Politikere som redskap
INNLEGG: Kunsten trenger gode rammer for å være fri, skriver Kulturrådsmedlem Arnfinn Bjerkestrand.
Teksten følger opp innlegget "Et kulturliv i endring", der Bjerkestrand skrev at "kulturfeltet må se at det må endre seg og være et redskap, ikke selve målet".
Lite ante vel jeg at når jeg skrev min lille ”heimstads” -refleksjon at jeg måtte forklare og utdype begrepet ”kulturfeltet”. Jeg mener vel at ”kulturfeltet” dekker det meste av det som Trond Okkelmo også legger inn i det; kunsten og kunstnere. Løken-utvalgets mandat benyttet ”kulturfeltet” og stortingsmeldinger og proposisjoner er fulle av begrepet. Men gjerne for meg; kunst- og kulturfeltet.
Om organisering
I ”felt”- ordet legger jeg for egen del gjerne det området av kunst og kultur hvor regjering og storting setter rammer for virksomheten gjennom årlige budsjettvedtak, slik det vel er for de fleste av Okkelmos medlemmer. Mitt innspill dreier seg først og fremst om hvordan det (feltet) er organisert. Et godt eksempel finner vi i det Okkelmo selv nevner; vokalfeltet. Feltet som nå skal profesjonaliseres. Eller slik Stortinget har vedtatt det: ”tiden er inne for å gjøre nye grep på vokalfeltet.”
Det urimelige forholdet mellom det søknads- og prosjektbaserte ”frie” feltet og institusjonene bør og være et eksempel på et ”felt” hvor tiden er inne for å gjøre ”nye grep”.
Norsk kulturråd har i løpet av de siste årene også endret seg. I Løkenutvalgets rapport het det om Norsk kulturråd; ”Dagens kunstverden endres i raskt tempo. Rådet bør ha en utforming som er tilpasset denne virkeligheten. Møter bør kunne avtales på relativt kort varsel ved behov, og rådet bør kunne ha en god dialog med omverdenen.” Siden er blant annet oppnevning og sammensetting av rådet, oppgaver og ansvar endret.
Frihet med rammer
Okkelmos diskurs med seg selv om kunsten som redskap finner jeg noe selvmotsigende og lite avklarende. Det er vel ikke bare i historisk tid at kunsten påvirker mennesker? Kunst og kultur beveger vel også mennesker akkurat nå mens du leser dette?
For meg er all kulturpolitikk instrumentell, men kunsten er og skal forbli fri. Men kunsten trenger gode rammer for å være fri. Slik jeg ser det, som vil at sivilsamfunnet skal avsette en så stor andel av budsjettene til kunst og kultur som mulig, er det avgjørende at kulturfeltet settes opp og vektes mot andre viktige politikkområder. Slik avspeiler man også at politikk handler om viktige verdier.
True med Stalin
Og til gode kollega Falk; nei, det er ikke kulturfeltet som skal endres til et redskap. Mitt poeng er at ”feltet”, de som befolker det og hvordan det er organisert ikke er det viktigste, men at man når sine mål. Selv ikke jeg mener at feltet er et redskap for Kulturministeren. Det er snarere politikerne som er våre redskap! Derfor må vi heller ikke unndra debatt i feltet. Kulturministeren har satt fokus på to områder slik jeg oppfatter det i kunst- og kulturpolitikken; økt kvalitet og økt tilgjengelighet. Ingen grunn til å true med Stalin for det!
I sommer kan vi nyte godt av et rikt kunst- og kulturfelt. Om det er fra Hurtigrutas øvre dekk eller vandrende rundt på festival. Vi har tidenes satsning på kunst- og kultur med historiske nivåer i budsjett og aktivitet. Vi må likevel tørre å ta debatten om oss selv, særlig nå!