Grensevakter ved den akademiske port
INNLEGG: Som formidler av musikalsk kunnskap ønsker jeg ikke at studentene mine skal bli for sjangersmarte, men ser gjerne at de blir sjangerkloke. Forskjellen skulle være åpenbar, skriver musikkprofessor Odd Skårberg i denne kommentaren til debatten mellom Jostein Gripsrud og Arnt Maasø.

Den lille disputten mellom Arnt Maasø og Jostein Gripsrud angående mangfold versus enfold i kulturfeltet kan leses som en markering av hvilke funksjoner akademikere innenfor humaniora skal ha i den digitale tidsalder. Dette er et stort tema og i denne omgang skal jeg nøye meg med å stille følgende spørsmål:

Skal vi være grensevakter mot den store digitale «greia» som angivelig skaper nye musikalske lyttemåter og praksiser hos unge (og eldre)? Skal vi slippe det nystartede, men meget «interessante» hardrockebandet fra Peru, deres musikk og digitale selvpresentasjon inn i varmen? Med andre ord; skal vi åpne for at den unge student trekker med seg sine mange digitale spor i det hun trer inn porten i Akademia?

Spørsmålet kan ved første øyekast virke helt malplassert. Studenten av i dag er fullstendig gjennomdigitalisert og vi driver da ikke kulturell sensur ved våre utdanningsinstitusjoner heller? La meg derfor omformulere: Bør fokus være å holde fram noen alternative spor på musikkens område som kanskje er mindre synlige i kjølvannet av den digitale revolusjon? I så fall, hva slags læringsform er dette og kan den fenge dagens studenter og musikkbrukere? Som universitetslærer i populærmusikk siden 1993 ved Institutt for musikkvitenskap, UiO i tillegg til å undervise og veilede ved en rekke andre musikkinstitusjoner har jeg gjort meg noen tanker om veien fra det analoge til det digitale i undervisningsøyemed og hvordan det står til med dagens studentmasse der musikk av det populære slaget er i hovedfokus.


I følge anmeldelsen i LATimes av Mark Bauerleins bok «The Dumbest Generation» bruker de unge stort sett nettet «to gossip about each other and follow pop culture, relentlessly keeping up with the ever-shifting lingua franca of being cool in school». Jeg har ikke lest boka, men det aner meg at beskrivelsen treffer mange unge – nokså presist. Min erfaring er likevel at blant mange musikkstudenter har nedlasting og generell orientering på nettet – sammen med konkret kunnskap om digital musikkproduksjon – en svært positiv effekt. Orienteringsflaten utvides og i noen tilfeller fører dette til egenmusisering preget av høy refleksjon og dyp sjangerforståelse. Hvilken sosial bakgrunn slike studenter har kan jeg ikke uttale meg om, men at det er en korrelasjon mellom sosial situering og fruktbar bruk av digitale medier for kunnskapsgenerering virker sannsynlig.

Et mulig beslektet forhold som jeg dessverre også har observert på veien inn i den digitale sfære er at flere studenter enn før har problemer med sin skriftlige framstilling. Flere enn før har huller her som er så store at de vil få store problemer i å fullføre et studium basert på selvstendig akademisk refleksjon og skriftlig tekstproduksjon.

Mange studenter ønsker videre å få økt kunnskap om norske musikkinstitusjoner og felt (kor, korps, danseband, norsk jazz osv.). Dette er gledelig, men for noen blir det en nokså bratt læringskurve slik de legger for dagen en almen historiekunnskap som er svært mangelfull.

Dette er bare to områder som helt klar bør styrkes hvis man er opptatt av at den humanistiske og kunstneriske forskningsprofilen i framtiden skal stå i fruktbar berøring med det norske samfunnet forøvrig. Jeg vil dessuten tro at dette bør leses som et faresignal for de av oss som mener at det er grunnleggende at ordskiftet i den kulturelle offentligheten bør være preget av saklighet, kunnskap og at diskusjonene bør ha relevans for samfunnet.


Maasø og undertegnede tilhører en generasjon akademikere som fikk følgende ballast inn med den akademiske morsmelken. For det første; populærkultur som negativ dialektikk, noe som enkelt og greit ble en fortelling om at for lenge, lenge siden ble mottakeren av populærkultur modellert ut fra Adorno/Horkheimer-paradimet hvor massen måtte reddes fra populærkulturens jernlover om ensretting i resepsjon, standardiserte musikalske former og en profittorientert kartellbransje.

