Problemet er rekrutteringen
INNLEGG: Hvorfor var godt over halvparten i klassen min på musikklinja jenter, mens vi på jazzlinja på NTNU kun var to av tretten, spør Therese Aune.

Innlegget er et svar på Nora Mihles oppfordring til Trondheim Calling om å kvotere inn flere kvinnelige musikere. Se også svar fra arrangørene av Trondheim Calling her.

Hei Nora!

Det er et viktig problem du tar opp med at det er få kvinnelige utøvere på norske festivaler, deriblant Trondheim Calling.

Jeg vil likevel ikke støtte opp om kvotering av kvinner til disse festivalene. Som kvinnelig musiker ville jeg tatt det som en kjempefornærmelse dersom det skulle vise seg at alle de gangene jeg har spilt på by:Larm eller har blitt invitert til å spille på en festival, har vært fordi jeg er kvinne og ikke fordi jeg har jobbet hardt og lenge for å lage god musikk.


Skummelt
Hvert eneste år får festivaler som Øyafestivalen kritikk for at de ikke booker inn nok band med kvinner. Det hjelper ikke for kritikerne at flertallet av demoene festivalen får inn, kommer fra menn eller at det kan være band som er booket inn, som har kvinnelige musikere med dominerende roller innenfor sine respektive band. Jeg synes det er veldig skummelt dersom festivalers fokus blir flyttet fra god musikk til riktige tall. Er det forøvrig festivalers jobb å kvotere inn kvinner eller skal de heller fokusere på å lage et godt program?

Se for deg at festivalene begynte å booke inn dårligere band for å få opp kvinneandelen på festivalene sine. Ville det satt kvinnelige musikere i et godt lys?


Problemet er rekrutteringen
Problemet ligger, sånn jeg ser det, ikke i norske festivalers booking, men i rekrutteringen av jenter til rytmisk musikk. Hvorfor var godt over halvparten i klassen min på musikklinja jenter, mens vi på jazzlinja på NTNU i Trondheim kun var to (av tretten)? Hvorfor begynner så mange jenter å spille i band (og lære seg instrumenter) først etter fyllte tjue? Og må man egentlig spille gitar, bass eller trommer for å spille sammen med folk? Hvorfor turte jeg ikke selv å lage band med mine låter før jeg gikk det andre året på et norsk musikkonservatorium og hadde spilt på by:Larm to ganger?

Er ikke det veldig rart?


Viktigheten av samspill
På tross av ni år med klassisk pianoundervisning og tre år på musikklinja, syntes jeg det var skummelt å starte band. Etter første bandøving lå jeg våken og vrei meg en hel natt, fordi jeg ikke syntes det gikk så bra. Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan man egentlig instruerer et band. Jeg hadde jo aldri ledet noe band før.

Årene på jazzlinja, fikk meg, mer enn noe annet, til å innse viktigheten av samspill. Noe jeg syntes det var skremmende lite oppmerksomhet om på musikklinja. Det nærmeste jeg kom samspill var klaver- og treblåsensemble, som ikke akkurat var det mest inspirerende jeg har vært med på.

Hvorfor blir man ikke kastet inn i samspillsituasjonen allerede med en gang man begynner på musikklinja? Jeg synes viktigheten av samspill altfor ofte blir undervurdert i instrumentalundervisning. Samspill er viktig uavhengig av om man ser for seg en framtid som klassisk eller rytmisk musiker. Å spille sammen med andre, er en av de beste metodene for å utvikle sitt eget gehør, få et sterkere forhold til rytmikk og ikke minst få større musikalsk trygghet, oppnå mestringsfølelse og bli inspirert.

Norske kulturskoler og musikklinjer: Kjenn deres besøkelsestid!


Jevnere fordeling i utdannelsen
Jeg er riktignok ikke helt uenig i deg hva kvotering angår. Jeg mener også at kvinner trenger kvinnelige rollemodeller som er musikere, men synes at det er stor forskjell på å kvotere inn kvinner til en undervisningsinstitusjon og det å kvotere dem inn til en festival. Jeg tror en jevnere kjønnsfordeling på norske musikkutdannelser vil gjøre bra ting både for utviklingen av musikalske rollemodeller og for miljøet innad i institusjonene.

Det er også veldig viktig å støtte opp om de gode initiativene som faktisk prøver å få flere jenter til å spille. Et av dem er AKKS, som blant annet arrangerer bandkurs og instrumentalundervisning for jenter. Tommel opp for dem!

Trondheim Calling arrangerer forøvrig flere seminarer. Kanskje kunne et av dem omhandlet hva som blir gjort og hva man kan gjøre for å få kvinner til å ville spille i band?


Ut og spill!
Jeg har flere ganger sukket overbærende over utsagn om at vi kvinner ikke har den samme ståpåviljen som menn eller at vi ikke har den samme evnen som menn til å bli skikkelig oppslukt av musikk. Jeg ser på meg selv som et levende bevis på at de tar feil, og både kjenner og spiller med dyktige kvinnelige musikere som beviser dette hver eneste dag. Jeg hadde blitt rasende om jeg hadde blitt booket inn til en festival kun fordi jeg har en høy kvinneandel i mitt band. Nei takk!

Jenter: Kom dere for pokker i vold ut og spill!

Therese Aunes hjemmeside