- Politikk har begrenset effekt
Er det i det hele tatt mulig å demokratisere institusjonskulturen?
I desember lanserte regjeringen Stortingsmelding nr 10 – Kultur, inkludering og deltaking.
Meldingen har et overordnet mål om å jevne ut økonomiske og sosiale ulikheter i befolkningen. Sentralt i det arbeidet står begrepet «kulturdemokratisering», som har en lang historie i norsk kulturpolitikk.
Stortingsmeldingen baserer seg delvis på det ferske notatet «Demokratisering av kulturen?» av Per Mangset, professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark. Mangset kombinerer forskning om kulturpolitikk med forskning om kulturkonsum, og konkluderer med «at selv om samfunnet endrer seg, har viktige sosiale forskjeller i kulturbruk en tendens til å bestå».
- Mitt notat er ikke ute etter å pulverisere kongstanken om demokratisering av kulturen. Men det kan kanskje helle litt kaldt vann i blodet på de mest optimistiske, og tilføre realisme med tanke på hva man kan oppnå med kulturpolitikken, sier Mangset.
Fremdeles gap
Til tross for demokratiseringsmålet kan Norsk kulturbarometer fra 2008 blant annet fortelle oss at operabesøkende personer hovedsakelig består av akademikere og folk i lederstillinger. Personer med lav utdanning og med manuelt arbeid utgjør gruppen med færrest operabesøk.
Les kronikk om kulturskiller i Norge: Det største sjokket
I notatet går Mangset direkte og kritisk inn på om det i det hele tatt er mulig å demokratisere institusjonskulturen. Mangset gir kulturdemokratiseringen en sjanse, avhengig av hvordan man definerer den. Det finnes i følge ham tre ulike definisjoner
* Demokratisering i den forstand at kulturforbruket øker på alle nivåer. Både de med høy og lav utdannelse forbruker mer kultur, mens gapet mellom dem stort sett består. Dette har skjedd.
* Kulturdemokratisering kan også forstås som oppgradering av egenaktivitet og fritidskultur - en slags relativisering av kulturverdier. Også dette har skjedd, sier Mangset.
* Hvis demokratisering skal tolkes dit hen at vil minke gapet mellom høy- og lavstatusgruppers tilgang til institusjonskulturen, er bildet mer pessimistisk, mener Mangset.
Lystskatten
I sin bok Kulturliv og forvaltning - Innføring i kulturpolitikk fra 1992 skriver Mangset at det er en strukturell tendens innenfor det kulturpolitiske feltet at man ”tar fra de fattige og gir til de rike”, ved at man subsidierer høykulturen i institusjonene som en liten og høyt utdannet del av befolkningen særlig benytter seg av.
- Historisk har man dessuten hatt en tendens til å skattlegge massekulturen til breie befolkningsgrupper. Disse tendensene har jeg tidligere kalt ”lystskattprinsippet” i kulturpolitikken. Folk flest bidrar dessuten alle til å støtte høykulturen over skatteseddelen.
Disse strukturene er ikke grunnleggende endret siden 1990-tallet, mener Mangset.
- Jeg vet ikke om det fins noen helt ferske undersøkelser som viser at den nye operaen rekrutterer helt nye publikumsgrupper, slik at vi har grunn til økt optimisme på det feltet. Men hovedbildet er nok slik det alltid har vært, at en liten del av befolkningen bruker operaen, og at gapet mellom sosiale grupper består langt på vei.
Dypt deprimerende
En undersøkelse utført av den danske avisen Politiken peker i samme retning. Det er de med høy utdannelse som er storforbrukere av kunst- og kulturaktiviteter som utløser størst offentlig støtte per gjest, som for eksempel opera, viser undersøkelsen.
- Man skal ikke proppe finkultur ned i halsen på folk hvis de ikke vil ha det. Men det er dypt deprimerende at så mange års kulturpolitikk ikke har ført til at de sosiale og økonomiske skjevheter har blitt mer utjevnet, sa Jørn Langsted, leder ved Kulturpolitisk Forskningscenter ved Universitetet i Aarhus, til Politiken i en kommentar.
Les også: Dansk forsøk på utjevning av kulturstøtten
40 år, liten effekt
Sentrale franske kulturforskere har hevdet omtrent det samme som Langsted, ifølge Mangset.