Så fikk vi servert det helt motsatte budskap, som var mye mer optimistisk og som vi følte var tråd med tiden vi levde i. Her var populærkultur plutselig «polysemisk», ja den åpnet for lek, kreativitet og karneval. Sågar ironi var det plass til og budskapet var i kortform at det er håp der ute, at vi ikke var manipulert, men fører meningsfulle dialoger med tv-serier, reklame, musikk, ja at til og med shoppingsentret ble en arena for «kreativt konsum». Og hva mer er: Vi er alle aktive «agenter» på populærkulturens scene. Vi snakker om den, krangler om den, elsker og hater den (fankultur), investerer i den (drar kortet) osv....osv.


Hva betyr så denne postmoderne forestillingen for den store gruppe profesjonelle kulturformidlere som daglig blir konfrontert med populærkulturens ytringer, det være seg lærere, musikkpedagoger, kulturarbeidere og akademikere på de høyere undervisningsinstitusjonene? Klarer vi rollen som karnevallister eller finner vi enkelte ganger støtte i Adornos misantropiske diagnose av det «populære». Antakelig noe midt mellom. Maasø lanserer begrepet «sjangersmart», (en interessant tvetydighet Adorno antakelig ville smile av) og spør om det spiller noen rolle om en hører mange eller få sjangre.


Som formidler av musikalsk kunnskap ønsker jeg ikke at studentene mine skal bli for sjangersmarte, men ser gjerne at de blir sjangerkloke. Forskjellen skulle være åpenbar. Den smarte kler seg opp med det nyeste av det nye, men vet egentlig ikke hvor noe hører hjemme. Denne musikalske nomaden begynner vi å kjenne ganske godt. iPoden er stappfull av musikk som gjerne er drevet inn en gitt sjangerklassifikasjon. Allerede Adorno hadde et navn for denne digitale ADHD-aktiviteten slik han snakket om «whirring around«-lytteren, som sikkert er «glad» i musikk, men som umulig kan ha et empatisk forhold til de tusenvis av låtene han bærer med seg – overalt på sin vei.


Hvis noen imidlertid tar seg bryet med å gå gjennom nomadens spilleliste må jeg gi Maasø rett i at sjangermangfoldet sikkert er stort, men det er ikke det som er mitt poeng. Før Maasø og undertegnede lærte om populærkultur som karneval oppholdt vi oss noen semestre ved det som den gang het grunnfag musikk ved UiO. Der lærte i alle fall jeg noe svært viktig som i og for seg ikke sto på pensum, men som jeg har hatt bruk for som kunnskapsformidler hele tiden – og kanskje mer i dag enn noen gang:

Jeg lærte at på tvers av sjangere, perioder, høy og lav musikk, folkemusikk og seriøs, pop, rock og jazz – under alt dette finnes det nivåer der ulike musikalske «språk» har noe til felles. Jeg lærte at det er mulig å se noen forbindelseslinjer i den vestlige musikkspråket som angår harmoniske mønstre, form, musikalsk perioditet, affektiv respons og mye mer. Det er et språk som faktisk både Beethoven og James Brown ernærte seg av, men som iPoden min ikke har noe språk for.

Jeg tror jeg ble klokere av en slik kunnskap. Dessuten fikk jeg anledning til å høre og lære om en god del musikk som jeg aldri hadde vært i befatning med; stev, slåtter, høydepunkter fra den sentraleuropeiske kunstmusikken. Ja til og med litt jazz og rock var på pensum, noe som på sikt førte til et studentkrav om mer pensum og lærerkrefter på dette området. Som en kuriositet kan nevnes at brorparten av dagens studenter ved IMV nettopp tilhører gruppen for «rytmisk musikk».


Var det en kanon vi fikk servert på grunnutdanningen for musikkvitenskap for snart 25 år siden? Ja avgjort, men hva så? Den foreleser som skal formidle kunnskap om kunst, musikk og populærkultur og som i sin undervisning ikke bygger sin selvforståelse og kommunikasjon på kanonisert viten og repertoar –vel, ikke bli overrasket om studentene synes en slik forestilling er kjedelig. Dagens studenter kommer til auditoriet med hele musikkhistorien i lomma. De vil ha kunnskap, sammenheng og mening fra sine individuelle digitale bits og samples. Oppgaven er formidabel, men ofte svært stimulerende.


Odd Skårberg er professor i populærmusikk, Høgskolen i Hedmark.