og reise rundt på markeder og festivaler for å selge fra sin mangfoldige katalog.