- Olivier Donnat og Vincent Dubois peker for eksempel på at 40 års kulturdemokratisering i klassisk betydning, har hatt liten effekt. I den grad det skjer forandringer i kulturkonsum, er det snarere andre forhold enn kulturpolitikk virker inn, for eksempel transport, samferdsel, økt fritid og inntektsøkning. Kulturpolitikk alene har begrenset effekt.
Dette er en generell konklusjon, og de fleste som har forsket på feltet vil være enig, mener Mangset, som i forordet til sitt notat spør om den offentlighe kulturpolitikkens legitimitet blir truet, så lenge det viser seg at de sosiale skjevhetene består.
- Har disse erfaringene gjennomslag i politiske kretser?
- De har begrenset gjennomslag. Det er viktig å huske at jeg peker på generelle strukturer som er tunge å endre. Det forhindrer ikke at man kan sette i gang målrettede enkelttiltak ved for eksempel Operaen eller Munch-museet, og få enkelte positive resultater. Men kulturpolitikere og kulturformidlere bør gjøre seg kjent med de tunge strukturene som slike tiltak må forholde seg til.
Les også: Den siste platemogulen
Tilbake til tradisjonen
Mangset mener at det under kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) har vært et oppsving for den mer tradisjonelle oppfatningen av kulturdemokratisering.
- Hun legger større vekt på at man skal bryte ned sosiale barrierer, og nå grupper som ikke er spesielt kulturaktive. Politikken handler ikke bare om å oppvurdere fritids- og amatørkulturen. Huitfeldt tar således opp igjen den tradisjonelle velferdsorienterte kulturpolitikken litt tydeligere enn sine forgjengere. Kulturministrene på 1980- og 90-tallet snakket ikke så mye om dette, men det gjør hun. Stortingsmeldingen viser at det tradisjonelle sosialdemokratiske målet er tydelig, og at å bygge ned sosiale barrierer er viktig.
- Hva er ditt syn på Stortingsmelding nr. 10?
- Det er en politisk melding, og da må den bli ganske forskjellig fra en forskningsrapport. Politikere har hensyn å ta til velgere, og generelt sett er det vanskelig for dem å ta innover seg såpass pessimistiske vurderinger som forskere ofte kommer med. De bør vel også være mer handlingsorienterte og optimistiske enn vi er. Mye av forskningen på dette feltet konkluderer med at ulikhetsstrukturer reproduseres. Det sitter nok langt inne for politikere å akseptere det.
Ikke nødvendigvis en fordel med oppmerksomhet
Huitfeldt tok countrymusikken inn i den kulturpolitiske varmen ved å gi Norsk Country Treff på Breim knutepunktstatus i 2011. Men hvordan kan man plassere for eksempel det tradisjonelle Terje Welle Busk-segmentet og danseband-segmentet inn i et kulturpolitisk landskap?
Les også: Sølvspente boots i det gode selskap
- Jeg vet ikke om det vil være en fordel for slike kulturytringer å få stor kulturpolitisk oppmerksomhet. Til sammenligning representerte Kjell Hallbing og Morgan Kane-bøkene en kultur utenfor den legitime kulturpolitikken på 1960- og 70-tallet. Venstreradikale krefter og kulturaktivister oppdaget Kjell Hallbing og Morgan Kane, og pekte på dette som folkelig kultur som de så forsøkte å heve opp og inn den legitime kulturpolitikken. Mitt inntrykk er at det bidro til Morgan Kanes ”død”. Hallbing selv begynte å legge større vekt på at bøkene skulle være historiske korrekte, og det tok noe av den populære kraften ut av det litterære uttrykket, i dette tilfellet.
- Hvorfor har Operaen den posisjonen den har i Norge?
- Det er ikke sikkert den legitime kulturen står så mye svakere i Norge enn i andre land, slik mange norske forskere og kulturfolk har hevdet. Pompidousenteret og Musee D’Orsay i Frankrike har høy prestisje - i Norge er Nationaltheatret, Nasjonalgalleriet og Operaen forvaltere av symbolsk kapital på tilsvarende nivå.
Mangset påpeker at vi på et meningsnivå kan være veldig egalitære og si ting som at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom forfatterne Margit Sandemo og Dag Solstad.
- I det egalitære Norge må enhver ha rett til å synge med sitt nebb. Men når det kommer til stykket, vet også vi at Operaen har høy kulturell status, og at populærkulturen har langt lavere status. Vi viser det også med føttene - det er en elite som særlig besøker de tunge institusjonene i Norge, som i de fleste andre land, men vi snakker kanskje ikke om det.