Ultima: Ytringens kraft og retten til langsom tenkning
Årets Ultima har mottoet "The power of expression", eller "Ytringens kraft", som man har valgt å kalle det på norsk. Magnus Andersson vil være med på å dekke festivalen for Ballade, og reflekterer her over hva et slikt uttrykk kan romme. Hans essay handler om retten og muligheten til å uttrykke kunstnerisk i dag, om hvordan media ignorerer samtidsmusikk, om samtidsmusikkens væremåte, om toleranse og stillhetens kraft. Andersson berører også hva slags alternative tenkemåter samtidsmusikken formidler gjennom selve sin væren og konstitusjon.

Av Magnus Andersson


Ultimafestivalen har som vanlig et motto. I år tenker den kunstneriske festivalledelsen at publikummerne skal forholde seg til "The power of expression" eller "Ytringens kraft", som de valgt å kalle det på norsk. Med sitt motto stiller festivalen musikkens mest grunnleggende spørsmål på dagsordenen, nemlig om musikkens uttrykkskrafts væren eller ikke-væren. De tenkende programskaperne i Ultimafestivalen har tenkt at mottoet handler om retten til å uttrykke. På sine hjemmesider skriver de om "hvordan de genuine kunstneriske ytringene sliter med å finne sin plass i en stadig sterkere kommersielt dominert offentlighet." Dette lille essayet kommer til å handle mye om hvordan media ikke lenger har plass for samtidsmusikkens langsomhet, men det kommer også å handle litt om hva slags alternativ samtidsmusikkens langsomhet byr på. Og det er vel nettopp pga. hvordan media stadig mer domineres av kommersielle interesser, at "Retten til å tenke langsomt blir mer og mer en kamp for retten til kunstnerisk ytringsfrihet." Essayet handler også om refleksjon, noe som stadig blir en sjeldnere vare i dagspressen. Så lenge samtidsmusikken er så kompleks som den er i sin struktur, og så lenge den ofte har en så vel komprimert som komplisert filosofisk overbygning, da er det fare på ferde for den kunstneriske friheten. Det finnes helt enkelt verken interesse, plass eller kunnskap til å snakke om samtidsmusikken i media.

For at man overhodet skal kunne reflektere over musikk, må man prøve å lære å kjenne hva slags budskap musikken har. Dette er et uhyre komplisert spørsmål. I f.eks. en forelesning eller i forhold til en tennistreners instruksjoner, er det rimelig greit å skjønne hva slags budskap foreleseren eller treneren forsøker å kommunisere. Men på musikkens område er det langt fra en selvfølge at det en gang finnes et budskap å kommunisere. Iallfall er budskapet ikke forlagt til et språklig nivå. Musikkens styrke og svakhet er at den ikke kan kommunisere på språkets nivå. Det finnes ikke et musikkens: "Kan du rekke meg saltet." Musikk viser ikke til noe annet enn seg selv, og derfor burde det egentlig være umulig å bruke språket for å reflektere over musikk. Derfor bør enhver reflektert uttalelse om musikk romme en stillingtagen om språkets muligheter til å utsi noe om musikkens vesen. Den mektigste instans for å gjøre dette, og for å formidle holdninger om musikkens vesen, er kulturjournalistikken.

Med det hegemoni som litteraturen nyter i norsk kulturjournalistikk, fortjener kulturjournalistikken i dette land å bli kalt litteraturfetisjistisk. Fra musikkens leir merker man litteraturfetisjismen på to måter: dels i mengden stoff som skrives om litteratur kontra musikk, men også i hvordan kulturjournalistene ikke har et språk for å skrive om musikk, men hvordan de istedenfor i beste fall bruker litteraturens grep og kategorier for å skjønne musikken. I verste fall er ikke en gang litteraturspråket forbilledet, men det blir skrevet sensasjonsoppslag om spetakkel og kompromitterende beretninger om (samtids)musikkpersonligheter. Det er nok den typen journalistikk som er normen. Man kan eksempelvis lese om hvordan komponisten Rolf Wallin hadde intim omgang med en ballong på scenen (det vidunderlige verket heter "Scratch"), eller at Maja Ratkje i sine fremførelser skriker og kaster gjenstander i friimprovisasjonens navn. Selv har jeg til gode å lese en journalistisk artikkel om hvordan Wallins trang til å skrive ekspressiv musikk forholder seg til den komplekse struktureringsgraden i hans musikk, og jeg har også til gode å lese om noen som forsøker å behandle Ratkje som annet enn som en provokativ rabulist.

