Neue Vocalsolisten Stuttgart: oppdagelsreisende i moderne vokalkunst
Her følger det andre intervjuet gjort i forbindelse med Den Norske Operas seminar forrige helg. Med over 20 verdenspremierer hvert år har Neue Vocalisten Stuttgart oppnådd høy status, både blant komponister og hos et bredt publikum. Under seminaret holdt sangerne blant annet innlegg om utfordringer ved framføring av moderne vokalmusikk. I intervjuet forteller ensemblet videre om modernitet i Opera, om problemer og trender for videre utvikling av sjangeren: - Når det gjelder klassisk opera virker det som en desperasjon etter å virke relevante i dag, sier sanger Stephanie Field, og peker på at for sterk modernisering av verkene ofte fører til at innholdet i operaen ikke blir ivaretatt. Hun peker også på at nyskaping oftere skjer på de mindre scenene: - En interessant trend med musikkteater er å gjøre ting i mindre skala, og det er det motsatte av klassisk opera, sier Field til Ballade.

Av Bjørn Hammershaug

Ekstremt snøvær i Mellom-Europa skapte store problemer for våre tre tyske venner i Neue Vocalsolisten Stuttgart. Etter halvannet døgn på reisefot kom de ganske medtatte til Oslo etter en ukomfortabel natt på flyplassen i Tyskland. Bagasjeløse og reisetrøtte til tross, de tre holdt et spennende ettermidagsforedrag under seminaret "Himmelsk sang eller helvetes hyl" ved Kunsthøgskolen i Oslo, representert ved amerikanskfødte Stephanie Field (mezzosopran), Daniel Gloger (kontratenor) og Andreas Fischer (bass). De holdt hvert sitt innlegg der de fokuserte på komponistens rolle, fremføringen; "What are composers writing, and how do we sing it", utfordringen med notasjonssystemet i moderne komposisjon og et innlegg med den humoristiske tittelen "Things I didn't learn in Opera school" som ble eksemplifisert med musikk fra deres egne CD'er og korte livefremføringer. Her ble vi vitne til noe av den store spennvidden denne gjengen har gjort til sitt kjennetegn.

Neue Vocalsolisten Stuttgart er et ensemble med 5-7 solister, alle klassisk utdannet, men som nå driver innenfor et vidt spekter av moderne, vokalbasert samtidsmusikk. De ble grunnlagt av Musik der Jahrhunderte i 1984, som de fremdeles er tilknyttet, men siden 2000 har en mindre kjerne eksistert som et uavhengig ensemble. Gruppen har siden de tok fasong på slutten av 90-tallet vært en av verdens mest anerkjente og bejublede vokalensembler. De har turnert verden rundt og fremført stykker av noen av vår tids mest fremtredende samtidskomponister, der søken etter noe nytt, oppdagelsen av det ukjente og utfordringen i nye vokalteknikker alltid har vært en sentral drivkraft. De inkorporerer gjerne elektronikk, visuell kunst og litteratur og andre sangere om nødvendig. Med over 20 verdenspremierer hvert år har disse vokalkunstnerne fått en meget høy status, både blant komponister og hos et bredt publikum. Stilmessig beveger de seg på en meget stor flate som inkluderer blant annet mikrotonal sang, lyrisk-ekspressive partier, baklengs-vokal, inhalering, utbrudd og rop, i stemmeregister som går fra koloratursopran til basso profundo.

Pandoras eske

- Et nøkkelord både for å lykkes og for å utvikle seg må være en svært åpen holdning både når det gjelder å forholde seg til komponister og stilformer?

- Ja, det har alltid vært helt essensielt for oss, samtykker Andreas Fischer. - Derfor har vi aldri ønsket å låse oss fast i en bestemt form. Vi gjør derfor ikke bare samtidsstykker eller støyende ting, men i første rekke det komponisten ønsker at vi skal gjøre. Blir vi bedt om å gjøre et pent, harmonisk stykke da gjør vi det. Nylig gjorde vi et slik "pent" stykke i Stuttgart, litt kitsch, humrer han.

- Det betyr ikke at såkalt pen musikk er kitsch, selv om den gjerne blir oppfattet sånn av publikum. Jeg mener man må være mer åpensinnet og heller åpne Pandoras eske, sier Daniel Gloger. - Da kan man også si at Stockhausen er kitsch, fordi han bruker de samme harmoniske mønstrene, men jeg tror ingen person i samtidsmiljøet vil omtale ham som kitsch.

