Frå mørke natt til lyse dag
Då Martyn Reed starta Numusic i 2000 var målet å laga ein klubb-basert festival for elektronisk musikk, der uttrykket vart teke på alvor. Når festivalen no vert arrangert for 10. gong, framstår interaksjonen med publikum som Reed sitt viktigaste mål.

Av Ida Habbestad

Mellom anna er konserten ”Wet Sounds” – arrangert under vatn i ein svømmehall i Stavanger – eit arrangement festivalsjefen stadig nemner gjennom samtalen. Ynskjet om å nå mange; og gjera musikken meir tilgjengeleg står sterkare enn før.

Sjølv meiner Martyn Reed at dette fokuset er ei naturleg følgje av utviklinga som har funne stad gjennom dei ti åra han saman med Stein Bjelland har arrangert festival i Stavanger.

- Me har vakse ein del, medgjer Reed.

Han berettar om den første tida, då dei heldt konsertar på Café Sting, med ein kapasitet på kring 150 menneske. Då hadde dei kring 25 000,- til å lage festival for. I dag arbeider ein på langt fleire scener. Der er fleire involverte administrativt, og budsjettet – om det alltid kunne vore betre – er eit heilt anna; festivalsjefen reknar at dei har kring 620 000,- til å bruka på programmet.

Og ikkje minst har det musikalske uttrykket eitt anna gjennomslag i dag.

- Jeg kom til Norge, både som gjeste-DJ og for å promotere klubbene mine (Reed arbeidde m.a. med Blue Note i London, red anm.) samt for å bli kjent med norske artister. Flesteparten som holdt på med norsk elektronisk musikk på den tiden var ikkje anerkjente i Norge; de spilte på små scener så godt som gratis. Det var amerikanerne som tjente det som var av penger – før også elektronikaen fra Tromsø fikk sin egen plattform, seier Reed.

Festivalen starta delvis som eit ynskje om å endra dette biletet, fortel festivalsjefen.

- Jeg ønsket at elektronika skulle få en større oppmerksomhet. Men ikke nødvendigvis innen en kommersiell tankegang. Siden jeg har en akademisk kunstbakgrunn, har jeg alltid hatt en litt akademisk tilnærming til klubbkulturen. Jeg ser på den som en kulturell bevegelse; som noe mye mer enn det typiske nattklubb-livet som fantes i Stavanger i 1997-98, da all elektronisk musikk var knyttet til rave parties og techno.


Narrative forteljingar
Eit mål var å etablera narrative forteljingar om musikken, fortel Reed. Han ville trekkja linjer mellom nyare og eldre musikk – og mellom sjangrar – for å visa at technoen ikkje eksisterte i eit vakuum, men sto i høve til ein omfattande tradisjon.

Det var denne tankegangen som gjorde at Numusic i år 2005 lukkast henta Stockhausen til Noreg, og festivalen hadde temaet "From Stockhausen to Techno". Dette vart eit høgdepunkt for den kunstnarlege leiinga, og Reed medgjev at det var vanskeleg å komma vidare.

- Festivalen sto i grunnen ovenfor en slags identitetskrise etter dette, seier han.

- Jeg hadde nådd mitt personlige mål som kurator, og det store spørsmålet var hvilken vei vi skulle velge videre.

Kjende komponistamn var openbart eit spor – og neste mann ut vart Pierre Henry, kjend som pioner innan musique concrète – samt sjangren elektronisk musikk generelt, men òg som utspring framfor samplingkultur, hip hop og meir.

- Pierre Henry åpnet virkelig muligheter for oss. Med sin massive påvirkning på hip hop-kulturen, tillot han at programmet ble utvidet i retning av pulse rock. I 2006 ble Numusic mer en musikkfestival enn en elektronikafestival, seier Reed.


Relevant musikk
Denne breidda i programmet har han ynskt å behalda – men ikkje nødvendigvis tematiseringane. I likskap med mange andre festivalleiarar kjenner han tematiseringar som bindande.

- Jeg mener at en av de største forskjellene mellom ”akademiske” musikkfestvaler og de kommersielle er at de siste ikke behøver å ha noe alibi for å gjennomføre festivalen sin. De setter opp artister avhengig av hva som selger, mens en kunstfestival gjerne må ha et kulturelt alibi i form av et tema.

For å bryta med mønstret bestemte Reed seg i 2008 for å programmera det han kallar ”relevant musikk”.

