Kona og barna har han forlatt hjemme, nå er det juleferie og musikk som gjelder. A nightmare before Christmas. Vi forlater London klokken syv om morgenen og i det morgenrøden viser seg og vi setter kursen mot kysten forsvinner alle bekymringer. Det eneste som fyller tankene mine er drømmer om magiske konserter og mystiske kvinner.
Jeg våkner sent på formiddagen, fortsatt litt i drømmeland, ute er det regn og grått. Vi nærmer oss Minehead, det er her musikkfestivalen All Tomorrow`s Parties arrangeres. Festivalen ble opprettet av Barry Hogan i 1999. Konseptet er at den skal fungere som en motpol til de større pengestyrte festivalene.
Byen som møter oss er et erkebritisk feriested, mellom grønne åssider og hvite sandstrender. Det er klam luft ute, og en hel del svette mennesker. Festivalfølelsen brer seg i kroppen.
Det første som slår meg er fotografiene til den engelske fotografen Martin Parr. Han viser et overkommersialisert samfunn, der vi spiser oss feite på Burger King og Pizza Hut, mennesker som fremstår som roboter og maskiner av denne verden. Ingenting er ekte lenger. Det er dette festivalen skal motbevise, det er dette menneskene som kommer dit vil gjøre noe med. Følelsen av å ha ankommet en annen planet er overveldende: karuseller, iskremboder badeland og vannsklier. Vi setter oss ned på en regnvåt benk og nyter synet med en øl og noen par sigaretter. Det eneste vi greier å utrykke er latter.
Fra nå av blir alle vakre kvinner kalt Hilma.
Festivalen er oppkalt etter Velvet Undergrounds store låt "All Tomorrow´s Parties". Låta spinner rundt i hodet mitt mens jeg beveger meg rundt på festivalområdets perfeksjonerte gressplener , ”And where will she go and what shall she do when midnight comes around….” Dette gir meg driv utover ettermiddagen. Vi henger rundt, prøver å suge til oss alle inntrykk. Forbi meg slentrer Hilma Nicolaisen fra Serena Manesh, hun er høy og elegant, ingen spiller bass som henne, hun eier scenen. Fra nå av blir alle vakre kvinner kalt Hilma.
Det er artistene selv som inviterer til konsert, og i år er det støyrock- bandet My Bloody Valentine som er kuratorer, et irskt shoegazeband som ble grunnlagt i 1984. Det er drivende, drømmende gitarer, masse lyd og elektronika-preget. Vi vandrer rundt blant artister og publikum, smelter sammen, alle bor og lever sammen. Dette gir en intim atmosfære. Artistene får en større kontakt med publikum. Det er ikke lenger så stor avstand mellom de som fremfører og de som kommer for å høre på. My Bloody valentine beviser dette, vi står der svette og brisne og virkelig kjenner musikken på kroppen som en kraftig lydvegg. Jeg er usikker på om ørepluggene skal fjernes eller beholdes, de kastes, hver eneste desibel er verdt å få med seg. Publikum står der fanget og beruset av musikken, jeg lener meg bakover og lukker øynene. ”You made me realize” inntar rommet, øynene åpnes i et par sekunder og et virvar av lys og farger treffer meg. Øynene lukkes igjen.
Jeg er usikker på om ørepluggene skal fjernes eller beholdes, de kastes.
Hver eneste desibel er verdt å få med seg.
Klokken viser to, en kraftig piping i øreneer det eneste jeg kan konsentrere meg om, jeg ser meg rundt og oppdager raskt at de andre sover, et lite dytt er nok til at de våkner. Vi rasker sammen noen øl og beveger oss ned på stranda. Havet skummer og vinden tar oss ut av søvnen. En røyk går på rundgang, alt er nærmest i svart/hvitt på grunn av det skarpe, hvite lyset. Pleddene vi tok med oss fra rommet holder oss varme, han ene nevner en film, ” Har dere sett Jim Jarmusch sin Stranger than paradise” ? Se for dere at vi er i denne filmen nå, det er akkurat sånn det er”. Vi står på stranda som de tre karakterene og ser utover havet.
...alt er nærmest i svart/hvitt på grunn av det skarpe, hvite lyset.
