Platekompaniet: - Artistbygging er også vårt ansvar
Ingen strides om at Platekompaniet har blitt en vesentlig maktfaktor når det gjelder å "breake" nye, norske artister i et presset marked. - Å gjøre et nytt fjes med nytt materiale kjent for publikum uten at Platekompaniet er med, er nærmest umulig, har vært omkvedet fra mange norske plateselskaper Ballade har vært i kontakt med. I denne tredje og avsluttende delen av Ballades store Platekompani-intervju, forteller Egil Dahl og Rolf Presthus om hvorfor de ser artistbygging og kultursponsing som en lønnsom del av deres kulturansvar. De to forteller også om sitt syn på den stadige platepriskrigen, som på sikt kan true livsgrunnlaget til både artister og plateselskaper.

Av Knut Steen

Svært mange mener at Platekompaniet har blitt henimot uunnværlige om man vil breake en ny, norsk artist - særlig hvis denne befinner seg utenom den absolutte "mainstream". Er dette et ansvar Platekompaniet tar alvorlig, eller er det først og fremst plateselskapenes betalingsvilje som er avgjørende for hvem dere ender opp med å satse på?

- I denne sammenhengen har vi to hensyn å ta. Det første er ansvaret som kulturformidler, som vi tar veldig alvorlig. Det andre er hva som er forretningsmessig fornuftig. Slik jeg ser det er det liten eller ingen konflikt mellom disse to hensynene. Vi vil ha en levende musikkinteresse, mange som lager musikk og gir ut plater, sier Egil Dahl.

Noen uavhengige platebutikker hevder at Platekompaniet ikke er delaktige i å få frem nye artister, men at dere bare vil skumme fløten av de sikre selgerne. Samtidig sier dere selv at dere har vært med på å breake flere mindre, usignerte artister uten å kreve en krone for det - hva er tankegangen bak deres artistsatsinger?

- At vi bare skummer fløten er tull. Det morsomste vi vet er å se at nye artister får fotfeste i en by. Vi tar inn mange plater på kommisjon, og de lokale butikkene er flinke til å tipse både kunder og andre butikker om hva som beveger seg i undergrunnen. Vår største interesse er å være med på å løfte en lokal artist opp på internasjonalt nivå, og følge artisten slik at han eller hun har en god mulighet til å selge over hele landet. Det var spesielt moro å se at Thomas Dybdahl, som vi har jobbet fælt for å vise frem til så mange som mulig, plutselig lå med to album på VG-lista samtidig, sier Rolf Kristian Presthus.

De to roser spesielt Platekompaniet-butikkene utenfor Oslo, der ildsjeler jobber hardt og mye for å vise frem lokale artister.

- Det er moro å se fakser komme inn til butikkene, med tips om at "denne platen er bra". Kanskje butikksjefen i den andre butikken er enig, og kjøper inn et par eksemplarer av plata. Sånn kan vi gradvis være med på bygge opp artister, slik vi i sin tid gjorde med Thomas Dybdahl, Ephemera, Gluecifer, Briskeby og Tungtvann - økonomi har ingenting med saken å gjøre på dette planet, forsikrer Dahl, som forteller at satsingen på nye, ukjente (og ofte blakke) band og artister nesten alltid begynner på lokalplanet:

- Det er vanskelig å gjøre dette sentralt, man kan sette en god plate i hyllene, men den vil sannsynligvis ikke selge. Artistene er avhengige av å vise seg frem, og skape et eller annet "buzz" lokalt - så kan den lokale Platekompaniet-butikken trå til, sier Dahl, før han forklarer hvordan dette fungerer i praksis:

- Den lokale butikken kan ta inn platen, fortelle folk om den, gi bandet spillejobb i butikken, og annonsere for dem av egen lomme. Bandene har ofte ingenting penger på det nivået, men det spiller heller ingen rolle - på lang sikt er Platekompaniet avhengige av undergrunnen, for det holder ikke å bare selge plater fra de store selskapene - de presenterer rett og slett ikke mange nok nysigneringer. Denne tankegangen representerer en måte å stimulere kulturlivet på, samtidig som vi sikrer vår egen fremtid forretningsmessig, mener Dahl.

Mange roser Platekompaniet for høy kompetanse og god forretningsteft, men hvor langt ned kan man presse priser og avtaler før man slår bena under plateselskapene og artistenes inntjeningsmuligheter og dermed videre produksjon og levebrød?

- Dette er ingen enkel bransje for plateselskapene, og hvilken pris men skal legge seg på er et vanskelig dilemma. Vi skulle gjerne tatt 250 kroner for en CD, men man må dessverre forholde seg til den verden vi lever i. Folk flest kan kjøpe plater på Internett og fra utlandet - og de prisene må vi være i stand til å konkurrere med, ellers spiller vi oss ut av markedet, mener Dahl, som også påpeker at den tiden platebransjen kunne skumme fløten av CD-fortjenesten, nok er over:

- Da CDen kom på markedet, var den markant dyrere en LPen, selv om CDen var og er mye billigere å produsere. Prisen ble satt høyt fordi mediet var nytt, og fordi man kunne. De prisene kan man ikke ta lenger, markedet regulerer til en viss grad seg selv. Legger Norge seg 50-100 kroner over utlandet per utgivelse, vil dette føre til økt kopiering og parallellimport, i tilegg til at det ville være veldig uheldig for salget av norsk musikk. Men må rett og slett justere seg etter virkeligheten, mener Dahl.