- Jeg er skeptisk til det tilfeldige merkelapper og det å skape kunstige forbindelser mellom ting. Det er ikke nødvendigvis noe mål for oss. Men en overordnet tankegang hadde vi; at temaet skulle rette seg mot publikum og scener mer enn noe annet.

Ynskjet om å få musikken ut til folket har vakse seg større. Kontakten med samfunnet er styrka gjennom twitter, konkurransar, gratisarrangement og konsertar på scener som nemnde svømmehall. Reed er oppteken av eit publikum som ikkje berre er passive konsumentar, men som har høve til å interagera – eller som han uttrykkjer det, blir samarbeidspartnarar.

Samarbeidet med andre institusjonar har òg vorte meir sentralt for programmeringa. Som det med Stavanger Symfoniorkester og musikkavdelinga ved Universitetet, som har opna høvet for ein festival i festivalen, der Arvo Pärt er festivalkomponist. Med 25 av komponisten sine stykke framført gjennom fem dagar, vert det den største enkeltståande presentasjonen Numusic har gjort av ein opphavsperson.

Komponisten arbeider dessutan med andre estetiske uttrykk enn tidlegare festivalkomponistar?

- Ja, men som de andre komponistene har han jobbet utenfor mainstreamen – før han, som de andre komponistene, til slutt ble omfavnet av det større komponistsamfunnet. Pärts minimalistiske uttrykk – nesten før minimalismen eksisterte – viser at han alltid har dyttet grenser, svarer Reed.


Personleg draum
Ei anna utviding er at dei dette året har funne plass til arrangement i Oslo, i samarbeid med spelestaden The Villa.

- Vi har tradisjon for å spille mye av programmet vårt i andre byer, særlig i Europa, der Numusic etter hvert er blitt et kjent begrep. Jeg tror det er rom og behov for Numusic også i Oslo. Ultima har rett nok ny direktør dette året, og har utvidet programmet med et bredere spekter av musikk. Men bortsett fra det, finnes det ikke noe som likner i Oslo. De mange kommersielle festivalene i byen har ikke kunnet dekke dette segmentet av musikk – jeg tror vi fyller et gap, mellom Ultima og Øya, seier Reed.

Festivalarrangementa i Oslo er lagt til same tid som festivalen i Stavanger. Og som det var påpeikt her på Ballade i fjor, ligg dei overlappande festivalane Punkt og Ekko på Sørlandet nært i tid.

Kvifor ei slik prioritering?

- Jeg vet ikke om disse festivalene er spesielt like. Det er tre ulike organisasjoner som alle har begynt som en personlig drøm og som har utviklet seg til noe mer etablert. Alle er i en prosess hvor vi etablerer distinkte kvaliteter. Ekko har dessuten blitt flyttet til slutten av september, så vi opererer ikke fullt så parallelt som i fjor. Uansett ser jeg ikke den store konkurransen. Det åpner like mye for samarbeid, svarer Reed.


Opensinna miljø
Om ikkje konkurransen er ei utfordring – kva vert Numusic sine verkelege utfordringar i tida som kjem?

- Først av alt de håpløse nye lovene for sjenkebevillingen i Stavanger. Har du åpent til 03.00 kan du ikke åpne før 22.00. Åpner du før 22.00, må du stenge 01-01.30. For oss betyr det kutt både i begynnelsen og slutten av programmene våre. I år har vi fått dispensasjon for noe av dette på hovedscenen, siden vi hadde skrevet kontrakter med artister, og det dermed ville kostet oss dyrt om vi ikke gjennomførte som planlagt. Men i tiden fremover vil det bli en seriøs utfordring å omgå disse reglene.

- Ellers er selvfølgelig økonomien alltid en sak. En knutepunktfestival har jo så ufattelig mye mer midler til organisasjonen. Det sier seg selv at det er en dårlig sirkel når man er en ansatt og ikke har tid til å reise rundt, lobbe og bruke tid mot dem som bevilger penger, seier Reed.

Likevel, festivalsjefen er aller mest stolt over kva som har skjedd gjennom dei ti åra han har arbeidd i Noreg.

- Jeg tror faktisk at vi i Norge har en av de mest dynamiske musikkscener i verden. Det er vage grenser mellom musikk, teater og kunst, og for meg personlig er det en drøm som har gått i oppfyllelse det at jeg kan få arbeide i et så åpensinnet miljø, seier Reed.


Festivalen går av stabelen 9.-13. september. Fullt program her.