- Barn og unge er taperne i Kulturløftet
INNLEGG: Det er mange grunner til å reise en bauta over Trond Giske. Det faktum at det står 30 000 barn i kø til landets musikk- og kulturskoler er ikke en av dem, mener Hans Ole Rian, nestleder i Musikernes fellesorganisasjon .

Trond Giske har gjort fantastisk mye godt for norsk kulturliv. Den generelle økningen av statens kulturbevilgninger har kommet hele landet til gode, gjennom økt kunst- og kulturaktivitet på en rekke områder. Denne regjeringen, med Trond Giske som fyrtårn, har gitt oss kulturloven, operaen i Bjørvika og Løken-utvalget. Det er derfor ikke underlig at flere nå vil reise Giskes bauta.

Det vil nok ikke alle de nesten 30 000 barna som står i Norges mest meningsløse kø være med på å finansiere. Så mange er det nemlig som står på ventelistene til musikk- og kulturskolene her i landet. 30 000 barn med et sterkt ønske om å uttrykke seg gjennom dans, teater, billedkunst, musikk eller noen av de mange andre utmerkede tilbudene våre kulturskoler gir.

De venter i årevis i denne køen til tross for at dagens regjering har forpliktet seg til å fjerne den. De venter til tross for Kulturløftets punkt 4, som sier at ”Regjeringen vil at alle barn skal ha et tilbud om plass i kulturskolen til en rimelig pris”. De venter til tross for Regjeringens forpliktelser i ”Soria Moria-erklæringen”:

”Kulturskole for alle barn som ønsker det. Vi ønsker en sterk satsing på kulturskolene. Det er i dag ikke nok plasser til alle som ønsker å gå i kulturskole. Mange steder i landet er det lange køer. Vi mener derfor at tilbudet skal bygges ut og at målet skal være at kulturskolene skal være for alle. Vi mener at alle barn i Norge som ønsker det, skal få tilbud om plass i kultur¬skolen med rimelig egenbetaling.”

Den kommunale musikk – og kulturskolen, tidligere musikkskolen, har en vel 30 – årig historie i Norge. Opprettelsen hadde utgangspunkt i den lokale musikkinteressen og et stort kommunalt engasjement. Musikkskolens formål var å gi et undervisningstilbud i musikk til alle barn og unge, uavhengig av bosted og økonomi, som et frivillig tilbud utenom den obligatoriske skolen. I dag er skolene på god vei til å bli kommunale resurssentra med viktige oppgaver både inn mot grunnskolen og kulturlivet for øvrig.

Musikk – og kulturskolen ble i 1997 lovfestet som et kommunalt ansvar, med frihet til lokalt å bestemme omfang og innhold. MFO ser at det har ført til store ulikheter i kvaliteten på tilbudet. Selv om mange skoler har utviklet seg godt, ser vi at mange kommuner sliter med å gi skolene gode og helt nødvendige rammevilkår. Det dreier seg om alt fra skolens faglige innhold til styringsstruktur og praktisering av regelverk. Mye av dette skyldes mangel på kompetanse om skoleslaget i kommunen. Slik MFO og flere andre organisasjoner ser det er det åpenbart et behov for å sikre den faglige kvaliteten på tilbudet for elevene gjennom klarere instruks på en del områder.

Slik loven er utformet sier den ingenting om omfang eller innhold. Det er opp til den enkelte kommune å selv vurdere hvilke tilbud man skal ha ut fra lokale muligheter og etterspørsel. Da loven kom endret den samtidig skoleslagets navn fra musikkskole til musikk – og kulturskole. Fortsatt er det en del skoler som ikke har utviklet innholdet i tråd med denne endringen. Vi ser derfor et sterkt behov for at man legger inn et minimumskrav til innhold i forskriftene, for eksempel med krav om at det minst tilbys to ulike kunstfaglige uttrykk. Selv om ventelisten i dag er lengst til musikkundervisning, er det ingen grunn til å tro at ikke behovet for å uttrykke seg gjennom andre kunstuttrykk ville vært tilsvarende stort dersom disse var tilgjengelige.


I St. meld 40 (1992 – 1993) ”Vi smaa en Alen lange” sluttet Stortingets flertall seg til en målsetting om at musikkskoleelever skulle utgjøre minst 30 % av antallet grunnskolelever. Dette målet er langt fra nådd, og det til tross for at det er kommet også andre kulturuttrykk inn i kulturskolen. I skoleåret 2007 – 2008 hadde 15 % av landets grunnskoleelever en plass i kulturskolen. Statistikken viser altså videre at det er nær 30 000 barn på venteliste. En ventetid på flere år er vanlig. Vi finner denne kapasitetssvikten svært bekymringsfull. Det er i seg selv et problem at skolene ikke kan ta inn alle som ønsker det og det er problematisk at et offentlig, åpent tilbud dermed virker diskriminerende slik ventelistene gjør i dag. For at lovparagrafen skal ha noen funksjon for brukerne, vil det være nødvendig med en forskrift som sier noe om hvor lenge man skal kunne stå på venteliste og hvilke rettigheter man har som søker.


Utviklingen av nivået på skolepengene er et annet område som gir grunn til bekymring. Da Stortinget innlemmet det øremerkede tilskuddet til kulturskolene i kommunenes rammetilskudd, falt også taket på skolepengene bort. Dette har medført at over 50 % av skolene nesten umiddelbart fikk skolepengesatser som ligger langt over det Stortinget har ment var en rimelig pris for tilbudet. Prisøkninger på mer enn 50 % vitner om at man er i ferd med å tape målsettingen om at dette skal være et tilbud til alle barn og unge, uavhengig av økonomi.

Vi mener at for å oppfylle kulturløftet og Soria Moria-erklæringen må det utarbeides klare og forpliktende forskrifter. Forskrifter som bidrar til å fjerne ventelistene, som øker kompetansen og sikrer en sosial og rimelig egenbetaling. Da får vi ikke bare én Giske-bauta, men mange bautaer. Minst en bauta fra hver eneste kulturskole i hele landet.


Hans Ole Rian er nestleder i Musikernes fellesorganisasjon.