Dancing In Your Head: Er All Ears den nye tingen?
I sitt femte år kan det virke som om All Ears er på god vei til å oppfylle sitt langsiktige mål om å øke oppmerksomheten rundt improvisasjonsmusikk. Og det i et år der hovedfokus var å presentere ukjente musikere for publikum. Unntaket var festivalens hovedattraksjon John Tilbury. Hans solokonsert på Deichmanske bibliotek var i tillegg bedre besøkt enn da Tilbury entret Parkteatret i regi av Ultimafestivalen i oktober. Hva er det All Ears får til med sine minimale ressurser og enkle produksjoner, som flaggskipet Ultima ikke er i stand til?

Av Carl Kristian Johansen

Til tross for at festivalen hovedsaklig presenterte helt ukjente musikere for det norske publikum, var besøket til årets All Ears åpenbart det beste i løpet av festivalens eksistens. Arrangørene Paal
Nilssen-Love, Lasse Marhaug, Maja Ratkje og Kjetil Møster slipper dermed å dekke et underskudd fra egen lomme. Festivalen har gradvis bitt seg fast og blitt et regulært innslag i en tid på året som er
preget av et lavt aktivitetsnivå på musikkfronten. Denne regelmessigheten i januar, og det faktum at de fleste arrangementene finner sted på Blå, utgjør kanskje noen ekstra betalende publikummere i det totale regnskapet for 2006.

Blås status som en forlokkende og fordomsfri arena, samt festivalens regelmessighet, kan være viktige pekere til All Ears, men dette må ikke skygge for festivalens utgangspunkt; å presentere improvisert musikk av høy kvalitet. I disse fem årene har All Ears maktet å leve opp til det kvalitetsbegrepet som til enhver tid defineres og leveres av programkomiteen. Dette kvalitetsfokuset har vært ankeret i alle utgavene av festivalen, og ble understreket spesielt i år av konsertene til John Tilbury og John Butcher. I stedet for å undervurdere publikum, skaffet All Ears dem en solid utfordring.

Satsningen på å vise fram musikere som i teori og praksis ikke har noe navn i Norge, ville i de fleste andre sammenhenger blitt betraktet som et kommersielt, og i ytterste konsekvens et kunstnerisk selvmord. Uten publikummere finnes det ikke grunnlag selv for All Ears. Der andre festivaler ofte programsettes gjennom å spekulere i hva folk vil ha, bruker platesalg som meter, og fjorårets erfaringer som målestokk, gikk altså All Ears i stikk motsatt retning i 2006, ved ene og alene å sette opp en kunstnerisk og artistisk agenda. Som et teoretisk utkast om hvordan programsette en festival ville nok årets program strøket på trendbarometerne, men i praksis ble altså Blås konsertsal allikevel fyllt av mennesker i tre dager.

Med improvisasjon som plattform

Programmet pekte på forhånd i to retninger. Èn i retning av den europeiske fri-improviserte tradisjonen, med Paul Lytton, og John Tilbury og John Butcher som to representanter for et reduksjonistisk standpunkt mellom improvisert musikk og kunstmusikk. Den andre tendensen pekte mot støymusikk av japansk herkomst med improvisasjon som sentralt element, tydeligst manifestert gjennom Hijokaidan og Sten Ove Toft. Dette reflekterer også plattformen til festivalens arrangører, og man skulle tro at et vikarierende motiv var å vise fram viktige forutsetninger i utviklingene av arrangørenes egne uttrykk.

Europa

Tilburys konsert på preparert piano, uten kunstig lys i skumringstimen på Deichmanske hovedbibliotek, var praktfull i all sin neddempede og lite prangende framtoning. Han undersøkte muligheten til å lage lyd i pianoet utover det å spille på tangentene, viste det fram som et mye større og mer spennende instrument enn når det brukes i mer konvensjonell forstand. Tilbury er mer interessert i abstrakt lyd enn form, og til tross for at uttrykket stort sett stod i minimalismens og de langstrakte klangenes tegn, var også konserten preget av høylytte anslag og frisk dynamikk. Det han gjorde kan neppe kalles direkte nyskapende i 2006. Men Tilbury har gått til roten lenge, og et viktig poeng er at han fremdeles gjør det i sitt 70. år. Og det med en personlig, unik og original vri, som gav et svært spennende resultat.

John Butchers solokonsert på saksofon, og senere i en ad hoc-konstellasjon med danske Peter Friis Nielsen på el. bass, Ototmo Yohshihide på platespillere og Paul Lytton, perkusjon, står også ut i etterkant av festivalen. Nilssen-Love har tidligere reflektert rundt hvordan man kan være nyskapende i musikk i dag, og fokuserte på at det å sette sammen nye konstellasjoner med musikere som ikke har spilt sammen tidligere, er en vei å gå. Denne kvartetten gir ham godt på vei rett i det. Det som på forhånd så ut til å være festivalens mest usikre kort ble et av de store høydepunktene, og sjelden har fri-improvisert musikk til de grader tatt steget opp og ut av de individuelle stemmene og skapt en så vakker, levende og raus enhet. Ryggraden ble raskt bassen til Friis Nielsen, og rundt denne ornamenterte Yoshihide med myk og organisk turntablestøy, Butcher med konkrete og stålkontrollerte honk, og en frittflytende, men lyttende Lytton på perkusjon.

