Ultima: Magisk aften med Ardittikvartetten
Ardittikvartetten er blitt litt av et fast inventar på Ultimafestivalen, og dette fortjener publikums hyllest. Med gårsdagens konsert på Norges Musikkhøgskole tok Ardittikvartetten nok en gang landets samtidsmusikkfrelste med storm. Kvartetten er en institusjon i internasjonal samtidsmusikk. I et halvt århundre har de urfremført i gjennomsnitt et nytt verk annenhver uke! "Likevel er det kvalitet som sikrer kvartettens renommé", sier programkommentaren, og en skal ha noe alvorlig feil med ørene for ikke å skrive under på det.

Av Magnus Andersson

Blant det mest fascinerende med samtidsmusikk er at klangene og de andre musikalske virkemidlene ennå ikke er fanget i betydningskonvensjoner. Mulighetene i dette springer fra hva som også kan sees som samtidsmusikkens problemer. Iblant kan samtidsmusikken nemlig oppleves kaotisk, fordi de referanserammer man har som lytter ikke strekker til, og dette gjelder særlig hvis man ikke er vant til å lytte mye til samtidsmusikk. Men nettopp at referanserammene ikke strekker til gir lytteren, utøveren og kritikeren mulighet til å skape samtidens estetikk. I dag er det få, om noen musikkvitere, som mener at musikk er et språk. Samtidig er musikken uhyre språklik. Adorno sier at "Musikk ligner språk", men han parerer raskt med at "Men musikk er ikke språk." Allikevel er det noe i den musikalske materien, nesten uansett hvem som skrevet musikken, som lar musikken fremtre som budskap eller i hvert fall som en type meddelelse. I grunn og bunn er musikk alltid kommunikativ. Men merk vel at det kommunikative i musikken er av klingende art. Musikken er ikke språk, og den lar seg heller ikke fange av språkets ord.

Når en ensemble, hvilken som helst, fremfører samtidsmusikk kan det være vanskelig å skjelne mellom komposisjon og fremførelse. Hvis en ikke kjenner hva som utsies, dvs. hvis en ikke kjenner betydningskonvensjonene eller bruddene med de samme, da er det vanskelig å ha en formening om hvordan musikken utsies. Men med Ardittikvartettens jevnt over uhyre høye kvalitet kan en være sikker på at komposisjonen alltid kommer til sin rett. Med sin helt unike erfaring av samtidsmusikk, er det som de makter å umiddelbart knekke musikkens koder. Kvartetten finner, eller det er mer korrekt å si at de oppfinner, samtidsmusikkens betydningskonvensjoner. En fremførelse med Ardittikvartetten blir som oftest en referansefremførelse. De legger et musikalsk fundament ut fra hvilket musikkens tolkningshistorie kan begynne. Med deres skråsikre måte å fremføre musikken blir problemet med å skjelne komposisjon fra fremførelse nesten omvendt. Når Ardittikvartetten løfter buene fremstår den dårligste komposisjon i lys dager, fordi måten den fremføres, hvordan komposisjonen meddeles, trer i forgrunnen fremfor hva som sies.

Programmet var enhetlig komponert. Klanglig fantes det et slektskap mellom alle fem verker som ble fremført, i det verkene i hovedsak var bygget på meget stillferdige bueteknikker, hvor musikken fremsto som hviskende. Men selv om det tilbaketrukne dominerte, sattes det i relieff mot realt stygge klanger, så som når buen trykkes altfor hardt mot strengen, og instrumentet klinger som om det var i en nybegynners hånd. Med et gjennomsnittlig ensemble ville programkomposisjonen sannsynligvis blitt kjedelig, men ikke med Ardittikvartetten. På samme måte som en stor kunstner som Picasso kunne ha en blå periode, i hvilken han utforsket en eneste farges alle nyanser og muligheter, på samme måte fant Ardittikvartetten de utallige mulighetene i de tilsynelatende beslektede klangene.

Konserten ble innledet med Edvin Østergaards "Touching (Ritus IV)". Det rituelt gjentagende sto sentralt i de små strukturer som på en musikantisk og lekende ble kastet fra musiker til musiker. Festivalkomponist Louis Andriessen sto så for kveldens kanskje svakeste komposisjon: "Garden of Eros". Verket stilte førstefiolinist Irvine Arditti selv i hovedrollen, da kvartetten var noe så uvanlig som et soloverk for fiolin - noe som jo går mot kvartettens konvensjoner. Men klangbehandlingen, måten eller hvordan kvartetten spilte, var fullstendig forførende. Karl Aage Rasmussens "Solos and Shadows" var det verk som ga kvartetten størst muligheter til klanglig utfoldelse. I høg grad utforsket verket musikalske utsagn og deres skygger eller klanglige negasjoner, men det handlet også mye om hvordan en klang kan være normbildene for andre klanger, hvordan den samme klangen kan bli til det musikalske lys som overskygger de andre klangene. Det var også spennende å høre hvordan en "lysklangene" trådte i bakgrunnen når alle fire spilte lignende klanger. Når fire instrumenter synger sine forskjellige stemmer i musikken kan de fremstå i selvstendig kontrapunkt, men når de taler om samme budskap smelter de heller sammen til et klangteppe.

Etter pause ble Sven Lyder Kahrs "Ein Hauch um nichts" spilt, og kvelden ble avsluttet med Ragnhild Berstads "Toreuma". I det sistnevnte verket var instrumentene forsterket. Berstad arbeider nemlig med lyder på grensen til det uhørbare, så som å stryke buen direkte mot treet på instrumentet, hvilket nesten ikke ville blitt oppfattet uten forsterkningen. Nå ble lydene ikke bare forsterket, men de ble gjenstand for nok en forførende vakker type klang. Verkets utdøende avslutning var et perfekt punktum for nok en magisk kveld med Ardittikvartetten.

Konserten på Norges Musikkhøgskole markerte også utgivelsen av "Ultima Arditti, vol.1", der Ardittikvartetten har spilt inn følgende verk av fire norske samtiidskomponister: Ragnhild Berstads "Toreuma", Jon Øivind Ness' "Beware of Darkness", Sven Lyder Kahrs' "Ein Hauch um nichts" og Rolf Wallins "Phonotope 1". Platen er utgitt av Aurora, og distributeres av Musikkoperatørene.