Union Scene, Drammen. 12 mars 2010
Siden Miles Davis revolusjonerende plate ”Bitches Brew ” fra 1969, har jazzmusikere og rockere kommet sammen for å bryte regler og lage innovativ musikk. Rocken kan friste jazzmusikeren med ungt publikum, volum og trøkk, og omvendt kan rockeren få en ”touch” av jazzmusikerens seriøsitet og musikalske kompromissløshet, og en fot innenfor et høyere kulturuttrykk. Kombinasjonen uttrykker til sammen mer maskulinitet enn sjangrene hver for seg.
Når Motorpsycho-bassist Bent Sæther går på scenen i Drammen denne kvelden trenger han ikke å si ”Hope you like our new direction”. Motorpsycho har gjort dette før, nærmest som en parallell karriere – den sofistikerte fetteren til bandets countryprosjekt The International Tussler Society. Allerede i 1995 sto han på Kongsberg Jazzfestival med blikket solid rettet mot gripebrettet, i konstellasjon med jazzgruppa The Source.
Men hvorfor gjør de denne turneen akkurat nå? Etter en lengre anti–media linje og krevende, introverte plater og konserter, skulle man tro at trønderne hadde satt integritets-skapet på plass. På vei ned til Drammen denne fredagskvelden, blastet jeg Motorpsychos nye album ”Heavy Metal Fruit”. Det er en herlig, rocka Motorpsycho–plate som konsoliderer bandets kvaliteter etter 20 år med fuzz og flanell, og som med åpne armer inviterer nye lyttere inn. Produsert av Marit Larsen–partner Kåre Chr Vestrheim, er det bandets mest tilgjengelige plate post Gebhart.
Skal de minne oss om hvor ”sære” de er når de byr på to timers kunstmusikk og ikke et Greatest Hits-show, nå som de har laget et kommersielt album?
Man får litt vondt av å se 20 år gamle kjærestepar i indie-klær som går gjennom lokalet denne kvelden. De neste to timene kommer de ikke til å høre ett stykke musikk som identifiserer følelsene deres. To hundre spenn, i et ellers trangt studentbudsjett, er muligens kastet bort. Samtidig vil de oppleve en konsert som åpner sinnet og de sent vil glemme.
Saken er vel at det handler like mye, kanskje mest, om Supersilent; støy-improvisatorene med det gamle Motorspychomedlemmet Helge ”Deathprod” Sten i front (dog med ryggen til publikum). For tre år siden gjorde de en jubileumskonsert med Motorspycho. Nå gjør de det igjen, i regi av Rikskonsertene. Motorpsycho-fansen er uansett tålmodige og begeistret.
Helge Sten var assosiert medlem av Motorpsycho tidlig på 1990-tallet. Nå spiller han i Supersilent (Foto: Carl Kristian Johansen)
Bandet er, sett utenfra, som en typisk nordmann: Mutt og avvisende ved første møte, men blir du først kjent med ham, så har du en lojal venn for livet.
Og så er de i gang. I kjølig blått lys legger trommis Kenneth Kapstad sporadiske klubbeslag på rungende tom tom-trommer. Det er som å komme rett inn i det dynamiske høydepunktet på en Pink Floyd-konsert på midten av 1970–tallet.
Men i kveld blir det ingen forløsning i form av en ”Money” eller ”Wish you were here”.
Der står de, halvt synlige, skjeggete og langhåra; tre 40 år gamle legender innen norsk alternativ musikk fra Snåsa, Steinkjer og Røros. Det starter, ikke uventet, helt nede – som et lite, kontrasterende hint om et decibelnivå senere i konserten som kan få selv Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) til å holde for øra. Blått lys, blek trompet og trygge gitarakkorder tar oss med langt nord for polarsirkelen – dette er ”In a Silent Way” fra Longyearbyen; litt Tortoise, litt Nils Petter Molvær. Etter hvert kommer rytmeseksjonen inn i en groovy galopp og bandet begynner å bevise den utforskende spenningen som ligger i improvisert musikk. Gjennom improvisasjon oppheves strukturene og grensene i musikken; helheten blir større enn summen av enkeltdelene, og av og til ”bare skjer det ting” – musikken lever sitt eget liv. Men dette kan ikke planlegges; det handler om inspirasjon og ”vibber”. Stemningen i salen og lyden denne fredagskvelden holder musikken på bakkeplan. Bare i noen få, magiske øyeblikk flyter man i verdensrommet.
Et av disse øyeblikkene kommer tidlig med gitarist Hans Magnus Ryan i fokus, der han ”samtaler” med en e-akkord som om det skulle vært en god venn. Det blir riktignok fort klart at dette blir en konsert uten hans herlige sologitar-spill. En ”Motorpsycho – konsert” uten hans soloer, classic og ukonvensjonelle som de er, er som å feriere i Italia uten å kunne drikke rødvin. Selv om Bent Sæther er distinkt tilstede med en basstone som best beskrives med det uoversettelige ordet badass, så er det nykomlingen Kenneth Kapstads soloopptreden som skinner mest i kveld. Han mangler Gebhardts folkelige karisma, men leverer et trommespill til å lage dokumentarfilmer om. Akkurat som Jaki Liebezeit fra det tyske improvisasjonsbandet Can, så kan han holde det gående, mens de øvrige musikerne kan spille hva som helst, og det er alltid fett.