Stephanie Field blar i en brosjyre hvor de er omtalt: - Vi blir kalt "oppdagere, utforskere, eventyrere", og det er slik vår rolle blir ansett. Fordi vi har så mange komponister som skriver for oss må vi virkelig være åpne for prøve ut ulike ting. Det som skiller oss noe ut fra andre ensembler er den individuelle kvaliteten og personligheten hos hvert enkelt medlem, der én og én kan stå frem alene som solist, samtidig som vi naturlig kan blande de enkelte stemmene sammen i en større sammenheng. Mye av vår suksess skyldes også at vi har holdt sammen i over 7 år nå, og vi kjenner hverandre veldig godt og har en meget god kommunikasjon.

- En annen ting som gjør oss unike, er at vi er helt og holdent en demokratisk enhet, uten en fast leder, skyter Andreas Fischer inn.
- Akkurat det er veldig viktig for oss. Hver av oss har en sterk og en svak side; vi har den emosjonelle, den beslutningsdyktige, mens andre igjen rett og slett sørger for at vi holder humøret oppe.

Uten en dirigent i sin midte til å styre hvordan de enkelte stykkene skal fremføres ligger mye av ansvaret og utfordringen for det ferdige resultatet hos den enkelte:

- Vi har øvinger som varer opp mot 3 1/2 time, og det er ikke menneskelig å bruke all den tiden på å synge, sier Daniel Gloger. - Så mye av tiden går med til diskusjoner rundt stykket at den reelle sangtiden ender som regel på mer passende 20 minutter.
- Vel, hvis vi MÅ ha en til å bestemme blir det Andreas, for han er utdannet dirigent, smiler Field.
- Ja, men det varierer fra stykke til stykke, repliserer han. - Enkelte fremfører vi en eller to ganger, og aldri mer. Da sparer det oss en del tid rett og slett hvis én person tar det ansvaret. Men er det stykker som vi tror kommer inn i vårt repertoar over lengre tid forsøker vi å unngå dirigentrollen og finne en løsning sammen.

Komponistens rolle

Dere arbeider med mange forskjellige komponister, og jeg går ut fra at veien frem til målet varierer en del. Kan dere utdype litt mer om prosessen fra idéplan eller skisser til dere har arbeidet frem et ferdig stykke?

Stephanie Field tar ordet: - Det er det litt vanskelig å gi noe entydig svar på, for det varierer, som du sier, fra komponist til komponist. Noen har sett oss eller hørt en CD og sender bare et ferdig partitur. Noen ganger kommer en komponist med en idéskisse han vil vi skal prøve ut, enten enkeltvis eller som gruppe, og jobbe frem noe i samarbeid. Noen kommer uten en eneste idé om hva de skal skrive, og ber oss rett og slett om å vise hva vi kan, for å gi videre inspirasjon til komponisten.

Det er uansett viktig for ensemblet å bevare en stor grad av kunstnerisk frihet i forhold til den enkelte komponist, og Andreas Fischer understreker at de ikke kan knytte seg opp til denne under hele innøvingsperioden.

- Vi forsøker å lese partituret etter vår oppfatning, noen ganger gjør vi endringer som blir til det bedre, eller vi har misoppfattet noe som må rettes opp før premieren. Det mest vanlige er likevel at vi blir møtt med positiv respons på eventuelle endringer eller grep vi har gjort, grep som ikke komponisten har tenkt på selv engang.

Neue Vocalsolisten Stuttgart har jobbet med blant andre de flyktige klangene til Salvatore Sciarrino, Georg Friedrich Haas (aktuell som festivalkomponist på Borealis-festivalen) og den tyske eksperimentallisten Andreas Dohmen. Hva slags kriterier legges til grunn for utvalget som foretas?

- Vi er tilknyttet Musik der Jahrhunderte som har en slags manager-rolle ved deres "managing director" Christine Fischer. Hun har et stort nettverk og legger frem ideer til oss. Av og til blir vi fremlagt forslag som vi virkelig ikke ønsker å gjøre, og vi har en mulighet til å si nei, men det er selvsagt alltid et spørsmål om tid og penger man må ta hensyn til.

Musikkteater - ikke opera

Samtidsopera er et begrep som gjerne blir knyttet opp mot dette ensemblet, men selv foretrekker de heller begrepet musikkteater, "contemporary music theatre". Opera er et ladet ord som skaper visse fastlagte assosiasjoner mener de, musikkteater er en videre og mer fleksibel term. Hvilken musikalske grenser risser ensemblet opp for seg selv?