Dere sier at det å hjelpe nye artister frem er en del av deres kulturelle og forretningsmessige målsetninger. Men hva med den artisten som ikke fikk en bestselger på første eller andre forsøk? Er langsiktig satsing på artister bare plateselskapenes jobb, eller også de store kjedenes medansvar?

- Vi ser definitivt dette som vårt medansvar. Et godt eksempel på dette er Maria Solheim, som spilte på ett av våre interne seminarer før hun ga ut sitt siste album. Den forrige platen hun ga ut var god men spesiell, det var ikke rart at den ikke solgte spesielt mye. Men vi liker musikken hennes, og kommer til å være med på denne utgivelsen og neste, på samme måte som vi var med den første. Et annet eksempel er Bertine Zetlitz - ingen snakket veldig høyt om hennes første plate, det var først ved nummer to og spesielt tre at det tok av - men vi har vært med hele veien. Noora er et tredje eksempel på en artist vi har fulgt hele veien. Den forrige skiva hennes solgte ikke så bra, og foreløpig ser det ikke veldig lyst ut for denne heller. Vi er allikevel sikre på at hun kommer med en kanonskive - kanskje neste gang? Det er viktig for oss å ha 20 til 30 "underdogs" på vei opp til enhver tid, men vi kan selvfølgelig ikke trylle frem platesalg, understreker Dahl, og viser frem en lang liste over Platekompaniets tidligere og fremtidige satsinger.

Andre store bedrifter som går godt ser det ofte som formålstjenelig å inngå sponsoravtaler, eller være mesener for de deler av norsk kultur de anser som viktige. Er dette noe også Platekompaniet anser som viktig, eller vil dette ta ressurser fra deres fremste formål, nemlig å selge plater til konkurransedyktige priser?

- Vi kommer nok til å holde oss til musikk, men på det feltet er vi godt i gang allerede. Vi har sponset Øya-festivalen i flere år, og er også med på Norwegian Wood. På Rørt&Urørt-platen dekket også mye. Dette var ikke først og fremst som en sponset promotion-pakke, men heller en fin fremstilling av norsk musikk, som kanskje nådde ut til litt flere med denne utgivelsen. I julen gjorde vi også et samarbeidsprosjekt med Halvdan Sivertsen og Frelsesarmeen, der halvparten av inntektene gikk til sistnevnte, forteller Dahl.

- Vi velger slike samarbeidspartnere ut i fra både lønnsomhet og kulturansvar, skyter Presthus inn: - Festivaler er ofte drevet av ildsjeler, men de er utrolig viktige, så lenge de ikke blir kommersielle sirkus, sier Presthus.

Med mye blest rundt filsalg, fildeling og kopisperrer, samt et kjempesalg av mp3-spillere, er det innlysende at vi lever i en stadig mer digitalisert musikkvirkelighet. Hvordan ser dere - som mange oppfatter å være i forkant av begivenhetenes gang - platemarkedets fremtid i forhold til den stadig økende digitaliseringen?

- Vi tror nok musikk kommer til å bli solgt over disk i enda ti år til, men man har selvsagt ingen garantier. Så langt har vi erfart at kunder ønsker å eie fysiske eksemplarer, og at de synes platebutikkene er viktige medium for musikkopplysning, konserter, og platesigneringer. Jeg tror nok at grunnen til nedgangen i platemarkedet i stor grad skyldes en enorm drøvtygging av gammelt stoff - nå har man solgt alle folks gamle LP-titler til dem på nytt i CD-format, og samleplate-boomen gir heller ikke så mye penger lengre. Man overlevde fint kopieringen av kassetter, som i sin tid skapte ramaskrik blant plateselskapene, så man overlever vel dette også. Det fysiske produktet kommer til å holde seg godt en god stund til, tror Dahl.

Han bekrefter samtidig at Platekompaniet, som i 2003 omsatte for 460 millioner, foreløpig ikke har planer om å begynne å selge musikkfiler på nett. Til det er lisensavtaler og formater enda for lite utviklede, føler de to gründerne.

- Det hersker en del usikkerhet i forhold til hvilke formater man eventuelt skulle bruke. ITunes er foreløpig markedsledere, og Microsoft har enda ikke svart med å tilby et konkurrerende grensesnitt. Enn så lenge er det bare ITunes som kan bruke det grensesnittet som gjør deres type filsalg mulig, hvis de eller andre legger ut den riktige typen programvare til salg slik at også andre selskaper kan bruke dem, er man langt nærmere en løsning. Inntil dette er på bordet vil vi nok vente med å tilby digitale nedlastinger av musikk, men når teknologien er tilgjengelig og flere henger seg på, vil vi også være med, bekrefter Presthus og Dahl.