UD ser til Bergen
SAMRÅD: Utenriksdepartementets bevilgninger til kultur har økt med 40 prosent. Torsdag var statssekretær Raymond Johansen i Bergen for å lære av kulturlivet hvordan midlene best kommer til nytte. Et samlet kulturliv i Bergen ligger langt fremme med sin satsning på internasjonal kulturutveksling. - Vi tenker oss at det internasjonale samarbeidet må stå på tre ben: Det utenriksøkonomiske, det utenrikspolitiske og det utenrikskulturelle, sa Johansen under møtet, som ble til etter initiativ av APs Ruth Grung.

Av Grethe Melby

Det var Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Bergen, Ruth Grung, som inviterte til møtet. Møtet kan sees i lys av at Bergen kommune var vertskap for et internasjonalt kulturseminar i midten av april i år, der Kirke- og Kulturdepartementet (KKD) og Utenriksdepartementet (UD) var samarbeidspartnere. Også der ble det lagt vekt på at Bergen ligger i forkant med sin satsing på internasjonal kulturutveksling.

I det kommunale programmet finnes en egen kunstnerleilighet i Berlin, i tillegg til at institusjoner, organisasjoner eller produsenter kan søke støtte til prosjekter som formidler kunst og kultur av høy kvalitet, til og fra Bergen. Byråd for finans, kultur og næring, Henning Warloe fra Høyre, mente da om den internasjonale kulturplanen som ble lagt frem, at det var få, om noen, kommuner utenom Bergen som har sin egen utenrikskulturelle satsing.

Bred sammensetning

Politikken er en konsekvens av at kulturlivet i Bergen allerede er internasjonalt orientert. Det var erfaringene fra dette kulturlivet APs Raymond Johansen var interessert i.

På møtet fant man en bred sammensetning av kulturledere, deriblant Lars Mossefinn fra Vestnorsk Jazzsenter, Anniken Thue direktør for kunstmuseene i Bergen, Sten Cranner fra Harmonein, Per Boye Hansen fra Festspillene i Bergen, Tor Fosse fra Bergen Internasjonale Filmfestival og Lars Løge fra filmproduksjonsselskapet Flimmer Film, Irmelin Nordahl fra Vestnorsk Filmsenter, Hans Otto Nicolaisen fra Norwegian Film Comission og Sven Åge Birkeland fra Bergen Internasjonale Teater. Carte Blanche, med Arne Fagerholt og Atrid Rødsand, stilte møtelokalene til det nasjonale samtidsdansensemblet til disposisjon.

Kultur som utgangspunt for samtale

- For UD er det viktig å styrke det internasjonale kulturarbeidet, åpnet Raymond Johansen, og forsatte:

- En kulturbegivenhet er ikke bare en happening, kunstopplevelsen er også en fantastisk anlending til å skape et godt utgangspunkt for en samtale. Vi tenker oss at det internasjonale samarbeidet må stå på tre ben: Det utenriksøkonomiske, det utenrikspolitiske og det utenrikskulturelle.

Ambassadene som nettverk

Flere av kulturlederne la vekt på at internasjonalt samarbeide var et fokus som hører hverdagen til. Her spiller de ulike utenriksstasjonene og ambassadene rundt om i verden en viktig rolle:

- Bergen Internasjonale Teater har eksistert i 23 år, og co-produserer norsk scenekunst ut og internasjonalt inn, sa Sven Åge Birkeland, og mente at nasjonal tilhørighet ikke var det viktigste.

- Det bor nordmenn i Brussel og belgiere i Bergen. Det viktige er at man holder et høyt kunstnerisk nivå. Men god kontakt med utenriksstasjoene er viktig. Nylig var jeg i Canada på et internasjonalt teatermøte. Da hadde jeg også et hyggelig møte å ambassaden i Ottawa, og jeg ble klar over at Norsk Hydro er i ferd med å bli den største oljeinteressen i Canada. Det gir andre perspektiv for sponsing, mente Birkeland.

Kontakten med ubetalelig presse

Festspillenes Per Boye Hansen la også vekt på organisasjonens lange erfaring i å samarbeide med ambassadene:

- Vi har høye internasjonale ambisjoner. Det må vi har skal vi realisere at Festspillene i Bergen skal ha internasjonal gjennomslagskraft og nå et internasjonalt publikum. Derfor er det viktig å trekke til oss utenlandske journalister. I fjor kom det omtrent 30 journalister fra 7 ulike land, i år vil jeg anslå at vi hadde rundt ett tusen tilreisende publikum. Men i år hadde vi hele 40 journalister fra 15 ulike land, sa Boye Hansen.

- Her ønsker vi oss et samarbeid med UD om et felles opplegg for å gjøre kulturtilbudet kjent. Det viktigeste er å få spredd informasjonen og nå frem til det publikum som også er beslutningstagere, sa Boye Hansen, som også hadde best erfaring med de journalistene som ikke kommer på Festspillenes regning:

- Vi opplever et skille mellom de som lar seg betale og de som har strenge restriksjoner fra sin redaktør. De aller viktigeste pressefolkene fra de viktigeste mediehusene lar seg ikke betale.

- Her må vi finne en god løsning, enkelte ganger kan det å betale journalistene inn nesten være et problem, slik at vi ønsker å være mer selektive i forhold til virkemidlene.

Ansetter agenter

Sten Cranner fra Bergen Filharmoniske Orkester kunne fortelle om en enorm interresse for orkesteret i utlandet:

- Vi skal blant annet gjøre 12 konserter i Carnegie Hall, sa Cranner som fortalte at orkesteret har ansatt to publishere for ett år utenlands som har til oppgave å promotere orkesteret overfor publikum og beslutningstakere:

- Det internasjonale artistmiljøet har åpnet dørene via agentene. Det er en ny situasjon for oss. Det er dyrere. Men de aller mest spennende artistene er gjerne dyre.

Jazznorge i et nøtteskall

Lars Mossefinn fra Vestnorsk Jazzsenter fortalte at i tillegg til å være et ressurs og kompetansesenter og drive en scene ved USF, så kan Vestnorsk Jazzsenter gjerne omtales som et UD for norsk Jazz.

- Vi har jobbet for å promotere norsk jazz i utlandet. Vi tar de beste og mest etterspurte. Det er mottaker som bestemmer og vi som tilbyr, sa Mossefinn som fortalte at Vestnorsk Jazzsenter også fungerer som sekretariat for European Jazz-network, en organisasjon som har vokst fra 16 til 60 medlemmer, og som får støtte gjennom EU-midler:

- Vi har blant annet invitert 35 utenlandske arrangører pluss journalister, der flere av deltagerne ble betalt av de ymse utenriksstasjoner. Det gjorde det mulig å gi dem et innblikk i norsk jazz, og jeg vet at det ble tegnet flere avtaler om nye arrangement:

- Og så fikk de en reise gjennom norsk natur på en tur som godt kan beskrives som et slags «JazzNorway in a Nutshell», fortalte Mossefinn, til lett humring fra de andre rundt bordet.