- Publikum tar over for kunsten
- Kunstinstitusjonene er mer besatt av å få nytt publikum enn av sitt kunstneriske produkt, mener sosiolog Tiffany Jenkins.
Den britiske sosiologen Tiffany Jenkins holdt i går innlegg ved Norsk teater- og orkesterforenings jubileumseminar på Centralteateret i Oslo.
Hun tegnet et dystert bilde av hvordan gallerier, teatre og konsertscener stadig må streve etter å rettferdiggjøre finansieringen de får. Ifølge Jenkins blir institusjonene dermed mer og mer opptatt av å øke publikumsmassen med kreative publikumsutviklingstriks, mens det kunstneriske produktet blir satt i baksetet.
- Vi har sluttet å tro på at det er den iboende kvaliteten i kunsten som er det verdifulle. I stedet fyller vi på med ytre triks, og jager etter publikum med forenklede, lett fordøyelige budskap. Institusjonene står igjen som hule hus, der innholdet ikke er så viktig lenger, sier Jenkins til Ballade.
Les også: Først publikum -- så kunst?
Fungerer ikke
Sosiologen er direktør for kunst- og samfunnsprogrammet ved Institute of Ideas i Storbritannia, og er også uavhengig forsker.
Hun forteller om situasjonen i Storbritannia, og forklarer hvordan de siste tiårene har vært nærmest en økonomisk «gullalder» for kulturlivet.
- Det ser ut som om kulturlivet ble smigret av all oppmerksomheten den plutselig fikk. Og fordi kulturlivet også ville vise hvor relevante og viktige de var, omfavnet de det politiske fokuset på publikum og samfunnsrelevans.
Jenkins mener imidlertid at den økte pengestrømmen verken har vært bra for samfunn eller kunst.
- Mye av det er rett og slett bortkastede penger. Jeg kan ikke sette fingeren på noe stor kunst eller stor inkludering i kulturlivet de siste ti årene. Tenk om man brukte de pengene man bruker på å løpe etter og måle publikum, på å finne ut hva som er bra og heve kvaliteten på kunsten, sier hun.
- Publikum er ikke dumme, de trenger ikke forenklende innpakninger for å nyte kunst. De trenger høy kvalitet.
Les også: Trekkjast mot det konforme
Kulturkrise
Hun trekker frem tre årsaker for sin påstand:
- For det første har vi en kulturkrise. Vi er blitt desillusjonert med tanke på kunsten, hva den er og hva den er til for, sier Jenkins.
- For det andre har vi en krise i vår forestilling om subjektet. Vi har gått fra å tro at individet kan verdsette stor kunst som universell, til at kunstopplevelsen bare er et uttrykk for spesifikke erfaringer og identiteter.
- For det tredje har vi en politisk krise. Politikken spør stadig kunsten om den kan gjøre ting for dem. Skape fellesskapsånd, likhet, sosial inkludering. Men det er ikke kunstens oppgave, det er politikkens.
Les også: Frir til folk flest
Møtte motbør
Jenkins møtte motbør for påstandene sine fra NTOs inviterte kommentatorer, blant andre operadirektør Tom Remlov.
Remlov argumenterte for at synet var for forenklet, og at publikumsutvikling og kunstnerisk kvalitet ikke utelukker hverandre.
«Publikum og kunst er gjensidig avhengige av hverandre. Vi må passe på ikke å skape en konflikt som ikke finnes», sa Remlov til forsamlingen.
Remlov forsvarte også Operaens publikumssatsinger på Ballade tidligere denne måneden, etter at sanger ved Operaen, Espen Langvik, kritiserte Operaen nettopp for å være mer et «opplevelsessenter» enn et operahus.
- Det er selvfølgelig forskjell på kunstartene, sier Jenkins.
- Scenekunstartene har en tydeligere kommunikasjon med publikum, og må forholde seg til dem på en annen måte enn for eksempel billedkunsten. Men når en institusjon ikke verdsettes for innholdet, men for publikum, da har vi et problem.
Budskapet fra kulturkommentatoren var klar:
- Hold på din kunstform, stol på publikum, og hold politikerne unna!