Uengasjert opphavsrett
KOMMENTAR: Da TONO fikk muligheten til å profilere seg i kampen mot en stor og rik låt-tyv i en sak som kan få historiske proposjoner, valgte organisasjonen å gjøre så lite som mulig på så lavest nivå som mulig. skriver Ballades redaktør Tellef Øgrim.

TONOs juridiske sjef Irina Eidsvold Tøien har selvsagt rett i at Fountainheadssaken, der en norsk innspilt sang er oversatt og gitt ut av en av Polens mest kjente popartister i strid med opphavsretten, ikke handler om TONO, men har større proporsjoner enn som så. Det er nok å nevne at iltre lille Gramart har anmeldt et stort plateselskap og en av dets artister i en plagiat-sak som skaper bølger internasjonalt.

Likevel er det noen som undrer på hvorfor TONO ikke grep sjansen til å vise styrke og kampvillighet på rettighetshavernes vegne.


TONO har spilt og spiller en viktig rolle i norsk musikkliv. Endringer i bruk og formidling av musikk via internett har imidlertid lagt et så tungt press på det regelverket organisasjonen forvalter at den har kommet på defensiven, i så stor grad at TONOs ledelse har innsett at organisasjonen må gjøre en stor omdømmejobb for å framstå som en sterk forkjemper for musikk og norske opphavsmenn.


Fountainheadssaken handler ikke om internett. Til gjengjeld har den et potensielt omfang som kan bringe den inn i historiebøkene. Sjansen er selvsagt der for at Universal, som er saksøkt av Gramart, legger noen millioner på bordet i bytte mot en trukket anmeldelse og taushet fra Gramart. I så fall får bare livet gå videre.

Men hva hvis saken går sin gang med alt den kan tilby: en stor artist, et av verdens største plateselskaper, en utgivelse som opplagt (det har jo både Universal og artisten DODA innrømmet) burde vært kreditert de virkelige opphavsmennene i det ene hjørnet og et par beskjedne norske rettighetshavere i det andre? Hvis det siste skulle skje blir saken virkelig historisk. Ikke bare på grunn av proporsjonene, men også fordi slike saker svært sjelden blir avgjort prinsipielt og rettslig i en rettssal.


Da vil den organisasjonen som ønsker å fremstå som den fremste forkjempere for norske rettighetshavere stå på sidelinjen, fordi man begrenset seg til å sende et par brev og så vedtok i styret at det var alt man skulle gjøre. Dermed kan TONO også ha forspilt noe som kunne blitt en historisk mulighet til å komme på offensiven.


Tøiens argumentasjon for TONOs prioriteringer i saken er underlig lesning som reiser mange spørsmål. På den ene siden skriver hun at saken faller utenfor TONOs mandat. Samtidig skriver hun at TONO har stilt krav til Universal i form av et brev av 17. juni 2008. TONO bestemte seg med andre ord for å gjøre litt. Til tross for at saken faller utenfor TONOs mandat? Eller er det slik at den faller litt innenfor mandatet? Brevet til Universal Music Polska ble sendt noen måneder etter at Universal i følge Gramart ikke lenger svarte på henvendelser i saken. Fikk TONO noe svar fra Universal? Ble det purret fra TONOs side? Det skriver ikke Tøien noe om, men hun må tåle mistanken om at TONO skrev brevet på vegne av sitt medlem, fikk god samvittighet og la saken i en skuff. Jeg håper jeg tar feil.


Siden kom saken opp i TONOs styre som et spørsmål om TONO kunne tenke seg å dele saksomkostninger. Det velger man da å si nei til ut fra en argumentasjon om at saken ligger uten for TONOs område og en frykt for at andre saker kunne dukke opp som også ville koste penger og ressurser.


Inntrykket av en organisasjon som gjemmer seg bak haltende formell argumentasjon for å slippe å ta del i en stor kamp, sitter dessverre igjen.


Tellef Øgrim er redaktør for Ballade.