Livet etter LOK
- Jeg leste Trond Giskes interessante innlegg i Aftenposten om regjeringas viktige kulturløft. Det er svært positivt at det er politisk vilje til å øke bevilgningene til ”hele kulturfeltet”. Gjennom eget engasjement i mange år, er jeg opptatt av at satsinga også kommer det store, frivillige kulturfeltet for barn og unge til del, med mangfoldige tilbud på både store og små steder, skriver Knut E. Solberg, tidl. kretsleder i UNOF Nordland, i dette innlegget der han påpeker en del utfordringer i forbindelse med bortfallet av LOK-støtten.

Av Knut Einar Solberg

For oss som driver med planlegging av frivillige musikkaktiviteter er det også svært positivt at det er vilje til å se kritisk på maktstrukturer og byråkrati der kulturmidler skal fordeles.

Tilskottsjungel

Mange kaller det en tilskottsjungel, for ordningene er blitt til bit for bit – mange og smale ordninger som ikke alltid passer inn, heller ikke når en finansieringspakke med flere bidragsytere skal settes sammen. De har ulike regelverk og rutiner, sprikende søknads- og rapporteringsfrister osv. Trond Giske ser behovet for å ”redusere søknads- og rapporteringsveldet for kunstnerne, slik at mer tid kan brukes på kunsten” - bravo!

Færre og mer vidtfamnende ordninger ville være bra, og de som skal fordele pengene må ha kompetanse. Dette trenger tid for å gå seg til, og det blir også mange diskusjoner om gode løsninger. Kulturlivet er sammensatt, ikke strømlinjeformet. Mitt bidrag til debatten er å si fra om at det fins tiltak, ja et stort antall, som ser ut til å falle mellom stolene. Med de ambisjonene regjeringa nå har, tar jeg det for gitt at dette kan rettes opp.

Trond Giske sier at det nå er kommunenes oppgave å fordele penger av typen LOK – Norsk kulturråds tidligere tilskott til lokale musikktiltak. Hvor mye/lite bestemmer de sjøl. Mange har pekt på at kommunene vil se svært ulikt på denne ”forpliktelsen”, så det skal jeg ikke gjenta her. (Men i alle fall fikk kommunene beskjed om den nye ”forpliktelsen” sin før de behandlet 2007-budsjettene sine, så 2007 skulle ikke være noe ”kvileskjær”.)

De unges orkesterforbund

Min virkelighet, som jeg også vil konkretisere med nedenfor, heter De unges orkesterforbund, UNOF. Var lenge i kretsstyret for barne- og ungdomsorkestre i Nordland som årlig organiserer ca. seks felles helgeseminarer på alle nivå, i mange kommuner etter tur. Vefsn unge strykere planlegger nå for sjuende gang en av UNOFs største og aller mest internasjonale sommermusikkskoler, inntil nå også den eneste nord for Trondheim.

Stikkord om omfanget: 100 barn og unge, hvorav 30 fra åtte andre land. Stryk, blås, spesielle folkemusikkinstrumenter og en stor pianoklasse. To symfoniorkestre, et stort antall kammerensembler, folkemusikk fra deltakerlandene, enkeltundervisning og mesterklasser, improvisasjon og pianojazz, teori, 15 konserter rundt om på Helgeland, musikkcruise til ei ny øy på Helgelandskysten hvert år, en stab på 20 dyktige og topp motiverte dirigenter og instruktører og en mengde frivillige voksne og ungdommer. Prislapp: Kr. 640.000 + rundt et halvt årsverk gratisarbeid. Finansieringa er risikofylt og et stort lappeteppe. Se ellers toppenkurset.no.

Men sommermusikkskoler og seminarer, hva er nå det? Skolebarn og -ungdom skal da ha ferie og helgefri? Joda, men så er det mange som synes det er helt topp å sette av ei intens uke og noen helger på dyrking av musikk og vennskap – å lære mye nytt og annerledes sammen med mange andre barn og unge fra inn- og utland. Sommermusikkskolene er derfor UNOFs aller høgst prioriterte oppgave. I Nordland ser vi i særdeleshet hvor viktig det er å skape og vedlikeholde små og spredte musikkmiljøer, og utrulig mange talenter kommer fra små steder.

UNOF har 11 sommerkurs og det fins et stort antall øvrige i Norge, for korps, kor, band, dansere osv. Til 10 store kurs utenom UNOFs eget Norsk ungdomssymfoniorkester får UNOF 100.000 statlige kulturkroner til fordeling (for øvrig vesentlig mindre enn for noen år siden).

”Fjottpængæ”

I alt kan vi fra staten (via UNOF) og Vefsn kommune (der det vrimler av kulturarrangementer) av erfaring rekne med støtte til Toppenkurset til å dekke honorarer, reise og opphold for knapt to av de 20 instruktørene! Og det er ikke bedre, men verre i 2007, etter avviklinga av LOK. Unnskyld uttrykket, men dette er ”fjottpængæ”- jeg trur ikke det er Trond Giskes hensikt å holde landets mange sommermusikkskoler og fellesseminarer utenom!