Sonic Youth står på scenen, sceneteppe er gatekunst, tagging og ungdomsopprør. Alt er stille, alle venter i spenning. Når de første gitarene høres, blir det vill jubel og hele folkemassen beveger seg, dette er stort.
Bandet er levende og direkte. Det er folk i alle aldre på denne konserten, ved siden av meg står tre brødre, de er alle kraftig bygd, vi snakker høyt til hverandre, de forteller meg at de har som tradisjon å dra hit hvert år før jul. Da blir det lettere å holde ut jula sier de, jeg tror jeg kommer til å sitte igjen med den samme følelsen. Organene beveger seg i takt med trommene, dette er transe, jeg innbiller meg at det er fullmåne og vi uler i kor mot månen.
Vi går direkte fra Sonic Youth til Lightning Bolt og et kaos av energi er det som møter oss.
Før vi er på vei til å kaste oss inn i danseringen, stopper en fyr meg, han spør ivrig om jeg kan kaste han opp i været. Jeg kaster han høyt opp flere ganger. Det ender med at han brekker armen, han smiler fortsatt. Vi suges inn mot menneskemylderet og lar energien fra Lightning Bolt virkelig kicke inn, pass og lommebøker faller ut, det stopper ingen, det er her og nå som gjelder, ingen bekymringer. Svetten renner, klærne er gjennomvåte, en indiansk dans pågar. Vokalisten i Lightning Bolt sitter på scenen med en helt absurd kaninlignende maske på seg, han hyler ut en hele masse uforståelige fraser, men det er ikke hva han sier som betyr noe, det er energien.
Jeg ser for meg festivalen ovenfra, et mylder av mennesker som slentrer fra konsert til konsert og fra et naschpiel til et annet. Vi går rundt med hver vår whiskeyflaske, det er siste dagen, og ingenting kan stoppe oss.
De første vi møter ber vi over på fest, de andre også, alle kommer. Det virker som om hele festivalen har funnet veien til rommet vårt. En naken mann kommer plutselig inn gjennom et lite vindu. Alle hjelper til med å presse han gjennom. Musikken skrus høyere på, her er det ingen naboer som klager.
Vanligvis er det engelske familier på ferie som bor på disse rommene, akkurat dette aspektet setter festivalen i et helt spesielt lys. Vi befinner oss på et klode hvor ingen føler seg helt hjemme, det er akkurat dette festivalen prøver å bekjempe, en glorete og falsk verden. Det er tett av folk på rommet nå og flaskene sendes rundt, en hel del folk står på sengen og surfer seg gjennom natta, på musikkeanlegget spilles ”Swallowtail” på repetisjon og i det våte gresset utenfor er det wrestlingkamp, det står en liten gjeng rundt og heier.
Sjømannen fra Norge er tilbake, natten er fortsatt ung. Han står ved vinduskarmen og røyker, galskap lyser ut av øynene hans, et villdyr i natten. Ut av ingenting drar han i gang ” I got erection ”, den blir sunget i kor, og vi får alle en følelse av å tilhøre den samme verden. Sjømannen ler rått og trekker seg tilbake.
Dette er alle morgendagens fester. En mørkhåret person med skjegg kommer bort til meg, han hvisker meg svakt i øret at han ikke lenger ser dobbelt, men halvt. Etter han har sagt dette, stiller han seg opp, midt i senga og roper ut: ”Vi har ingen bekymringer, fordi vi kjenner tid og alle verdens kvinner ved navn Hilma danser her i kveld”.
Tekst og foto: Øistein Sæthren Dahle
---------------------------------------------
All Tomorrow's Parties er en britisk musikkfestival som arrangeres på i henholdsvis Camber Sands og Minehead, begge i Sør-England. Festivalen ble stiftet i 1999 som et alternativ til store arrangementer som Reading og Glastonbury. Tanken er blant annet å skape en mer intim atmosfære enn de store. ATP er en sponsor-fri festival der organisatorene, artistene og publikum bor på samme sted og omgås mens festivalen pågår. Det er artister og kunstnere som bestemmer innholdet på festivalen. I 2002 ekspanderte ATP til USA.
Kilde: Wikipedia
Festivalen Ballades utsendte besøkte fant sted i Minehead 11-13 desember 2009.