- Det er selvsagt visse grenser for hva vi kan gjøre, det kan være rent tekniske ting som tonehøyde, men som regel finner vi en løsning på det. Vi liker ikke å gjøre ren kormusikk, fordi vi fokuserer på noe annet enn det. Vi er et solistensemble og foretrekker helst stykker som er skrevet med tanke på det, ikke beregnet for hvilken som helst korgruppe - selv om vi selvsagt gjør det hvis vi blir tildelt et stykke. Det finnes vokalmusikk i Øst-Europa, for eksempel Arvo Pärt, som vi aldri har gjort, og som jeg heller ikke synes vi bør gjøre. Det ligger ikke til vår estetikk. Den vi gjør er helst tilpasset den musikalske samtidsscenen i Tyskland hvor vi har vår kulturelle bakgrunn, forteller Fischer. - Men blir vi invitert til en festival organisert av en komponist påregens det jo gjeren at vi også gjør et stykke av denne.

I tråd med dette ensemblets musikalske fleksibilitet beveger de seg mellom konserthus, den frie teaterscenen, operahus, elektroniske studio og musikkfestivaler. Hvilke utfordringer byr dette på?

- Vi må stole på den som organiserer hver enkelt konsert, at den blir tilrettelagt på passende vis. Men vår musikk er såpass spesiell at det ikke alltid tas de rette valg. Vi hadde nylig en konsert i Ukraina på tysk og som i tillegg hadde en estetikk som gjorde det vanskelig for publikum å åpne ørene sine. Under den andre konserten i Ukraina møtte vi et publikum som tydeligvis var vant med denne typen musikk, og vi ble møtt med bravos allerede da vi entret scenen! Men det germanske språk fungerer ikke spesielt godt overalt, for eksempel i romansk-talende land som Italia.

- Det er alltid vanskelig å finne riktig program, men vi er ikke som et popband der publikum nødvendigvis kjenner til platen og vet hva de skal forvente, så du har overraskelser i begge retninger. 90% av konsertene våre er uansett tilknyttet enten en festival eller en konsertserie som tiltrekker seg mennesker som i utgangspunktet er interessert, sier Fischer. De velger av og til ut stykker som vi ikke har sunget på årevis! Under en lengre Englandsturné i november samlet vi sammen "juvelene våre", de stykkene som har blitt mest populære opp gjennom årene. Det fungerte bra for et publikum som ikke var så godt kjent med vår form for samtidsmusikk.

En dialog med både publikum og komponisten er viktig for oss, og nå prøver vi også hardere å holde intervjuer og workshops i forkant av en konsert, eller som her et foredrag. Det tror vi er nyttig for å nå et publikum som kanskje består av både nybegynnere som ikke kjenner oss, eller eldre lyttere som ikke er vant med moderne opera. Vi forstår at vi gjør noe spesielt, men det som er viktig å forstå i forhold til samtidsmusikk er at den er lettere å motta når den blir sunget, og ikke spilt. Fordi sangeren er en person, og lytteren får lettere et mer personlig forhold til det som skjer på scenen.

Flogging a dead horse

Luciano Berio uttalte en gang at opera var en viktig sosial faktor, men at den nå har mistet denne funksjonen. Hvordan anser dere opera, eller moderne musikkteater som relevant i dag?

- I motsetning til film, som jeg elsker, som er en gjentagende rutine som skal underholde, så har opera en livefaktor som er skapt for å folk til å tenke, sier Gloger.

- Når det gjelder klassisk opera så virker det som en desperasjon etter å virke relevante i dag, fortsetter Field: - Noen ganger lykkes de, andre ganger ikke. Nå er ikke jeg ekspert på operascener rundt om i verden, men i Tyskland har vi de villeste oppsetninger som ikke har noe å gjøre med selve temaet. Det er bortkastet tid, eller "It's like flogging a dead horse", som Field uttrykker det. - Jeg tror samfunnet er ute etter noe nytt, og det er det rommet musikkteater forsøker å fylle. Vi har jobbet mye med ulike utrykksformer, koreografer, video, multimedia. En interessant trend med musikkteater er gjøre ting i mindre skala, og det er det motsatte av klassisk opera. Vi kan gjøre en oppsetning i et rom... på denne størrelsen, sier hun og ser seg rundt i det lille rommet der vi sitter.

Gloger utdyper videre: - I tillegg til er vi ikke bare er sangere når vi står på en scene, men også skuespillere. Relevansen kan være politisk, men den kan også knyttes opp mot de spesielle estetikken du bringer med deg. Ser man på slike Idol-programmer i dag, så virker det som om alle synger, mens faktum er at det i altfor mange skoler og barnehager ikke synges i det hele tatt.