Driver Øya og by:Larm kompisbooking med pressen på slep?
Innavlsindustri kaller Anlov P. Mathiesen samrøret mellom presse, utelivsbransjen og musikkbransjen lokalisert rundt Youngstorget, by:Larm og Øyafestivalen.

Det var i forrige uke man kunne lese Anlov P. Mathiesens debattinnlegg i Dagsavisen der han utdeler en grunnleggende kritikk av måten konsertprogrammene settes sammen på, og hvordan pressen formidler det videre til omverdenen.

”De små miljøene som utgjør kjernen og makten i norsk musikkliv har sine bestemte favoritter (les: venner). Dette preger så altfor mye av byens musikalske meny. Oslo er i ferd med å bli mer bygd enn det minste tettsted. Og ansvaret ligger i aksen mellom utelivsbransje, musikkbransje og journalister.” skrev Mathiesen, som er redaktør for =Oslo.

- På by:Larm ser man samspillet mellom presse og arrangører tydelig. Det er sikkert noen som var på by:Larm som synes at alt de så var helt fantastisk. Men jeg kjenner ingen, og for meg ble opphaussingen veldig overtydelig i forhold til hva man får i anmeldelsene dagen etter. Det er et misforhold mellom virkeligheten og det inntrykket man prøver å skape.

Småkongene
Forklaringen til at denne finpussede fremstillingen av virkeligheten får se dagens lys er todelt, ifølge Mathiesen. Med erfaring som redaksjonell medarbeider mener han for det første å vite at det dukker opp egeninteresse når man skal være en del av noe.

- Dagbladets engasjement i by:Larm gjør at de ikke har interesse av, selv om deres redaksjonelt ansatte vurderer dette som dårlig, å skrive det, fordi Dagbladet gjør så mye ut av det med sine direkteoverføringer og sin omtale. Det blir litt som med TV2 og norsk fotball, mener Mathiesen.

For det andre er mye av musikk-Oslos makt sentrert hos aktører som by:Larm og Øyafestivalen, hevder Mathiesen.

- Man har en masse småkonger rundt i disse miljøene som bestemmer uforholdsmessig mye. Musikkmiljøene og klanene rundt gitte utesteder er mange av de samme menneskene som er sentrale i by:Larm og Øya. Når man ser hvilke band som får lov til å varme opp for kjente internasjonale band er det veldig ofte basert på at det er en kompis som spiller i bandet. De vil sikkert hevde at de gjør dette på en objektiv måte, men på nært hold stemmer ikke det., mener Mathiesen.

Dette er fint på kort sikt for artistene det gjelder, mener han.

- Det er også fint og for den som gir denne lille gaven, men jeg tror det er veldig, veldig dumt for musikkmiljøet i Oslo. Det er veldig mange gode band og det er så vanvittig mye musikk som skapes nå. Jo mindre kameraderi desto bedre muligheter for disse, sier Mathiesen, som ikke er interessert i å identifisere enkeltpersoner eller band.

Kulturell redelighet
Mathisen mener det er et fravær av normer som kan gjøre bookingen uavhengig av det han mener er kompisbooking.

- Det er mye nettverking i disse miljøene som selvfølgelig er viktig sosialt. Det er gøy og det er hyggelig. Men fraværet av normer gjør at jeg tror at masse gode talenter som, fordi de ikke er like flinke til å drikke pils med de rette folka, får det vanskeligere med å komme gjennom, sier han.

Miljøene du snakker om i og rundt Øya og by:Larm har bygget opp sine posisjoner over tid og tatt stor økonomisk risiko og store initiativer. Er det ikke riktig at disse selv bør ha rett til å definere hva de skal gjøre?

- Jo. Jeg har stor respekt for den makten de har skapt selv. Det synes jeg bare er flott. Mitt poeng der er at den makten også bør medføre en kulturell redelighet i litt større grad enn det jeg synes jeg ser nå, som går nettopp på å ikke gi de feteste oppvarmingsjobbene til sine egne kompiser. De burde gi det til noen som er vurdert ut fra andre kriterier enn akkurat det. For meg er det opplagt at dette hemmer talent.

Man får en høy sosial status i Oslo hvis man er involvert i Øyafestivalen eller by:Larm, mener Mathiesen, men fra hvem?

- Fra musikkmiljøene som er store i den forstand at man har kjerner som er relativt store og så har man masse folk i utkanten av disse. Folk kommer og går og noen prøver å bli en del av det, noen gidder ikke, noen klarer ikke, noen har ikke lyst. Alt i alt er det ganske mange hundre mennesker i periferien for ikke å si tusen. Det er sosialt gjevt å ha den type makt, sier Mathiesen.

- Man kan si veldig mye dette. Mitt poeng er det som handler om kulturell redelighet. Man bør ikke gi for mye fordeler til egne kompiser. La det være andre normer enn det som styrer, er mitt vesentligste poeng.

Originaliteten lider
En negativ følge av kompisbookingen er at musikalsk originalitet blir skylt ut med badevannet, mener han.

- Det er ikke så spennende å se norske band etterligne noe som ble gjort i England for fem år siden. Verken bransjen eller andre tjener noe på et band som er en dårlig blåkopi av noe annet, og som både kontinentet og England har hørt i mange år, sier Mathiesen, som ikke vil gi noen navns nevnelse.

- Det mest originale Norge har fostret er black metal. De måtte skape sin egen vei. Det viser at nettverkene i Oslo, som har blitt så tette samarbeidspartnere med den offisielle og formelle musikkindustrien, kanskje ikke er veien å gå hvis man er virkelig original. Jeg tror ikke black metal kunne gått gjennom normale kanaler.

Økonomisk doping gir ikke suksess
Mathiesen er fristet til å sammenligne medienes dekning av musikk med andre sektorer. Han mener kritikken av norske filmanmelderes tendens til å trille høye terningkast til norske filmer, og nesten operere med én norsk og én internasjonal målestokk, er overførbar til musikkfeltet.

- Jeg tør påstå at norske musikkanmeldere i de store avisene blir oppfattet på den måten. At man sakte, men sikkert begynner å trekke fra ett eller to tall på terningen. Det er ikke sjelden at Dagbladet og VG hausser opp en artist som de vil skal slå gjennom. Men det skjer aldri.

- Jeg kan ikke huske at et band har slått gjennom internasjonalt fordi norsk presse bærer dem fram, at de sponses av Statoil, og at staten pøser inn penger i det. De tingene som har blitt store i utlandet har gjerne gått andre veier. Jeg tror ikke man kan dope fram artister økonomisk til suksess, sier Mathiesen.

Han mener at kompistjenestene er synlige i pressen og mener altfor mange anmeldere omtaler band fra sitt eget miljø. Mathiesen vil heller ikke trekke fram konkrete eksempler på dette, men mener at Dagbladet er verst i klassen.

- Uten å nevne navn finnes det en del opplagte eksempler i Dagbladet der det er enkeltpersoner som anmelder musikk fra miljøet de kommer fra. Det skjer gang på gang på gang.

- Jeg synes at vi journalister skal bli flinkere til å si fra oss oppdrag når varsellampen blinker, og den bør blinke når man kjenner noen, sier Mathiesen.