Ole Paus og Real Ones: Gjenskaper historien på Kongsberg Jazzfestival
- Sterke krefter har ivret for at Ole Paus skal spille med et dritbra band igjen. Valget falt på Real Ones. Slik oppsummerer skribent Peter Vollset møtet mellom Real Ones og Ole Paus, som finner sted på åpningskvelden til Kongsberg Jazzfestival. Det er også et album på gang med Bergensrockerne og visesangeren, som debuterte med 25 års mellomrom. – Etter å ha sett Norsk rocks historie på TV i vinter, gikk jeg på gata og tenkte på hvor fett det hadde vært å få Ole Paus sammen med et skikkelig bra band igjen, sier HP Gundersen, som var den som tok initiativ til samarbeidet.
Av Peter Vollset, for festivalavisen til Kongsberg Jazzfestival 2005
– Men det ble ikke noe tull med manageren?
Ole Paus ser oppriktig bekymret ut.
– Nei nei, det var bare at vi ikke hørte noe om det før vi så det i programmet, liksom, så vi ble bare litt overrasket, forsikrer Ivar Chelsom Vogt fra Real Ones.
De sitter i backstage-rommet på Garage Oslo sammen med Real Ones-medlemmer Kåre Opheim, Jørgen Sandvik og Davis Chelsom Vogt. I tillegg kommer lydmann, fotograf og journalist, til sammen 8 personer. Rommet er kanskje 13 kvadratmeter stort, med to benker, et par krakker, et par små kjøleskap, skitne vegger og ventilasjonsrør stikkende ut av taket. Rødvinsflasker er satt frem.
– Det har sett slik ut hjemme hos meg i visse stadier av mitt liv, mimrer Paus.
Han og bandet har aldri møtt hverandre før. Om en snau måned spiller de sammen på Kongsberg Jazzfestival.
Fotografen har hørt motstridende historier og prøver å rydde opp i hodet sitt.
- Altså, dere visste ikke at dere skulle spille med Ole Paus før dere så programmet til festivalen?
– Jo, eller vi visste at vi skal spille inn plate sammen i mai en gang, men vi visste ikke at vi skulle sammen på festivalen, sier Ivar, og Paus bryter inn.
– Jazzfestivalen ville ha en konsert med meg, da, sammen med et band som jeg hadde spilt med før. Og det hadde ikke jeg så lyst til, så da ble det Real Ones.
Norsk rocks historie
Ole Paus har i følge han selv lenge vært en fan av bergensbandet og tar seg god tid til å understreke hvor mye han gleder seg til å se dem live, og hvor mye han gleder seg til samarbeidet. – Jeg er jo så glad for at dere vil spille med meg, sier han.
– Dere har en sånn totalt avslappet holdning til enhver sjangertype, og det er en frekkhet man skal være jævlig dyktige for å klare, altså. Dere er jo et dritbra band.
Real Ones reagerer på denne skamrosen som folk flest reagerer på skamros: en lett blanding av lykke og stum panikk.
Trommis Kåre Opheim prøver seg på et motangrep litt senere.
– Du og Jonas Fjeld har gjort noen bra greier.
– Takk takk, det er jo trivelig, men fryktelig dårlig for oss, altså. Vi blir så late av hverandre, forteller Paus.
Produsent HP Gundersen ankommer og klemmer seg inn i det allerede overfylte rommet. Det var han som først fikk idéen om å spleise Paus med bandet.
– Etter å ha sett Norsk rocks historie, gikk jeg på gata og tenkte på hvor fett det hadde vært å få Ole Paus sammen med et skikkelig bra band igjen. Et band med skikkelig indre klokke, ikke sant.
Reise i uttrykk
Låtene til den nye plata er ikke skrevet ennå, selv om Paus har «en masse ideer i hodet». Det spøkes om en «Country-approach», men på spørsmål om det er veien de kommer til å gå sjangermessig, er Paus tilbakeholden.
– Disse sjangeruttrykkene, jeg vet liksom ikke helt hva det er. Man kan prate masse, og så når man først setter i gang, så blir det bare en lang reise i uttrykk.
Så det du sier kan trekkes sammen til noe sånt som at noe av grunnen til at du vil spille med Real Ones er at du slipper å bekymre deg for sjangerbegrensninger?
Paus er ikke synlig imponert over journalistens fatteevne.
– Jo. Ja, det kan du godt si.
På halvveien
Bassist Øystein Sjælaaen og en venn av bandet ankommer og gjør antall oppmøtte tosifret.
På dette tidspunktet sitter to av de elleve personene tilstede utenfor dørkarmen på krakker. Klokka er rundt halv elleve og det begynner å nærme seg spilletid for Real Ones. Ivar stjeler pennen til journalisten for å skrive spilleliste. Rødvinsglass fylles opp.
– Når skal plata ut? Sånn den søttende, eller? spør Ivar, men det er ikke godt å si hvilken måned han snakker om.
– Ja, når synes du? Spør Paus tilbake. – Det er viktig at vi møtes på halvveien her, ikke sant. Dere er ikke hyret inn som studiomusikere.
– Nei, det er like greit, for vi er ikke noe særlig gode studiomusikere, sier Øystein.
– Et preg av saft, sier Opheim, smattende på vinen.
– Jeg tror dette kan bli jævlig bra, sier Gundersen. – Jeg tror dette kan bli noe helt nytt.