Noen spørsmål i Ultima-debatten
INNLEGG: Hvordan er det mulig å tenke seg/anerkjenne erfaringen av musikkverket som lyd i et perspektiv som samtidig er kontekstuelt og konseptuelt interessant, spør komponist Emil Bernhardt.

Spørsmålet er ment å antyde to ting, for det første: Begreper og fenomener som lytteerfaring, musikken i sentrum, verket som lyd bør kanskje gjennomtenkes på nytt og ikke umiddelbart slås i hartkorn med tradisjonalisme og rørende sentimentalitet? For det andre: En kontekstuell interessant sammenheng betyr her ikke bare en refleksjon over mulige nye spillesteder, tidspunkter, formidlingsformer osv, selv om dette naturligvis også spiller inn. Kontekstbegrepet blir kanskje først virkelig interessant (og utfordrende) idet konteksten selv blir verk, jf. såkalt relasjonell estetikk. Hva slags bevegelse er dette, og hva slags konsekvenser kan den tenkes å medføre?

Slik jeg oppfatter det, uttrykker Jon Øivind Ness et savn etter en opplevelse der musikken på en måte er primær eller utgjør sentrum. Personlig har jeg stor forståelse for Ness’ posisjon her. Samtidig er det åpenbart at fokuset på kontekst blant annet har søkt å problematisere musikkverket som en fast størrelse, og dette initiativet har ikke bare ristet løs på fastgrodde mønstre for musikkformidling og -forståelse, det har også lagt grunnlaget for en interessant og viktig musikkdebatt. Slik sett kan man kanskje si at når spørsmålet om lytteerfaring igjen blir aktuelt, så er det nettopp på grunn av Lars Petter Hagens iherdige insistering på kontekstfokuset?

På den annen side: Er det egentlig slik at erfaringen av verket som lyd står i et diamentralt forhold til fokuseringen på kontekst? Hvis ikke, hvordan kan man tenke seg forholdet og/eller overgangen mellom dem uten at begrepene gjensidig oppløser hverandre?

Emil Bernhardt er komponist