Musikkjournalistikk: Smak og behag
I dette store humoristiske essayet polemiserer musikkentusiast Raymond Alv Kristiansen Egge over det evig aktuelle musikkanmelderiet. Hva er en musikkanmelder, hva kan de, hvordan treffer de oss, og hva kan anmeldelsene fortelle - om musikk og anmelder? Hvordan kan en konsertopplevelse som anmelder og publikummer opplever relativt likt, allikevel bli gjenstand for tenners gnidsel? Egge tar også for seg "den gode anmeldelse" og det moderne anmelderspråket, og spør hvilke formål og hvilket utgangspunkt en anmelder bør ha for å bedømme et stykke musikk på plate eller i konsertform.

Av Raymond Alv Kristiansen Egge, musikkentusiast

Jeg har revet meg hardt i håret under lesning av musikkanmeldelser opp til flere ganger. Uten at jeg noen gang har blitt klokere av det. Hår er nemlig dødt; har jeg hørt. (Bortsett fra røttene da, og det er noe med denne roten til alt ondt…) Og døde ting gjør ikke stor forskjell. De bare er; og blir borte. Noe jeg ofte har ønsket var tilfelle med musikkanmeldere. At de bare ble borte. De var en gang, men nå er de ikke lenger. Disse personene som sitter og kvesser blyanten i journalistdressene sine for å skrive uopplysende og oppviglerske tekster om musikk jeg liker. Jeg er her ute på en personlig vendetta. Jeg misliker musikkanmeldere og vil vise dette for verden. Skrike det ut. Høyt. Hører dere? Jeg liker dere ikke!

Hvorfor kan jeg ikke sitte og holde dette for meg selv? Jo, for ved flere anledninger etter å ha lest avisene dagen etter en konsert, eller et plateslipp er det ikke bare jeg som sitter med en bitter smak i munnen. Mange av dem jeg snaker med av venner og kjente, og for den del han eller hun jeg sitter ved siden av på venteværelset hos tannlegen, har også en smak i munnen de gjerne skulle vært foruten. Konserten eller plata har fått terningkast. Det brukes terninger med ett til seks øyne. (1)

Ofte med et lite antall øyne, og det er ikke bare med min opplevelse av konserten\plata det ikke stemmer, men hos flere av oss er det noe som skurrer. For eksempel etter konserten til Deep Purple 4.oktober.2000 i Hell i nord-Trønderlag. Deep Purple; hvis man leser i et rockeleksikon er de et innflytelsesrikt og legendarisk hardrock band fra England med storhetstid på 70-tallet. (2) Deep Purple hadde på denne turnen med seg et symfoniorkester, noe Stein Østbø (3) hengte seg opp i, og dette har jeg tenkt til å henge meg opp i nå. Han mente noe i retning av at av at de burde ha skjønt for lenge siden at symfoniorkester og hardrock ikke hører sammen. Noe som blir veldig tullete i kraft av at Stein Østbø senere gir Dimmu Borgir, som i aller høyeste grad er en gruppe i sjangeren hardrock, terningkast fem for albumet Puritanical Euphoric Misanthropia hvor et stort symfoniorkester spiller sammen med bandet på flere av låtene.

Østbø må selvfølgelig få lov til å mene at Deep Purple ikke kler symfoniorkester, og at de burde ha kommet som rockeband. Det som i midlertidig forundrer meg, er at på billetten sto følgende: ”Deep Purple Live in Hell with a symphony orchestra” (sic). Allerede på billetten fikk vi altså vite at dette var en konsert med symfoniorkester. Musikken som ble spilt på denne konserten, ble i sin tid skrevet av organist John Lord (4), en av de to grunnleggerne av Deep Purple for nettopp band og orkester, og fremført i Royal Albert Hall med London Philarmonic Orkhestra for første gang i 1969. De spilte det bare en gang for de fleste i bandet syntes det var en dårlig idé og alt for lite rock n` roll. Men de hadde med tid blitt eldre og ville etter en god del år turnere med dette stykket heavy orkestermusikk.

Da blir det veldig lite tungtveiende å påpeke nettopp dette at det er ut med orkester og rock, og i tillegg bruke det som kritikk mot et band som var en av de aller første til å spille sammen med orkester. Og her er vi ved noe av det jeg tror er problemet ved denne saken spesielt, og ved flere av de sakene som har fått meg til å miste unødvendig mye hår i en relativt ung alder. Stein Østbø er journalist. Musikkjournalist og musikkanmelder. Og journalister har et ansvar. De må sjekke opplysningene sine og sørge for at de har dekning for det de sier. Og skal man, som i dette tilfellet, kritisere noe ved orkester-og-band-delen av denne konserten, så måtte han gå tilbake og høre på det som ble gjort i 1969, og måle dette opp mot konserten i 2000. Ikke bare si at band og orkester er ut, uhipt og trøtt.

