Den nye musikkdramatikken - NKF’s seminar 2004
Norsk Komponistforening inviterte til seminaret "Den nye musikkdramatikken" i Åsgårdstrand i dagene 13.-15. februar. Det er sjette gang komponistforeningen arrangerer sitt årlige seminar, og interessen var større enn noen gang. Over 80 deltakere fra komponist- og operamiljø samt andre interesserte fikk noen givende dager i vinterstille, vakre omgivelser ved Oslofjorden. Ballades Hilde Holbæk-Hanssen fulgte de to første dagene.

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Årets trekkplastre var utvilsomt Sveriges fremste operakomponist for tiden, Hans Gefors, og den tyske komponist og regissør Heiner Goebbels, som i programmet presenteres som ”den viktigste fornyer av musikk- og instrumentalteater i Eurpoa etter Aperghis”. Andre innledere var den danske dramaturgen Kristen Rask, operatoriets leder Michael McCarthy, musikkviteren Mette Kaaby, sceneinstruktøren Jon Tombre og sangeren Guri Egge og Grieg-akademiets Morten Eide Pedersen.

Sistnevnte åpnet seminaret med noen betraktninger rundt tendenser i musikkdramatikken etter 2. verdenskrig. Han reflektrerte rundt det faktum at operaen anses som komponistens domene, til tross for at formen i stor grad er et samarbeid med librettist, dramaturg og scenisk utforming, noe som kanskje skyldes at opera er det ”gjeveste” en komponist kan lykkes i. Av en eller annen grunn er fortsatt musikken det eneste man ikke tør endrer på i dagens operahus, jfr. Den Norske Operas oppsetninger av Lohengrin og La Traviata.

Med utgangspunkt i Pierre Boulez utsagn om å ”brenne alle operahusene” og hans karakteristikk av moderne kammeropera som ”fattigmannsopera” kom Pedersen inn på begrensningene de store operascenene har: Visningsrommet som binder, behovet for å markedsstyre så store apparater osv.

I den påfølgende diskusjon kom det frem motforestillinger mot ”moderne” oppsetninger av klassiske operaer, en tendens som ble karakterisert som samtidskomponistenes verste fiende, fordi den hindrer mulighetene for nyskaping. Ragnar Søderlind spurte hvor ”historisk dum” man kan tillate seg å være, for eksempel i en oppsetning som nevnte Lohengrin: Å legge Wagners "germanske" tekster til et campingmiljø i vår tid gir assosiasjoner til en nynazistleir på Larkollen!

Kan dette bli en opera?
Hans Gefors bidro med foredraget: ”Kan det här bli en opera?” Her tok han for seg en prosess fra det å velge tema, gjennom hele utformingen og frem til det ferdige produkt. Han hadde bestemt seg for å ikke velge et litterært eller mytologisk utgangspunkt, noe som fortsatt er vanlig innen operakunsten. Han ønsket et mer hverdagslig tema, men slet med å finne noe som var interessant nok. Løsningen kom i form av en avisreportasje fra en gisselaksjon i en barnehage i Frankrike. Det som fascinerte ham bl.a. fremstillingen av førskolelæreren som roet ned barna ved å synge barnesangen ”Ulven kommer”. For Gefors var det interessante i historien for det første kontrasten i denne barnesangen og det dramatiske i situasjonen, men også det psykologiske spillet mellom førskolelæreren og gisseltakeren inne i barnehagen på den ene siden, og det mellom foreldre, politimester, innenriksminister og mobb på utsiden. Han valgte å tone ned barnas rolle i historien, for det var ikke det brutale i gisselaksjonen som interesserte ham. Operaen fikk naturlig nok tittelen ”Vargen kommer”. Først langt ute i prosessen oppdaget man at historien om den syngende førskolelæreren var en ”avisand”, som antakelig oppstod fordi de utenfor hadde behov for at det skulle skje noe ”viktig” inne i barnehagen. – Ønsket om fravær av mytologi lyktes m.a.o. ikke helt for komponisten…

Gefors ga en innsiktsfull fremstilling av hvordan han, tekstforfatter og dramaturg jobbet frem dramaet mellom de ulike gruppene: ”Stockholmssyndromet” som utvikler seg mellom førskolelærer og gisseltaker; spenningen mellom en minister som spiller på mobbens lynsjestemning, mens politimesteren prøver å roe ned situasjonen; foreldrenes stadig tiltakende angst. Gefors sa seg uenig i at musikken er operaens bærende element. Det er etter hans mening dramaturgien.

