For et fritt marked
INNLEGG: Hvem definerer hva som er «kvalitetsmusikk», og hvem plukker opp regninga, spør Andreas Hardhaug Olsen.

Daglig leder i Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad mener vi trenger en ny musikklov, siden teknologiske nyvinninger ikke har blitt implementert med "nødvendig klokskap". Han mener «norsk språk, norsk særpreg og bredde ubønnhørlig reduseres til noe for spesielt interesserte som ikke kan leve av det de driver med». Videre vil han ha en lov som sikrer inntekter til norsk musikk, og det haster å få den på plass. I sitt ferskeste innlegg understreker Hillestad at "[d]et koster penger å produsere kvalitetsmusikk".

Hillestad beklager seg over at personer med samme reaksjonære utgangspunkt som ham selv, holder kjeft av frykt for å bli «mobbet», samtidig som han selv et par avsnitt senere freidig avfeier Nortvedts bidrag til debatten som noe "som kunne vært sagt på tomgang av en talsperson for Fremskrittspartiet".


Les også: NOPA vil ha en "musikklov"


Hint av elitisme
Det er kraftige hint av elitisme i marinaden rundt Hillestads frykt for at "selve verdikjeden er i ferd med å kollapse for alt annet enn hitbasert internasjonal pop-musikk".

Jo da, musikkmarkedet vil gravitere mot mer fragmentering med årene. Men er dette så problemetatisk? Så la gå, kanskje noen smale nisjer vil være mer kostbare å holde i live fordi salgsvolumet er lavt og tilhengerskaren liten. Men er det ikke en oppgave for musiker/plateselskap og forbruker å finne frem til et naturlig prisnivå, fremfor at prisen presses kunstig ned av subsidier betalt av tredjeparter som ikke har interesse av denne smale musikkgrenen?


Verdier er subjektive
Subsidier handler om å holde liv i noe sykt på bekostning av noe friskt.

Dersom Hillestad får viljen sin, står vi med to alternativer: a) alle som lager norsk musikk, skal garanteres inntekt, og b) en liten gruppe mennesker skal ut fra egen smak plukke ut vinnere og tapere i markedet som privilegeres med en garantert inntekt. Det første er vanvidd, det andre vil ramme tilfeldig og urettferdig.

Et kunstverk har ingen egenverdi utover den et levende vesen legger i det. «Kvalitetsmusikk» er en subjektiv størrelse, og ikke noe som defineres av et omnipotent råd eller en høyere makt. I estetikkens verden eksisterer ingen objektiv målestokk for bra og dårlig, kun subjektive og intersubjektive preferanser. Finansiering av kultur med offentlige midler, er derfor dømt til å ramme vilkårlig. Subsidiering av A til fordel for B og C, betyr diskriminering av B og C til fordel for A. Man kan lett se hvorvidt A har blitt en suksess eller ikke, men man vil aldri vite hva som kunne vært utfallet for B og C om innblandingen uteble.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Breddegaranti
I sitt ferskeste innlegg skriver Hillestad at "[n]oen må dekke regningen, dersom vi skal opprettholde en musikkproduksjon som kan betjene og reflekterer den store bredden av musikk som vi utdanner musikere til og som publikum ved sine konsert- og lyttervaner viser at de faktisk ønsker".

Aha! Så hvis vi utdanner en masse folk innenfor eksempelvis strømpestoppingteori, så må «vi» – altså gjennom statsapparatet – sørge for å ha en relevant jobb til disse som besitter masse teori om strømpestopping, uavhengig av markedsbehov!

Jeg har et bedre forslag: Hva med å la folk som er interessert i X selv betale for X, og la folk som er interessert i Y, men ikke får glede av X, kun betale for Y? Og la de som tenker på å ta en musikkutdannelse vurdere hvor smart utdannelsen er ut fra markedsbildet?

Dersom publikum faktisk ønsker denne "store bredden" Hillestad paradoksalt nok mener må garanteres for, reflekteres vel dette uansett i en naturlig etterspørsel?

I det nye medielandskapet burde bransjen få lov til å forsøke å finne gode betalingsløsninger, som fungerer for både kjøper (musikkonsument) og selger (artist/plateselskap), ikke få en osteklokke slått over seg og bli påtvunget flere regler og mer byråkrati. Markedet er organisk. Det er her, etter prøving og feiling, innovasjonene gjerne oppstår.


Les også Forbrukerrådets innlegg: Skal vi lovfeste Hillestads inntekt?


En menneskerett å jobbe med musikk?
Kulturlivet i Norge har kanskje ikke så mye økonomisk kapital. Men noe det har overskudd på, er støyende, små eliter som anser det som allmennhetens oppgave å finansiere deres kultiverte og høyverdige smak, og som har en bestemt (men vag og ubegrunnet) oppfatning av at samfunnet er tjent med mangfoldet de representerer. Hvis ikke tar den sjelløse, fæle popmusikken over, og alt med særpreg dør ut.

Sist jeg sjekket var det ingen menneskerett å jobbe med musikk. Er avlønningen for dårlig, får man heller holde på med denne aktiviteten på fritiden.

Hillestad skriver at «[s]annheten er at dette er spørsmål om liv eller død for de fleste av oss». Vel, dersom en underholdningsindustri ikke klarer å holde seg selv i live, synes jeg døden høres ut som en god idé.

Andreas Hardhaug Olsen er markedskommunikatør og driver det uavhengige plateselskapet Interregnum Records


Music Industry, Debate, Streaming