Vi blir etter hvert dradd ut av Ryans lune tekstur og inn i et marerittaktig dragsug der to trommeslagere hamrer med stadig større intensitet. Man befinner seg innesnødd på Verdal Gjestgiveri, mens spøkelser og ånder banker i gulv og vegger. Plutselig drar Bent i gang bassriffet fra ”The Bomb-Proof Roll and Beyond” fra bandets siste plate. Vi får en ”vanlig” låt, som takk for tålmodigheten, men kanskje også for å få konserten til å reise seg. I intervju i forkant av turneen lover ”Motorsilent” full improvisasjon, uten kompass. Men etter en halvtime på Union Scene er det helt innlysende at det er en viss dramaturgi i oppbygningen.
Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Ståle Storløkken i Drammen (Foto: Carl Kristian Johansen)
Det trengs også. For selv om dette er norsk musikk fra øverste hylle som man skal være takknemmelig for å få oppleve, så er den vanskelig å få tak på. Jeg prøver trikset med å lukke øynene, men de store panoramautsiktene, assosiasjonene, og ikke minst følelsene, kommer sjeldent.
Foran meg står noen middelaldrende menn med lange hestehaler og oppsiktsvekkende buksefeste. Tyskere? Eller kanskje nederlendere? Synet av mellomeuropeere minner en på at marijuana kan være en stor fordel, nærmest et premiss, for å oppleve denne typen langhåret improvisasjonsmusikk.
Konserten holdes oppe visuelt av et originalt og slående effektfylt lysdesign av videokunstneren Pekka Stokke. Tenk en blanding av ”Trans Europe Express” og draculafilmen ”Nosferatu”. Det er nemlig hele tiden dragning mot et noir-uttrykk, som moderbandet kanskje ikke er helt med på? Til tross for Motorpsychos nikk mot vintage jam-rock som Can og Grateful Dead, så trekkes det hele tiden mot et nifst og sørgelig uttrykk.
Rytmeseksjonen legger et groove i bunn som høres ut som Grand Funk Railroad spilt baklengs. Snah skraper så vidt borti strengene med båndecho’en på full guffe, som om post rock var årets store nyhet. Fra Supersilent avdelingen kommer det bråkete og overstyrte ”lyder”, men også Miles–trompet og Tangerine Dream’ske synthlinjer som sender tankene tilbake til videokvelder i Block Watne–husets kjellerstue på åttitallet. Supersilents Arve Henriksen skaper den mest interessante balansen mot Motorpsychos rock, med nydelig trompetspill og eksotiske vokalinnslag.
Kanskje det er noen dimensjoner man ikke fatter? Men samtidig er dette fredagskveld i Drammen, ikke bestillingsverk på Henie Onstad. Og hvor åpen skal man være? Det har skjedd masse innen jazzen siden 1969. Men denne musikken høres unektelig ut som den jazzrocken man finner på Miles Davis' fusion-plater fra slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Bent Sæther kjekker seg med flere stilige turer innom klassiske basslinjer fra nettopp ”Bitches Brew” i løpet av konserten. Mot slutten av konserten improviserer de rundt noe som ligger tett opp til de avkappede sekstendedelene som danner ur-grooven på Miles sin ”On The Corner”.
Det er denne drakampen mellom varme vintage-grooves, der skjønnheten og smilet lurer i horisonten, og den mer vriene orienteringen til Supersilent, som gjør at konserten står litt fast og sjeldent forløses i storslåtte øyeblikk. Det blir ikke groovy nok, eller mørkt nok, eller episk nok, til at man kjenner det i kropp og sinn. Heldigvis tyr ikke Supersilent til den type streng, kakofonisk terror som er vanlig blant musikkutdannede som vil blåse ut litt damp. Samtidig setter de en effektiv stopper for Motorpsychos retrospektive vandringer ut på det amerikanske kontinentet.
Og er det høyt nok? Mot slutten av konserten oppdager jeg at det er PA anlegg bak i lokalet også – konserten er spilt ut i rommet kvadrofonisk! Hva blir det neste? Konsert ved Kheopspyramiden? Når man ser Bent med lukkede øyne og hår og basslyd som tilsier at året er 1970, så får man en følelse av at dette er en konseptuell greie, snarere enn cutting edge samtidsmusikk. Konserten er bra, men det blir litt for mange ting på én gang.
Puh! Da var det over. Ikke at det var kjedelig, men jeg er glad for at jeg hadde godt fottøy.
Det sterkeste inntrykket denne kvelden er likevel viljen til å gjennomføre. Det er noe bastant over trønderne. Og her ligger det en midt-norsk overbevisning; Bent, Snah og Helge legger bak seg 20 minutter lange, insisterende låter, med samme utholdenhet som en norsk langrennslegende under femmila.