Tellef Øgrim er redaktør for Ballade
På imponerende kort tid har Operaen i Bjørvika blitt et nasjonalt ikon på linje med Holmenkollbakken, Borgund stavkirke og Nordkapp. Alle, fra Jørgen hattemaker til statsminister Stoltenberg, viser den fram i stolthet over hva vi bruker oljepengene til når vi lar oss inspirere.
Debatten om hva som foregår på innsiden nulles stort sett ut av byggets posisjon som ett av Europas arkitektoniske underverker. Tilløp til kritiske spørsmål blir for ofte besvart med bekymringer om tekniske problemer og skuffelse over at det som blir presentert fra levende komponister ikke er bra nok.
Da må spørsmålet bli hvilken metodikk operasjefen har utviklet for å fremskaffe godt nytt. Vi leser at:
"Den Norske Opera & Ballett fortsetter også med prosjektet Verker underveis, som er gjort mulig av et meget sjenerøst bidrag fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Publikum blir invitert inn til utarbeidelse av nye verker i konserter og forestillinger under vignettene Operalaboratoriet og Ballettlaboratoriet."
Når Ballade spør i det etablerte komponistmiljøet får vi vite at kunnskapen om hva laboratorie-virksomheten består i, hvordan man kommer inn og hva arbidet som gjøres der består i, er nær null. Det er i seg selv bekymringsfullt og vitner om stillstand i kommunikasjonen mellom komponistene og den viktigste musikkinstitusjonen vi har.
Det er bare to år siden kongen åpnet Bjørvika-operaen. Selv om kommende sesonger nok blir rikere på både gammelt og nytt må det være lov å spørre om hvorvidt operasjef Paul Curran er i inngrep med sin samtid.
Det er ikke mulig å anmelde forestillinger som ennå ikke er vist, men Operaens program for kommende sesong etterlater likevel et for sterkt inntrykk av det gamle. For mye av det som det likevel lukter "nytt" av var ved nærmere ettersyn nytt for ganske lenge siden.
Signalene fra dagens norske musikkmiljø er at det skjer gode, nye ting også på Operaen, men Paul Curran ikke er i nærheten av den direkte og dynamiske kommunikasjonen med nyskapningen som det nå avsluttede Operatorie-prosjektet kunne vise til. Operatoriet var et samarbeidsprosjekt mellom Den Norske Opera og Norsk Komponistforening som frambrakte mange prosjekter og som mange levende komponister fremstiller som et godt eksempel på hvordan man kan gå aktivt ut for å få til nyskapning. En tilsvarende aktiv holdning har vi med respekt og melde ikke sett mye av fra Paul Currans side hittil. Det må være et problem for Operaens styre.
Derfor trenger vi en avklaring av Currans konkrete forventninger til ny, norsk opera, og en god beskrivelse av hvordan han konkret har tenkt å gå fram for å bidra til at de nye, gode verkene blir skrevet.
Ut av dette reiser det seg også en diskusjon om kvalitet. Curran får sikkert mye på sitt bord som ikke holder mål. Spørsmålet er om ikke hans kvalitets-begrep også er en omskriving for konservatisme.