Klanglig trollmann med skuffende orkester
Ballade vil de kommende dagene sette fokus på Festspillene i Bergen, i form av en hel rekke intervjuer, reportasjer og anmeldelser. Her har vi gleden av å bringe frilansskribent Magnus Anderssons inntrykk fra festspillenes første storkonsert - opptredenen til den amerikanske klavervirtuosen Murray Perahia og det meget velrenommerte orkesteret Academy of St. Martin-in-the-Fields. - Perahias måte å omgås sitt klaver på gjør ham til en av samtidens store musikalske personligheter, skriver Andersson, som samtidig mener at orkesteret var langt fra å leve opp til sitt rykte.

Av Magnus Andersson

Festspillenes første musikalske hendelse av format var samspillet mellom klavervirtuosen Murray Perahia og kammerorkesteret Academy of St. Martin-in-the-Fields. På papiret lovet det godt. Orkesteret er kjent som et av de verdensledende, og er det orkesteret i verden med flest innspillinger på sitt rulleblad - mer enn 500. Perahia har på sin side vunnet alskens konkurranser og priser, og han har arbeidet med avdøde legender som Casals, Horowitz og Britten. Men det ble en kontrastfylt kveld. Orkesteret holdt rett og slett ikke mål, samtidig som Perahia som solist viste seg som en klanglig trollmann.

Murray Perahias måte å omgås sitt klaver gjør ham til en av samtidens store musikalske personligheter. Spiller han kun en eneste tone, er det ikke å ta feil av. Det er Perahia som spiller. Hans klang er helt unik. I sin tid drømte Claude Debussy om et klaver uten hammere. Han drømte om et klaver hvor tonen bare var, uten at den hadde den distinkte begynnelse som en hver tone på et slagverksinstrument unektelig må ha. Dette ideal karakteriserer godt Perahias klaverkunster.

Så kan en jo spørre seg om Mozart tåler en slik klanglig behandling. I dag er det vel heller på moten å tolke Mozart "historisk", dvs. at han skal spilles slik som vi tror han ble spilt i sin samtid. Hvis en musiker i dag ikke tar dette innover seg, klinger hans spill som oftest håpløst anakronistisk. Men slik er det ikke med Perahia. Selv om Perahia bryter med den historiske tolkningens alle regler, skaper han med sin innsmigrende klang en Mozarttolkning som er umiskjennelig hans egen. Hans personlige og ekte tolkning av Mozart må overbevise det mest konservative tidsriktighetspolitiet om at tolkningen er like så unik som levedyktig.

Pianisten Perahia er en av virkelig få som makter å gå utenfor tidens historiske tolkningstrender. Men konserten ble innledet med "Eine kleine Nachtmusik", og som dirigent prøvde kanskje Perahia å lokke frem lite av den samme tolkningstilnærmingen til musikken, som han viste med sitt pianospill. Når orkesteret slett ikke hadde en tilsvarende klanglig fleksibilitet, ble fremførelsen helt enkelt platt og kjedelig. I en tid hvor det er blitt gjort industri av teknisk perfeksjon, kreves det mer enn bare virtuositet og korrekthet for å gjøre musikken interessant. Når musikken dessuten er et så kjent verk som "Eine kleine Nachtmusik", fremstod innledningen av konserten nesten litt som en musikalsk "Elg i solnedgang".

Det var slående hvor mye bedre orkesteret spilte når Perahia ikke ledet dem med sin dirigentstokk. Annen avdeling ble innledet med Bachs d-mollkonsert, og det var virkelig en fryd. Orkesteret svarte på Perahias letthet i sitt klaverspill. Uten en bestemmende dirigent tok musikerne selv et musikalsk ansvar, og orkester og solist fungerte som en eneste organisk kammermusikkropp. Også i fremførelsenav Bach var tolkningen håpløst tidsuriktig. Men slik som Perahia med sin Mozarttolkning maktet å vise noe unikt og tidligere ikke oppdaget i den musikken han spilte, ble også Bach fremstilt i et mer elegant lys enn de fleste musikere tørr å spille ham.

Konserten ble avsluttet med en ventetid på at konserten skulle ta slutt. Mozarts Ess-dursymfoni er et av hans mesterverker. Men med orkestrets manglende fleksibilitet i timing og artikulasjon, og da mange sterke partier klang usofistikert rått, fikk dessverre ikke aftenen den avslutningen den fortjente.

W.A. Mozart: Eine kleine Nachtmusik.
W.A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 i C-dur.
J.S. Bach: Klaverkonsert nr. 1 i d-moll.
W.A. Mozart: Symfoni nr. 39 i Ess-dur.

Utøvere: Academy of St. Martin-in-the-Fields (kammerorkester) og Murray Perahia, dirigent og pianist.

Magnus Andersson er pianist og skribent. Han har hovedfag i akkompagnement fra Norges Musikkhøgskole og hovedfag i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo. For tiden arbeider han som frilanspianist og høgskolelektor i musikkformidling på kulturstudiet ved Høgskolen i Telemark, avd. Bø.