Media er som hurtigmat og tilfeldig sex
Hva er medias rolle, og hvordan bruker vi media til å holde oss informerte - og om hva? I dette essayet drodler Ketil Stokkan over skillelinjene mellom underholdning og informasjon - og spør: Glemmer vi å lave våre egne liv? - Tenk om våre liv var som en såpeopera eller en direktesendt realityepisode? Tenk om vi kunne flytte inn i en actionfylt episode av ”Hotell Cæsar”? De mest hemningsløse kunne kanskje endelig få realisert skjulte lyster til å slå foreldrene sine helseløse, drepe søsken og ha sex med samtlige kusiner og fettere. Dette hører ikke til virkeligheten, verken lysten eller behovet, mener Stokkan.

Essay av Ketil Stokkan, musiker
 
Jeg sitter her og sløver foran fjernsynet like før leggetid. På bordet foran meg ligger en bunke aviser.

Pupillene åpner og lukker seg. Det samme gjør ørene. Jeg er likegyldig.

Hva er det egentlig som skjer? Vi lever i et informasjonssamfunn med en uendelig strøm av inntrykk fra aviser, radio og fjernsyn. Media informerer, påvirker og debatterer på våre vegne. Men er det sant, alt det de skriver? Det bør det helst være, for selv har vi ikke tid til (les: gidder ikke) å søke motvekt fra konkurrerende kilder, eksempelvis fra faglitteratur, Internett eller politiske motpoler.

Vi har så mye som skulle vært gjort, så mange mennesker vi skulle snakket med og så mange steder vi skulle vært – gjerne samtidig. Det blir ikke tid til å stille spørsmål om hvorvidt media forsyner oss med korrekte opplysninger og tilhørende, sannferdige bilder. Nyheter og underholdning blir som ”fastfood” eller tilfeldig sex, raskt fortært og fort glemt.

I et essay om den nye ”ad-hoc-hverdagen” beskriver Gudmund Hernes mediasamfunnet som: tilspisset, forenklet, polarisert og konkretisert. Han sammenligner fortid og nåtid. Det gamle samfunnet var rik på handling, men fattig på informasjon. Dagens samfunn er fattig på handling, men rik på informasjon. Forenklet mener Hernes at vi blir så hekta på mediebudskapet at vi løper til raske, billige konklusjoner uten å tenke først.

TV er ensbetydende med politisk passivisering og undertrykking av kunnskap, erfaringer, sosialt selvbilde og egne meninger. Politikerne blir tvunget til å presentere sine argumenter med korte, slagferdige overskrifter, ikke med dybde, bredde og innhold. Det burde være nok å vise til program som ”Holmgang” og ”Redaksjon 21”. Programmene er minst like tabloid som alle avisene i Akersgata, bare med en liten forskjell:

Programlederne, ”talk-show-torpedoene”, får anledning til å stille lettvinte, ledende spørsmål med Ja eller Nei svar til fem kroner pr. SMS, eksempelvis: ”Synes du at vi skal bruke mer av oljepengene til helse og skole? – Ja eller Nei.”   

Ordene ”underholdning i media” får meg til å tenke på den amerikanske professoren Neil Postman som i 1985 skrev boka "Amusing ourselves to death" (norsk: ”Hygger oss selv til døde”). I boka beskriver Postman underholdning som en overordnet ideologi som blant annet styrer alt som skjer på fjernsynsskjermen. Med det mener han at fjernsynet, verdens største og kanskje viktigste medium, forsyner oss med stoff som framstilles som underholdning, men som egentlig er en strøm av kontekstløs informasjon. Fjernsynet styrer våre behov. Vi må for all del ikke ha egne meninger om hva som er underholdning eller hva som inneholder informasjon om vårt være eller ikke være. Tråden mellom politikk og underholdning blir dermed heller ikke vanskelig å spore.

Det er ikke tilfeldig at amerikanerne bestiller gallionsfigurer til politiske partier og ideløse taburetter blant folkekjære skuespillere og nasjonselskende idoler som Reagan og Schwartzenegger.

Tenk at realityserier som ”Farmen”, ”Robinson”, ”Ungkaren” og ”Idol” blir en viktigere del av hverdagen enn egen lykke i nærmiljøet. Vi glemmer å leve egne liv. Tenk om våre liv var som en såpeopera eller en direktesendt realityepisode? Tenk om vi kunne flytte inn i en actionfylt episode av ”Hotell Cæsar”? De mest hemningsløse kunne kanskje endelig få realisert skjulte lyster til å slå foreldrene sine helseløse, drepe søsken og ha sex med samtlige kusiner og fettere. Dette hører ikke til virkeligheten, verken lysten eller behovet. Media skaper – og styrer - dette behovet. Alle har behov for å realisere sine drømmer, men vi må absolutt ikke stille opp i en ”Idol” konkurranse for  synliggjøre våre talenter.

Mange av oss kjøper musikk som blir anmeldt av journalister, ikke musikk som rører ved følelsene våre. Vi går på kino og ser de filmene som har de største reklamebudsjettene, kjøper de avisene som gir oss de mest fordelaktige forbrukerveiledningene på forsiden og bestiller feriereiser til de stedene på kartet som får mest dekning i fire farger (ukeblad, aviser eller fjernsyn).

Egentlig er det ett fett hvem som får tildelt konsesjoner til radionettet. Det betyr heller ingenting om Se og Hør kommer ut en eller to ganger i uka. Aktørene i medieverden styrer oss akkurat som de vil. Massemedia er som hurtigmat og tilfeldig sex, to ting det er vanskelig å takke nei til!