Ratkje er for øvrig et interessant fenomen. Det historisk nye i hennes virke lyser med sitt fravær. Burde ikke hva som er blitt hørt og sett utallige ganger gjennom historiens løp ha mistet sin provokative kraft? For så vidt er det etter mitt syn bedre at pressen holder liv i allerede døde lik, slik som de gjør når de forsøker å poengtere Ratkjes (ikke-)provokative sider, enn at pressen fullstendig ignorerer musikken, noe som den dessverre gjør i alt høyere grad for hvert år som går. At musikkjournalistikken er under enhver kritikk, kan ytterligere underbygges av Cecilie Wright Lunds rapport "Kritikkens rom - rom for kritikk" (Norsk Kulturråd 2000). Forfatteren har sammenlignet dekningen av forskjellige kunstformer. Hun fastslår at musikk er godt representert i norsk presse, men at musikken er det kunstfelt på hvilket refleksjonsgraden er som lavest.

Men Wright Lund modererer et av mine argument for utsagnet at norsk kulturjournalistikk er litteraturfetisjistisk, nemlig at jeg synes det skrives altfor lite om musikk. Hun sier altså at mengden stoff som skrives om musikk er betydelig, selv om jeg sterkt misstenker at musikkdekningen har vært på stadig nedgang siden hun skrev sin rapport. Den tydeligste måten man ser hvordan norsk kulturjournalistikk er litteraturfetisjistisk, er ikke gjennom å se hvilke mengder oppslag litteraturen får. Heller er det gjennom å se hvordan det språklige alltid ligger som definisjonsgrunnlag for hva musikken til sitt vesen består av. Kanskje noen lesere vil provoseres av et slikt utsagn. Kanskje de vil si: "Nei, dette kan ikke være sant. Musikken er en aldeles egen størrelse. Musikken begynner jo hvor ordene tar slutt, og musikken uttrykker dermed noe helt eget." Til dette vil jeg svare at det er jo nettopp det jeg sier. Vi antar at musikken kan si hva ordene ikke strekker til for, hvilket setter det språklige som norm for musikkens utsagnsmuligheter. Enten vi betrakter musikken som ordenes komplette negasjon, at musikken sier noe motsatt av hva språket kan si, eller vi ser musikken som en videreføring og fullendelse av den språklige kommunikasjonen, er det nettopp språket som er musikkens definisjonsgrunnlag og begrensning. For å nå inn til musikken, for å reflektere over hva "The power of expression" betyr på musikkens felt, må vi istedenfor lære oss å stille nye spørsmål, spørsmål som ikke har språkets konstitusjon som grunnlag. Å følge spørsmålet om hva så musikken egentlig viser til, er en nødvendighet for å ta Ultimas motto på alvor. Det er nødvendig å spørre seg hva musikken uttrykker innen man kan filosofere over hvilken påvirkningskraft musikken har. Men begynner man å skrive om musikkens vesen, risikerer det lille essayet å vokse til en mindre avhandling. Dessuten er det jo "retten til å tenke langsomt", og "retten til kunstnerisk ytringsfrihet" som Ultima tatt som siktemål for sitt motto. La oss derfor vende tilbake til ytringens kommunikative muligheter.