Japan

Japanske Hijokaidan var i utgangspunktet et performanceprosjekt med oppstart i 1979. De tidligste opptredene deres på 80-tallet bestod av urinering på scenen, destruksjon av utstyr, orgier i matrester og søppel, og hard støy. Hijokaidan har bestått av opptil fjorten medlemmer, men sjokkestetikken og performancepreget er delvis marginalisert og dratt mot et strengere fokus på musikken. Til All Ears kom bandet med grunnlegger Jojo Hiroshige (el. gitar) og hans kone Junko (vokal). Hijokaidans uttrykk er altså nå mer raffinert enn rapportene fra 80-tallet kan fortelle. Hiroshiges improviserte gitarstøyangrep ble utlignet av Junkos høyfrekvente skrik fra hjørnet av scenen, noe som framkalte tendenser til spasmer hos enkelte representanter for et ellers veldig lydhørt og konsentrert publikum.

Junko og Hiroshige gjorde også konserter i andre konstellasjoner. Unge Sten Ove Toft (Ryfylke), en støymaker på laptop og effekter i Merzbow og Lasse Marhaugs fotspor, gjorde kanskje et mer konvensjonelt, men ikke mindre kraftfullt støysett. Og i spann med Toft var vokalist Junko noe mer utagerende i bevegelsene. Settet til Toft var nært en definsjonen av støybegrepet, og om det ikke nødvendigvis er arkaisk i uttrykket, befinner det seg i et landskap flere av hans kolleger har tatt steget videre fra de siste årene. Etter mitt skjønn var Toft den musikeren som befant seg nærmest et definert sound på festivalen, men det betyr ikke nødvendigvis at det var mindre improvisasjonsbasert, mindre dynamisk, eller mindre utforskende. Heller ikke mindre spennende, ifølge publikums respons.

Sachiko M (elektronikk, effekter) og Otomo Yoshihide var festivalens brobyggere mellom de to hovetendensene i programmet. Som Filament gjorde M og Yoshihide en sterk konsert med tydelige støytendenser, og tidvis med et frekvensregister som grenset til det uutholdelige. Det forhindret ikke at Filament fikk den beste tilbakemeldingen fra et ekstremt lydhørt publikum på Blå. Sachiko Ms konsert med stemmekunstneren Lisa Dillan fra Bodø var et av tegnene på Maja Ratkjes innflytelse på festivalen. Dette var en ad hoc-konstellasjon med to musikere hvis uttrykk befinner seg langt fra hverandre, men som har et felles utgangspunkt i improvisasjon. Ratkje fyller vanligvis funksjonene til både M og Dillan når hun opptrer, men det er noe med den friksjonen som oppstår mellom to musikere som Ratkje ikke kan erstatte med sin tekniske briljans. Sachiko M og Dillan leverte kanskje den mest særpregede konserten på festivalen.

All Ears og Ultima

Det er bare å konstatere at All Ears, med sitt ekstremt smale, delvis sprikende, og i vanlig forstand vanskelig tilgjengelige program, maktet å tiltale folk utenfor det lille miljøet for improvisert musikk i Oslo. Beskjeden All Ears gir er at alt man trenger er å være lutter øre, et hode til å bearbeide det man opplever med, et miljø å diskutere i. All Ears har lagt grunnlag for det første, og er i ferd med å skape en plattform for det siste. Interesserte mennesker uten forhåndskunnskaper til improvisert musikk, støy og kunstmusikk, kan gjennom All Ears oppleve et åpent og tilgjengelig alternativ til den mer opp i dagen og hverdagslige diksusjonen om og rundt musikk.

Her tangerer All Ears og Ultima hverandre, og begge disse to festivalene har i løpet av det siste året presentert John Tilbury og svenske Dror Feiler. En stor forskjell er riktignok at All Ears har greid å gjøre disse to artistene mer relevante i forhold til publikum, og viktigst; de greid å skaffe et publikum. Feilers konserter under fjorårets All Ears var godt besøkt, og satt i en sammenheng der man lettere kunne forstå musikken og gå i dialog med den. Feiler komponerte også et stykke til Ultima i oktober, som ble framført av asamisimasa og Feiler over to dager. Salen var praktisk talt tom og det var knapt et menneske innom i løpet av framførelsen. Dette til tross for at tematikken i stykket var hyperrelevant, og attpåtil dagsaktuelt i pressen og på andre fronter kulturlivet.

Det samme gjelder Tilbury. All Ears trakk like mange eller flere mennesker enn da han gjorde sin Ultimakonsert med band i oktober. Hvorfor greier ikke en så stor, kapitalsterk og interessant festival som Ultima å gjøre seg selv og disse to artistene like relevant for publikum som All Ears, og samtidig sette en dagsorden i større grad? Lille All Ears kan være på god vei til gjøre nettopp det. Og det mot mange odds.

Et statement om tilstanden i USA etter 11/9 ført i pennen av John Tilbury kan leses her. Biografi og essyas av Dror Feiler finnes på disse sidene. Les også teksten Musik, Framsteg, Teknik & Barbari som Ultima 2005 trykket i sitt program, og som Ballade publiserte i en utvidet versjon i lenkene under.