Alle tings musikk
- SPUNK er Norges eneste kvinnelige improvisasjonsband, og i deres ører er alle ting musikk. Bandet har eksistert i mer enn ti år, men ønsker fortsatt å gi pipa en annen lyd, skriver Gøril Sæther fra magasinet Fett, i dette intervjuet med SPUNK fra 2006. - Jeg har fått spørsmål om det virkelig er sant at det bare er jenter i SPUNK - og det sier vel litt om hvor uvanlig det er, forteller Maja Ratkje.

Av Gøril Sæther

- Det beste med SPUNK er at vi har bestått. Vi lar oss ikke påvirke av trender, og av at man bør spille på en bestemt måte. SPUNK er seiglivet. Vi går og tenker på å etablere et eget SPUNK-gamlehjem. Der skal vi lage lyd ved å slå på radiatorer med krykkene våre.

Undring og øreverk

SPUNK består av fire jenter som møttes ved Musikkhøyskolen. Hild Sofie Tafjord, Kristin Andersen, Lene Grenager og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje hadde ingen konkrete planer med det som etter hvert skulle bli bandet SPUNK – bortsett fra å ha det gøy.

De kastet alle partiturkorrekte regler og musikalske dogmer over bord. SPUNK framkaller både latter, undring og øreverk. Innimellom er SPUNK en lydvegg av pur støy, andre ganger vakre melodier, noen ganger høres de ut som romveseners kjærlighetssang, ofte er det helt ubeskrivelig.

Det er Pippi Langstrømpe som er opphavskvinnen til ordet ”spunk”. Det er også Pippi som er gudmor til bandets plater. Siste skudd på stammen er ”En aldeles forferdelig sykdom”

Tittelen er et Pippi-sitat, i likhet med titlene på de to første platene. Men Pippi-inspirasjonen er like improvisert som resten av konseptet - det var nemlig en utenforstående som foreslo navnet - og siden bandet ikke ante noe om hva de skulle kalle musikken sin eller hva de ville være, ble det slik. SPUNK. Et ord uten mening, og som kanskje nettopp derfor rommer alle ting.

Inn i det ukjente

- Pippi var jo veldig radikal den gang boka kom ut, på førtitallet. Hun er ikke redd for autoriteter og gjør som hun vil - sånn sett kan vi kanskje ha likheter med henne, sier Ratkje.

- Da vi startet var det ikke så mange som holdt på med improvisasjon i Norge - og de som gjorde det, var innenfor jazzramma. Men vi ville ut av sjangere og musikkstiler, og prøve å skape noe helt annet som vi da ikke ennå visste hva var, forteller de.

Alle ting er musikk

En av låtene på det siste albumet bærer tittelen ”Hvis En Kantklipper Fikk Lov Til Å Synge”. SPUNK ser på alle ting som instrumenter. Fønere, vaffeljern og kjettinger er blitt brukt.

- Men det var mest i begynnelsen at vi gjorde sånne ting. Vi har oppdaget flere mulige måter å spille instrumentet på og slik sett forlenger instrumentet seg selv.

Jakten på lydene

Hva er det særeste dere har gjort?

- Det særeste må være en av de første konsertene vi hadde. Da stod vi og stekte vafler på scenen mens det i bakgrunnen stod på en huslig rødvinssamtale om planter og gardiner. Den hadde vi pitchet ned slik at det hørtes ut som mannsstemmer.

- En annen gang var da Maja jaktet på en spesiell lyd og fant den da hun slo seg selv i hodet med et woklokk, forteller Kristin.

Hvordan er det å være jenter i dette musikkmiljøet, som er dominert av mannlige aktører?

- Det merker vi ikke mye til, sier Grenager.

- Noen ganger møter vi glimt av skepsis hos teknikere, men når vi rigger og begynner med lydprøver skjønner folk at vi er proffe.

- Jeg har fått spørsmål om det virkelig er sant at det bare er jenter i SPUNK - og det sier vel litt om hvor uvanlig det er, forteller Maja.

Selv blokkfløyta fikk bli

- Beskriv SPUNK med fire ord

- Rikt, sier Hild.
- Udogmatisk, sier Maja.
- Eh… Et litt mer positivt ord for krevende? Utfordrende! sier Kristin.

- Jeg har litt lyst til å si demokratisk, men da må jeg forklare det nærmere, sier Lene.

- Alle minoriteter blir ivaretatt i SPUNK. Vi får være akkurat som man er, det finnes ikke sensur, men mangfold.

- Dette er jo også noe vi har jobbet med, skyter Hild inn.

- Derfor har vi overvunnet våre vanskeligheter og spiller fremdeles sammen den dag i dag.

- Ja men du skulle ha sett ansiktene deres den gangen jeg kom med blokkfløyta i studio, sier Kristin.

- Da fikk de lange ansikter! Men den fikk bli.

- Ulike personligheter og ulike preferanser som har mange tangeringspunkter og krysskoblinger, gjør at vi utvikler oss hele tida og ikke er statiske i musikken, mener Maja.

Spagetti med vaniljesaus

Hvordan fungerer improvisasjon i praksis?

- Det er fullstendig fritt. Akkurat som man ikke planlegger hva man skal snakke om i en samtale med venner, starter vi også fra et nullpunkt der alt kan skje, sier Lene.

- Vi har veldig åpne ører for nyanser. Akkurat som når man snur seg i lufta og går en helt annen vei. I starten satte vi rammer, for eksempel at vi skulle starte rolig og øke tempo. Eller vi sa et ord som for eksempel spagetti med vaniljesaus - og så spilte vi det. Det handler om å finne et felles språk.

Viktig energi fra publikum

SPUNK opplever at publikum generelt er blitt mer åpne for improvisasjonsmusikk med årene.

- Publikum går inn i en kommunikasjon sammen med oss. Det gjelder å finne ”varmeovnen” midt i mengden. Men improvisasjon er en helhetlig greie av det visuelle og det musikalske – publikum kan ikke bare høre, men også se hvordan lydene blir til, sier Hild.

Føler dere at folk skjønner musikken deres?

- Det er ikke noe å skjønne, sier Kristin kjapt.

- Det handler heller om å oppleve. De som ikke forstår, det er i så fall de som prøver å forstå.

- Bra sagt! Egentlig er det et paradoks å skulle anmelde sånn musikk, sier Maja.

- Jeg tror nok at SPUNK av mange oppleves som uhåndgripelig og vanskelig å plassere i en sjanger. Men vi er ikke opptatt av å være flinkis-improvisatører. Sånn sett er vi neppe musikernes band. Vi er ikke opptatt av show-off.

- Siden SPUNK er vanskelig å plassere, passer vi også inn mange steder. Vi oppsøker andre scener enn de opplagte - og har spilt på rockesteder, ølhaller - vi kan passe mange steder fordi vi er sjanger-udogmatiske, sier Maja.

- Når vi er lei oss detter vi mellom alle stoler, men når vi er positive, passer vi inn overalt, ler Kristin.

Mer om SPUNK:
www.spunkmusic.com
www.runegrammofon.com

Denne artikkelen er tidligere publisert i det feministiske tidsskriftet Fett. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatter.