Med alvor og nyfikne
Kyrkjerommet burde vera ope – og fylt av musikk, meiner Magnar Mangersnes. Den tidlegare domorganisten har langt ifrå fullført si musikalske verksemd, men ivrar etter å henta fram meir av den gode musikken. - Formidlingen, det er den som virkelig betyr noe, seier han.

Av Ida Habbestad
Foto: Ingunn Lunde

Etter lang tids strid vart det i vinter bestemt: 70 år gamle domkantor Magnar Mangersnes er gått av med pensjon frå Bergen domkirke.

Men det lange livet med musikk tek langt ifrå slutt med det. Kantoren og dirigenten har teke med seg Bergen Domkantori og Bergen Oratoriekor ut av kyrkja, og begge ensemble vil vera i aktiv verksemd vidare. Denne helga held domkantoriet og Mangersnes konsert under Borealis, med Kjell Mørk Karlsen sin ”Lukaspasjon” på programmet.

- Det har ballet på seg, seier Mangersnes stillferdig når me har vendt blikket til oppstarten.

For kvifor vart Mangersnes kantor? Sjølv understrekar han det umoglege ved yrkesvalet.

– Å bestemme seg for å bli kirkemusiker for mange år siden – det var galskap. Hva skulle man leve av, spør han.

I 2008 er vilkåra tryggare for musikarar generelt, hevdar utøvaren. Lkevel, undrast intervjuaren, var det ikkje ein meir openbar respekt både for organistar og kyrkja på den tida enn kva der er i dag?

- Respekten for fagkunnskapen var nok større enn hva den er nå. Selv hadde jeg en enorm respekt for den eldre organistgenerasjonen: Arild Sandvold, Rolf Karlsen, Conrad Baden, Ludvig Nielsen – og her i Bergen, Trygve Fischer, og flere. Man kunne bli fylt av ærefrykt. Men for å holde liv i seg måtte man altså ha arbeid i tillegg. Man underviste, og mange var musikkanmeldere. Det var ingen ni til fire-jobb; man jobbet con amore, seier Mangersnes.

Så verksemda di har vore langt meir enn ei stilling for deg?

- Absolutt. Den har vært som et Alfa og Omega.

Og kva er det då som får eit menneske til å via livet sitt til dette?

- Altså, man blir jo grepet, svarer Mangersnes.


Detaljar og kvardag
Organisten voks opp på Frekhaug i Hordaland. Alt i 1958 fekk han si første organiststilling. Så fulgde organist- og kantoreksamen ved Bergen musikkonservatorium, debutkonsert i 1966, fleire studieopphald i utlandet samt vidare verksemd som organist.

I 1971 tiltredde Mangersnes stillinga som domorganist i Bergen. Der har han vore sidan, med oratoriekoret og med Bergen Domkantori som sentrale instrument. Saman har dei gjort seg bemerka i eldre og nyare repertoar, med urframføringar, plateinnspelingar og turnear.

Men bed ein Mangersnes beretta om høgdepunkt frå tilværsla, er det ikkje nødvendigvis dei store bragdar han hentar fram. Like gjerne fortel han om den detaljerte og grundige kvardagen.

- Det gjennomgående arbeidet har vært viktig, seier han. - Forberedelsene, spesielt når man har flotte salmer, har gitt meg mye – dette å jobbe med forspill, registereringer, nyanseringer. Reisene har også vært spesielle. Senest i oktober var vi i Wittenberg og Leipzig. Å synge ved Bachs grav, og å besøke Luthers Wittenberg var sterkt.

- Men jeg har også satt høyt å besøke mindre steder. Koret har systematisk tatt for seg nesten hver eneste krok i Bjørgvin bispedømme. På små plasser møter man ofte enkle, jordnære mennesker som ikke har fnugg av blaserthet ved seg. Når man ser konsertprogrammer hvor Bachs ”Preludium og fuge i Ess-dur” er stavet ”s-dur” kan man kanskje stusse over den faglige kompetansen. Men meningen er god og ekte.


Stillferdig men skarp
”Godt, ekte og ærleg” er uttrykk som går att i samtalen med Mangersnes. Utøvaren ynskjer dela med oss sin bodskap: Kulturen og det han trur på.

Han gjer det stillferdig. Lågmælt og sindig veg han orda sine, tenkjer seg om, uttaler seg langsamt. Men meiningane er sterke, og Mangersnes er ikkje redd for å uttala dei.

Særleg kritisk er han til det norske kyrkjelivet: Ta dømevis eit omgrep som ”kulturkirke”. Vanvittig, meiner Mangersnes.

- Alle kirkebygg representerer jo i seg selv en kultur, seier han. - Alle kirker skulle jo være kulturkirker! Disse spirene som peker oppover skal transformere ned til menneskene et budskap gjennom teologi, billedkunst, musikk, litteratur. Det er hva kirken handler om; formidling. Hvert eneste kirkespir er et symbol på det.

Heller ikkje nivået på kyrkja og kyrkjemusikken er han udelt positiv til.

”Jeg opplever Den norske kirke som et sted hvor man stort sett er opptatt av ubetydeligheter i forhold til de virkelig store, tunge spørsmålene i livet” sa han i eit intervju nyleg, og gjennom heile si verksemd har han gong på gong etterlyst seriøsitet og djupne.

- Salmer og liturgi blir mer og mer utvannet. Man gir menneskene stein for brød, dessverre. Kirken skulle jo i alle fall på det området motvirke utviklingen, tilby noe annet og ikke lefle med dette utvannede, seier han.

Du meiner å ha bevitna ein popularisering av kyrkja?

- Ja, og det er en prosess man ikke kommer særlig godt ut av. Når kirken slipper til populærkulturen blir det for meg så lettvint og spekulativt – man baserer kristendommen på simpelt føleri. Ta for eksempel artister og julekonsertene deres. Hvorfor blir kirken for disse folkene så attraktivt akkurat i månedene før jul?


Musikk og liturgi
Mange vart imidlertid overraska Mangersnes let metallbandet Sunn O))) ha konsert i Bergen domkirke som del av Borealis i 2007.

Det er ikkje slik at du fornektar all musikk utanom den klassiske?

- Absolutt ikke. Jeg hadde veldig nær kontakt med Nicholas (Møllerhaug, tidlegare leiar i Borealis, red. anm.) den gangen. Argumentasjonen bak prosjektet var god. Dette at de kledde seg i munkekapper, at de skulle anonymiseres. Det synes jeg var fantastisk; ellers er jo kirken full av posører. Dessuten var konseptet basert på gregorianske melodier. Intensjonen og grunnkonteksten var tvers igjennom sakral. Man brukte orgelet med 32-fots registrering, et høyt lydnivå – og det var ærlig. Den kommersielle popen; det er den som er spekulativ, svarer Mangersnes.

Så kva er kriteriene, meiner du, for at eit musikalsk uttrykk skal få innpass i eit kyrkjerom?

- Først og fremst bør det være et kvalitativt samspill mellom musikken og liturgien. Det er i dette samspillet mellom musikken og det liturgiske at kirkemusikken har sitt genuine utspring. Men det viktigste er kvalitet. Skulle man ikke ønske bare det aller beste i kirken?

- Samtidig, i den grad det går an å være kjemisk fri for snobbisme, håper jeg å være det. Det er ikke navnet, mengden av publikum eller prestasjonen som betyr noe. Ofte finner man faktisk de gylne øyeblikkene i prøvesituasjonen: Under konserten kan man bli distrahert av prestasjonen. Jeg har aldri hatt noe særlig behov for å prestere. Formidlingen, det er den som virkelig betyr noe.

Derfor bør kyrkja vera open, og full av musikk, hevdar Mangersnes. Same om repertoaret er stort eller lite, om tilhøyrarane er få eller mange.

- Vår siste reise var en påminner om det. I Tomaskirken i Leipzig er kirken stengt en time midt på dagen, ellers ønsker man folk velkommen. Her i Bergen låser man kirkene på kryss og tvers. Hva er det for slags psykologi – at man møter menneskene med lukkede dører? Kirkerommet inviterer til ettertanke, til refleksjon. Det burde være åpent.


Kvalitet og substans
Conrad Baden, Sverre Bergh, Egil Hovland, Knut Nystedt og Johan Kvandal er mellom namna som kan assosierast med Mangersnes og Bergen Domkantori. Det kan òg ei rekkje andre nolevande komponistar som har skrive verk til koret. Men òg den meir tradisjonelle kyrkjemusikken har hatt ein sterk plass. Hovudprosjekta denne våren dannar bilete av breidda i verksemda – det eine Händels ”Messias” under festspillene, det andre alt nemnde ”Lukaspasjonen” av Kjell Mørk Karlsen.

- Jeg tror nok jeg nærmer meg alt med samme alvor og samme nysgjerrighet, en åpenhet, seier Mangersnes, som svar på om noko skiljer seg ut som særleg interessant.

- Både gjennom arbeidet med helt ny og helt gammel musikk blir man oppslukt når man merker at der er kvalitet og substans. Da er det maktpåliggende å få frem de intensjonene man etterhvert danner seg.

Og han er langt frå ferdig i verksemda, lovar Mangersnes.

- Det finnes så overveldende mye materiale. Det det er kanskje først etter mange års arbeid at man begynner å få seg en smule overblikk. I alle fall mener jeg at jeg nærmer meg stoffet på en annen måte, trekker linjer, ser disse trådene som går fra den ene stilarten til den andre, fra epoke til epoke. Det er fascinerende å se hvordan komponistene tar med seg røttene og utvikler de på sin måte, fletter det inn i sitt eget kunstneriske uttrykk som ikke lenger er så enkelt å tidsbestemme, meiner han.

- Det er det som kjennetegner det genuine: Det er tidløst.



Konsert med Bergen Domkantori laurdag kl. 18.00 i Bergen domkirke.
Domkantoriet gjev òg to konsertar under Festspillene i Bergen, med musikk av Händel, Bach, Mendelssohn, Rheinberger og Henrik Ødegaard.