Debatt i spagat?
INNLEGG: Debatten om Ultima på Ballade.no synes å ha havnet i den gamle spagaten mellom avantgarde og modernisme, hevder professor Erling E. Guldbrandsen.

Debatten om Ultima på Ballade.no synes å ha havnet i den gamle spagaten mellom avantgarde og modernisme – to bærende retninger i den nye musikken gjennom hele det 20. århundret, selv om det også finnes andre. Bare for å unngå misforståelser: Jeg bruker disse to merkelappene her som teoretiske idealtyper.

Ytterpunktet av avantgarde er ren happening, ren event, oppløsning av Verket og Komponistrollen og Publikumsrollen og Kunsten i små hendelser, ofte absurde, morsomme, pinlige, forfriskende, dobbeltbunnede eller tilsiktet åndssvake. Fluxus-mannen Ken Friedman, som jobbet på Høvikodden samtidig med meg sent på 80-tallet, var breddfull av anekdoter. Som den om ”National Anthem Contest”, i et New-York-party, kanskje var det i leiligheten til Fluxis-ederen George Maciunas. Partitur: Alle de mannlige deltagerne, gjerne fulle, står på rekke og rad på verandaen og urinerer ned i gata mens de synger sin egen nasjonalsang. Den som synger lengst, har vunnet. Vi kjenner igjen ansatser til dette på årets program, langt mer forsiktig, langt mindre plumpt. Cage og Kagel har gjort inntrykk på de fleste av oss.

Ytterpunktet av modernisme er sterkt organisert, klingende lyd av stort alvor, gjerne med et noe pompøst historisk selvbilde, åndelig eller politisk eller psykologisk eller transpersonlig søken, i komplekse Verker skrevet for Fremtiden. Eller bare rett og slett lekre teksturer, moderne klassikere, slitesterke musikkverker, sjelden eller aldri spilt i Norge, som i årets åpningskonsert, med Stravinskijs ”Le chant du rossignol” første gang i Norge. Anekdote: Tenåringen Boulez satt klistret til radioen i Lyon i krigsåret 1942 og hørte dette stykket og skjønte at dette! dette var hans greie, og derfor ble han komponist, sa han i 1995. Xenakis, Scelsi, Nono, Messiaen, Stockhausen, Lutoslawski, Ferneyhough, Sciarrino. Vi kan ikke ha bare dette heller, det går ikke, det er klart.

Ultima burde fortsette å jobbe med denne spagaten, jobbe i den, tøye seg mot den, men selvsagt hele tiden med nye stykker, former, komponister, navn. Hvis Geir Johnson (Ultima-direktør red. anm) har lent seg mer over mot den ene foten og Lars Petter Hagen (Ultima-direktør i 2009, red. anm) mot den andre, så er jeg ikke engang sikker på hvem av dem som egentlig satser mest på hvilken fot. Herrespagaten er sånn at du trenger begge beina, hvis ikke går du på rumpa. Den krever utstrakt mykhet og smidighet, og styrke. Johnson har hatt utvilsomme avantgarde-tendenser i mange år, men har samtidig løftet frem klassikere, Hagen kan det meste om modernismen, men forsvarer nå happening-segmentet. Posisjonene deres er liksom blitt speilvendte, eller snudd på hodet, kanskje mer i denne ballade-debatten (der Johnson slett ikke har deltatt) enn i selve festivalpraksisen. Og hva med damespagaten, hvor ble det av den.

Kanskje bevegelse er viktigere enn posisjon. Sartre skriver at enhver ny sosial bevegelse som organiseres, gjennomgår en tilstivning gjennom ca 10 år og til slutt festner seg som institusjon. Da vil den brytes opp av nye bevegelser. Spagat i 10 år er trolig lite gunstig, både festival- eller helsemessig, man må utvilsomt riste løs. Det betyr ikke at man skal velge mellom den ene eller den andre foten. Det er heller ikke snakk om å velge mellom verk eller kontekst, slik noen debattanter spør om: de to polene konstituerer hverandre gjensidig, det er bare snakk om vektforskyvninger, for ikke å si tyngdeoverføring. Så fins det andre øvelser, som enkel hodestående, håndstående, bro (ikke minst), eller liggende flatt på rygg, eller ”fisken”, ”kamelen”, ”skorpionen”, der kroppen skal ut i nærmest umulige vinkler. Noen går for lotusstilling. Det er mye å glede seg til i årene fremover, det er nå mitt syn.

Erling E. Guldbrandsen er professor i musikkvitenskap ved Universitet i Oslo