Han ønsker å tilgodese festivaler med mer støtte, men Toppenkurset er ingen egentlig festival. For sjøl om det blir holdt 15 konserter, og deltakerne i noen grad har med seg et innøvd program for framføring, kommer de først og fremst for å få nytte seg av et pedagogisk tilbud med høge kvalitetsmål).

Men dette skillet mellom ressurskrevende sommermusikkskoler og festivaler er jo unødvendig! Kan ikke sommerkursene sidestilles med festivaler når de trenger penger?!

Hvor mye bør så vår egen kommune føle seg forpliktet til å bidra med, frivillig? Jeg trur ”the answer is blowin’ in the wind”.

Faller mellom to stoler

Toppenkurset er lokalisert til en kommune med bare 13.500 innbyggere, fordi forholdene ligger spesielt godt til rette her (unike Vefsn folkehøgskole, usedvanlig dyktige, idealistiske og produktive yrkesmusikere, et fantastisk foreldrekorps). Kommunen bør vel etter avviklinga av LOK være forpliktet til å yte mer, men det er neppe vår gode Trond Giskes mening at arrangøren skal bruke tid og krefter til å søke om kulturmidler fra 15 kommuner? – hver med ulike frister, regler osv?

Er det fornuftig å kvitte seg med offentlig byråkrati ved å lempe papirarbeid og tidsspille over på det frivillige apparatet? Har noen forresten reflektert over verdien av de frivilliges bidrag når et kjempeløft som en sommermusikkskole skal gjennomføres? Det lokale næringslivets støtte? Arrangørens store økonomiske risiko?

Er det rart om folk blir provosert når en av de få norske offentlige støtteordningene – attpåtil svært beskjeden når vi sammenlikner med de nordiske og EU – blir fjernet, uten at noe annet kommer isteden. Toppenkurset er et eksempel på mange tiltak som faller mellom stolene, fordi svært få, utenom fylkeskommunen og VO, yter årviss offentlig støtte (må også nevne Barentsregionens ungdomsprogram og Jeunesses Musicales Norge). Heller ikke spillemidler, Frifond, er til for så regionale tiltak som sommerkurs og fellesseminarer. Det store kulturløftet Trond Giske nå markedsfører ekskluderer jo i praksis de mange tiltaka som ikke skjer kommunevis! Til de som trur at dette er ubetydelige unntak: Ta en titt på årgangene av tildelingslister med Norsk kulturråds fordeling av LOK-midler. Du vil oppdage at de fleste tiltaka blir gjennomført for deltakere i flere kommuner.

Ny instans på tvers av kommunegrensene?

Når kulturrådet - kanskje av gode grunner - ikke ønsker å fordele LOK-midler lenger, bør oppgaven bli overlatt til en ny instans med ansvar over kommunegrensene! De som etter mitt syn bør få fordelingsoppgaven er de demokratiske hovedorganisasjonene for frivillig musikkopplæring. De vet best hvor skoen trykker og hvordan pengene kan brukes av egne medlemmer – kostnadseffektivt og etter formålet!

Den lokale innflytelsen når det gjelder prioriteringer og rutiner blir ivaretatt gjennom medlemsdemokratiet – kretsledd, korps- og orkesterstyrer osv. En parallell: UNOF fordeler i dag Frifond-midlene, både til medlemsorkestrene og orkestrene som står utenom UNOF, og det fungerer utmerket.

To alternativer – men mindre gode:

1. Fylkesmusikkrådene kan få fordelingsoppgaven der de har ressurser til det, men bemanninga ble sterkt redusert etter at kor, korps og musikkrådsmedlemmer ble til tre verdener.

2. Fylkeskommunen kan eventuelt få en fordelingspott fra staten for lokale/regionale tiltak når nedslagsfeltet dekker flere kommuner.

Konklusjoner:

- Avviklinga av LOK kan være bra, hvis det innebærer at de som skal fordele penger til lokale musikktiltak faktisk er forpliktet til å gjøre det, og at alle miljøer blir fanget opp.

- Sidestill sommermusikkskolene med festivalene.

- Det nye kulturløftet lover godt. Slik det nå ser ut til å bli, kan staten likevel i uforstand komme til å svikte en stor andel av de regionale aktørene, fordi musikk utenom de store byene er noe som på langt nær lever bare kommunevis! Hovedorganisasjonene for den frie villighetens musikkliv er de som er aller best kvalifisert til å fordele statens kulturmidler til tiltak som sprenger kommunegrensene.

- Det er svært prisverdig at regjeringa nå ønsker å gjøre finansieringsprosessen mye enklere for arrangører av kurstilbud, festivaler m.v., og dessuten øke dagens små budsjettrammer for det frivillige musikklivet. Støttenivået bør minst svare til kilder som fins tilgjengelige gjennom nordiske støtteordninger og EU.

I bunn og grunn er det vilkåra for rekruttering av musikere det gjelder, enten de unge en gang blir yrkesmusikere eller ressurser som dyktige amatørmusikere – begge deler like viktig – i små og store lokalsamfunn. Styrking av både kulturskolene, distriktsmusikerordninga og det frivillige apparatet er god kulturpolitikk. Å tilby musikkundervisning for mange, med stort mangfold og høge kvalitetsmål, koster penger – men er påviselig også lønnsomt.

La ikke hundre blomster visne.

Knut Einar Solberg er tidl. kretsleder i UNOF Nordland.