Temaet dramaturgi fikk man ytterligere en kort innføring i av Kirsten Rask, som har samarbeidet med flere av Nordens fremste filmskapere, bl.a. Berit Nesheim og Lars von Trier. Hun definerte fagfeltet som å skape sammenhenger og overordnede strategier i en historie. Hun viste til en modell fra Aristoteles poetikk, som siden antikken har vært utgangspunkt for vestens lineære fremstillingsmåte i litteratur og drama: Det gyldne snitt, med to ”plotpunkter” plassert på ”riktige” steder i et handlingsforløp. Innen amerikansk film av i dag er modellen regnet som en sikker oppskrift på suksess.

Balansere media
Regissøren og komponisten Heiner Goebbels baserer sin virksomhet på dyp kjennskap til teateret. For ham er balansen mellom ord og musikk helt avgjørende, og hans ideal er at de skal passe i hverandre som tannhjul. Som regissør ønsker han også at alle medvirkende medier skal være ledende, hvilket vil si at han kan la lysdesigneren være med på de aller frøste prøvene slik at denne kan påvirke hele forestillingen fra starten av. Han ønsker ikke bestillinger fra store operahus p.g.a. de begrensninger som ligger i konvensjonene. Han foretrekker åpne prosesser, og vil gjerne selv overraskes av dem. Han anser seg ikke for å ha en komposisjonsstil, men avpasser sin arbeidsstil avhengig av de oppgavene han har. Dette demonstrerte han ved å presentere utdrag fra egne produksjoner:

I 1993 satte han opp forestillingen ”Ou bien la débarquement désastreux” i Paris, hvor teksten tar utgangspunkt i kampen mellom Herakles og slangen Hydra. Her tar han i bruk bl.a. sangere som godtar til dels ekstreme utfordringer, som å synge hengende opp ned, stilt opp mot tradisjonsmusikere fra Senegal. Sistnevnte ga med sin improvisasjonsstil forestillingen en tildels usikker fremdrift og lengde. Nettopp denne ”shaky” karakteren var Goebbels ute etter.

En nesten diamentralt motsatt forestilling var ”Eislermaterial” i München i 1998, skrevet til Hanns Eislers 100-årsdag. Her valgte Goebbels å benytte Eislers egen musikk, spilt og sunget av Ensemble Modern, gruppert rundt en åpen scene. Ingen sangere eller skuespillere medvirker. Scenen er tom under hele forestillingen, med unntak av en lite Eislerstatue. Det han ønsket å problematisere med forestillingen var den politiske holdningen til musikk, som jo var et viktig element i Eislers virke.

Å bruke musikerne i Ensemble Modern som skuespillere var ikke noe nytt. I 1996 hadde han presentert ”Schwartz und Weiss” på Theater am Turm i Frankfurt med stor suksess. Forestillingen begynner som en konsert, men utvikler seg fort til noe helt annet. Prosessen frem til dette var lang. For å flytte musikernes oppmerksomhet bort fra notene og inn i handlingen arrangerte han seanser med ”blind tekst”, improvisasjon, tvang alle til å spille instrumenter de ikke behersket osv. Forestillingen er spilt inn på både film og CD og går fortsatt sin seiersgang verden over.

Goebbels avsluttet sitt foredrag med å vise bilder fra ”Landsschaften mit entfernten Verwandten” (2002) hvor han bl.a. utnytter den multikulturelle sammensetningen av Ensemble Modern, samtidig som at han lar dem virke i ulike tider. Forestillingen innebærer over 300 kostymeskift – nok et av Goebbels ”shaky” regiopplegg, med atskillig logistisk problematikk.

Ballades utsendte fikk dessverre ikke med seg siste dag der Mette Kaaby og Guri Egge presenterte George Aperghis. Guri Egge stilte også opp for å motta instruksjon av sceneinstruktøren Jon Tombre. Seminaret ble avsluttet med at komponistene Glenn Erik Haugland og Natasha Barrett gjensidig presenterte hverandre.

I løpet av seminarets to første dager ble det spilt utdrag av i alt 24 operaer på video/DVD i tre forskjellige saler. Her ble mye av det som har skjedd innen norsk og svensk opera i de senere år presentert. I tillegg var det bidrag fra kjente internasjonale navn som Glass, Birthwistle, Maxwell Davies, Andriessen, Adams og Zimmermann. Et spennende tilbud, som avslørte et stort spenn i uttrykk og estetikk – og kanskje ennå større avstand mellom hva som tilbys komponister av muligheter fra land til land. Vi har nok et stykke igjen her til lands, men den nylig opprettede tenkegruppen som er opprettet i forbindelse med planene for den nye operaen gir kanskje håp for en bedre fremtid?