Vidar Sandbeck - et minneord
Vidar Sandbeck gikk bort i forrige uke. Musikkskribent Bjørn Hovde fra groove.no minnes i denne artikkelen den folkekjære stemmen, den store visedikteren og romanforfatteren fra Åsta. Hovde legger ikke bare vekt på Sandbecks karriere som visekunstner, men også hans sentrale rolle innen norsk arbeiderdiktning: ” Vidar Sandbeck strakk et poetisk buespenn over skillet mellom den folkelige fortelling og den borgerlige roman. Han dyrket en prosa, også i sangtekstene, som foredlet hverdagsmenneskets erfaringer som underfundige skråblikk og flyktig galgenhumor. Det ligger alltid en tone av usikkerhet og fortvilelse under humoren.” skriver Bjørn Hovde. I en tidligere plateomtale publisert her på Ballade utdyper Hovde dette, og omtaler forfatterskapet som "preget av forfatterens rause fortellerglede, instinktive språkbeherskelse og dype humanisme. Bøkene er rene oppkomme av minner, fortellinger, anekdoter og poengterte fabler som i sum gir presise observasjoner av sammensatte menneskesinn - alt satt inn i en geografi Sandbeck kjente fra barne- og oppvekstår i Hedmarks østlige bygder."
Av Bjørn Hovde, musikkskribent i groove.no
Dikteren fra Åsta er gått bort. En av landets folkekjæreste stemmer fra 60, 70 og 80-åras radio er stilnet. En stor visedikter og romanforfatter har forlatt oss. Heretter må grammofonplatene og bøkene bære stemmen fra østerdalsskogene utover i den verden hvor resten av oss skal friste en videre tilværelse.
På den ferden blir det godt å ha Sandbeck med, bedre sikringskost av uforestillet diktekunst presteres praktisk talt ikke i landet lengre. Sandbecks stemme var den lune, en malende røst som gjorde ungene trygge foran radioapparatet. Det var så du kunne legge øret helt oppi membranet når Sandbeck fortalte og sang om sitt alter ego Påsan og oppveksten i ei sparsomt bemidlet arbeider- og småbrukergrend på 30-tallet. Det var en stemme som spredte mild humor og utsøkt satire omkring samtidsfenomener i hans eksplosivt populære fase som visesanger og slagerkonge på 60-tallet. Det var samme stemme som senere stemte mer i moll og framla et modent menneskes vidd og vemod i viser om en sofa på Frogner og om å låne bort en femmer. Men mest av alt var det stemmen i radioen, røsten og gitaren, det ven-vakre vemodet i ”Menuett i mai” og de store, små fortellingene om livet i myra, en handelsreisendes liv, Nils Brua, Ella i pulpen, rundtramper og flatfele.
Faren er den sentral figur i Sandbecks forfatterskap, Påsan unntatt. Far er roteringspunkt og sentralakse i romanene om Sandbecks oppvekst i et karrig bygdemiljø med dramatiske klassemotsetninger og nesten uoverstigelige sosiale skiller. Bildet av faren er en mosaikk som stadig klartegnes med nye streker i veven fra roman til roman. Summen av romanene fra 70 og 80-åra utgjør samlet en stor oppvekstfortelling og skildrer en hel periodes sosiale og politiske brytninger. Farsportrettet: sammensatt, motsetningsfylt, skildringer av de indre kamper som raser i den vanligvis tause men innimellom ubehagelig oppfarne og taleføre personen. Farens stolthet lar seg ikke knekke, trass i svartelisting på arbeidsmarkedet og kroniske pengebekymringer. Han framstår gradvis som en kjempe, et helstøpt menneske på summen av sine motsetninger og sitt koleriske sinnelag. Det er en av de store menneskeportretter i moderne norsk litteratur.
Påsan-romanene er den siste store syklus i episk, nordisk arbeiderdiktning, et verk i Andersen-Nexø, Lo-Johannesen og Uppdals ånd. Sandbecks beretning om de sakesløses men stolte småkårsfolk er den store fortelling om arbeider- og småbrukerklassens gjennombrudd som sosialt formende kraft. Han oppnår dette helt uten de dramatiske gester og med det motsatte av høystemt prosa. Som stilist er han enkel inntil det geniale. Han eliminerer all pynt og beholder essensen i et rendyrket, presist språk. Fokus er holdt på nære, lokale og tilsynelatende statiske liv, de evige gjentagelser i hverdagsslitets tredemøll.
Vidar Sandbeck strakk et poetisk buespenn over skillet mellom den folkelige fortelling og den borgerlige roman. Han dyrket en prosa, også i sangtekstene, som foredlet hverdagsmenneskets erfaringer som underfundige skråblikk og flyktig galgenhumor. Det ligger alltid en tone av usikkerhet og fortvilelse under humoren. Strevet og drømmen er viktige størrelser. Det evige slitet i tømmerskauen, flukten fra armodet, magan som gnager etter mat, drømmen om noe bedre, fedrenes innbitte håp for sine sønner og døtre, deres seiere og nederlag. Det er der alt sammen, i Vidar Sandbecks fantastiske romaner.
Visekunstneren Sandbeck er humoristen, ironikeren, poeten og melankolikeren i like monn, men med en byrde som ble mer merkbar med årene. De tidlige visene er morsomme og til dels absurde (”Skredder’n”). Siden melder det seg en ettertenksomhet som munner ut i viseplatene fra sent 60 og innpå 70-tallet. På disse møter vi poeten Sandbeck i noen viser som i sin fullkommenhet søker sin like i datidens visebølge. Hans siste innspilling, den beske politiske kommentaren ”Legende” kom tidlig på 90-tallet, samtidig med at Sandbeck mottok en Spellemanns ærespris. Det ble dessverre ikke noen flere, han hadde allerede år i forveien offentliggjort at hans poetiske åre var runnen tom og at han la sin penn ned.
Vi er alle blitt rikere og klokere av å ha hatt Vidar Sandbeck iblant oss, midt i universet. Nå er han selv legende. Pengegaloppen, Påsan, Gamle formann Pedersen, snikkermester Kavleruds dikter er sovnet inn. Men bak Ravneberget ler fortsatt månen. Hvil nå, dikter.