En gang innimellom kommer en komponist til i de store media, hvor han eller hun får lov å skrive om samtidsmusikkens krise. Sjelden blir disse tapre forsøk møtt av annet enn stillhet. Samtidsmusikken er sannelig i en krise, men krisen involverer ikke musikken som sådan. Det norske samtidsmusikkmiljøet produserer årlig fantastiske verk, og innimellom skrives det verker som aspirerer til å være mesterverk. Nei, krisen ligger ikke i musikken, men i den skrikende stillhet som møter musikken. Hvis vi ser bort fra komponister, utøvere, kritikere og nærmeste pårørende til de nyss nevnte er det få andre, om inoen i det hele tatt, som er publikummere når det bys opp til samtidsmusikk. Jeg har selv vært på konsert flere ganger hvor jeg kjenner hver eneste publikummer. Det er som om konsertlokalene blir til tempel for en obskur sekt når rommene fylles med samtidsmusikk. Vi kan spørre oss om musikken i det hele tatt eksisterer når den ikke strekker seg ut til et foranderlig og dynamisk publikum. En følge av relativitetsteorien skal visst være at en lyd ikke eksisterer hvis det ikke finnes noen som kan høre det. Når media ikke tar noe ansvar, er vi heldige i Norge, fordi vi har Ultima - en festival som faktisk når utover etablerte og inngrodde grenser.

Ultima er en oase hvor noen nysgjerrige sjeler får sitt første møte med samtidsmusikken. Ytringens kraft er sterk, men den enkelte publikummeren må selv velge å forholde seg til ytringen, altså til musikken. Jeg kjenner et meget sterkt kunstverk, nærmere bestemt en skulptur, som Ultimafestivalen på mange måter minner om. Verket står i Berlin, og det har det gjort siden den kalde krigens dager. Det består av en kvinne som står med ansiktet vendt mot Brandenburger Tor, som lå i hva som den gang ble kalt Øst-Berlin. Med hendene rundt sitt angstfylte ansikt, for å rette lyden av sitt rop, sitt skrik, formidlet hun en aldri opphørende protest mot DDR-regimet. Men hennes skrik var stille. Under en tid foregikk en propagandakrig med lyd mellom øst og vest. Gigantiske høgtalere forkynte den egne sidens fortrefflighet samt poengterte det håpløse i motstandernes ideologi. Likt pressen av i dag forsøker å forenkle alle budskap, om det så handler om det aller mest kompliserte, som pressen forvrenger med de største av bokstaver, dundret også den politiske propagandaen mellom Øst og Vest i Berlin, mellom Øst og Vest i den kalde krigen. Med desibel skulle motstanderens ideologi kues. Men kvinnes skrik var som sagt stille. Hun propagerte ikke fordi hun visste at propaganda ikke kan gjøre mer enn å tvinge, men sjelden eller aldri kan propagandaen overbevise. Nei, med hennes stille skrik lot hun mennesker komme til henne, og så kunne de selv komme til innsikt.

Slik er også Ultima. Festivalen kan rope alt den vil, men det skulle neppe hjelpe. Den kan si at i år skall noen gærninger gjøre et stunt verre enn du kan tenke deg. Men vil slik propaganda være et slag for samtidsmusikken? Neppe, fordi samtidsmusikken ikke er av slik art at den lar seg forenkle til få ord eller store bokstaver. Ultimafestivalen har kun en mulighet, og det er å være - verken mer eller mindre. Med sin stillesomme integritet og gjennom sin væren byr festivalen på muligheter til å fordype seg i alternative tenkemåter, tenkemåter som er sjeldne å møte noe annet sted i samfunnet. Liksom jeg ikke kan glemme mitt eneste møte med den tyste skrikende kvinnen, kan jeg heller ikke glemme mine møter med Ultima. Ultima er festivalen som på vegne av den langsomme tenkning og kunstnerisk frihet, år etter år med ett tyst rop, lar mennesker bli oppmerksomme på fruktene av kunstnerisk frihet. Ultima roper ikke bare på egne vegner, men festivalen er en manifestasjon for en måte å erfare og erkjenne, som holder på å gå i glemmeboken. Denne måten forbindes med aksept, toleranse, frihet, engasjement, ettertanke og en langsom holdning til livet, og dèt - om noe - er en mangelvare i totusentallets norske tabloide turbokapitalisme.