Det jeg irriterer meg over er altså at kritikken går på noe journalisten ikke har dekning for å påstå. Han kan umulig ha satt seg godt nok inn i bandets historie, og hva som faktisk skulle skje på denne konserten. Han kommer med tom kritikk. Dette stemmer ikke overens med den rollen han har som journalist. Det kan få en til å spørre om journalisten er musikkanmelder eller musikkanbefaler. Eller er han musikkanklager, -dommer og -jury i en og samme penn? Er vi her ved løsningen av en liten floke?

Jeg oppfatter at Stein Østbø i dette tilfellet har påtatt seg denne rollen, (som anklager dommer og så bortetter) og samtidig som han påpeker at Deep Purple er utdaterte og seige puddinger som har begitt seg ut på en alt for pompøs reise de ikke klarer å dra i havn, føler jeg meg truffet. Jeg satt faktisk på denne konserten og hygget meg. Jeg så til og med rundt meg, og alle de menneskene jeg kunne se - ja det var en hel flyhangar full av dem - alle disse menneskene hadde et stort smil om munnen. På scenen var det et helt orkester, sammen med mine helter. Ja, til og med Ronnie James Dio var der. Til og med Anbjørg Lien troppet opp med fela og jammet ”faenitullen” med rockelegendene. Det oset av nasjonalflørting og søtladne, billige triks for at publikum skulle la seg forføre og kose seg glugg ”ihjæl”. Det ble ingen nye hits eller nye gjennombrudd i tolkningen av rockemusikk. Det var rett og slett ikke mer en det en kunne forvente. Østbø er bare så frekk at han påpeker det. Han påpeker at jeg er fan av et band som kommer og gjør en pompøs, noe slett og veldig forutsigbar konsert. Nesten som å bli avslørt for å gå på dansegalla og digge Vikingarna! (5)

La meg gå ut og observere hva som nettopp har skjedd. Jeg og journalisten har her nesten samme oppfattning av konserten. Det var ikke en historisk hendelse. Det ble ikke fremført med den nerve og intensitet, som i sine glansdager. Dette vet jeg selv om jeg er alt for ung til å ha vært på de tidlige konsertene til Deep Purple, for det finnes lett tilgjengelige opptak av flere av disse konsertene. De er til og med puttet på CD. Det som er så besynderlig er at opplevelsen av denne konserten er så forskjellig. Da kommer vi til det at jeg er nødt til å være den uforskammede dåren som dreper en hver diskusjon som handler om kvalitetsbestemning av en kulturell hendelse, med denne bedrøvelige påstanden: Smaken er som baken.

Og her kunne jeg avsluttet og vært fornøyd med dette drapet, men det er jeg jo ikke. Smaken er som baken? Todelt og hårete? Nei, her må jeg tillate meg et langt sitat av Tor Åge Bringsværd som veldig ofte setter ord på det jeg mener før jeg i det hele tatt mener det:

”Jeg er trett av å høre at det ene kan være like bra som det andre. Jeg er luta lei av at kulturlivets folk – takket være et innebygget mindreverdighetskompleks på størrelse med Ullevål stadion – skal tillate at følgende vrangforestilling får leve og blomstre, og her kommer den i all sin groteske makelighet: «Alt er bare et spørsmål om smak og behag.» Tull og tøys! Det meste er ikke smak og behag. Det er for eksempel sjelden snakk om smak og behag når det gjelder elektriske installasjoner, rørleggerarbeid, tyske preposisjoner og blindtarmsoperasjoner. Hvorfor i all verden skal denne sløve setningen være mer brukbar når samtalen dreier seg om kunst og litteratur, musikk og teater?” (6)

Er det ikke nettopp denne problemstillingen en musikkanmelder prøver å røre i, og er ikke jeg ille berørt bare fordi det går ut over meg, når Stein Østbø påpeker at konserten var dårlig? Bør ikke en musikkanmelder ta seg nettopp det bryet og ikke stryke katten med hårene, og påpeke det som er dårlig platt og kjedlig? Kanskje jeg her skal legge fram det svakeste punktet i min kritikk. Den er like innholdsløs som den kritikken jeg føler musikkanmelderne pådytter meg. Jeg er rett og slett bare sur fordi jeg blir stilt ovenfor min egen dårlige smak.

Jeg har til nå gått hard ut mot kun en musikkanmelder, og i starten ga jeg uttrykk for at dette skulle være en samlende kritikk av musikkanmeldere, men i det jeg begynte å lete etter hånende og uverdige kritikker hadde jeg problemer med å finne dem. Jeg gikk gjennom en del aviser og fant faktisk en del av anmeldelsene informative, men det er fortsatt noe som plager meg. Det er noe ved den autoritative tonen og uviljen til å ta selvkritikk hos anmelderne.

Jeg er like irritert, selv om jeg ser nødvendigheten i at noen må holde et lite øye med hva som slippes ut av plater. Hvem skal ha denne oppgaven? Skal jeg dra alle musikkanmeldere i samme haug med samme rive for så å sette fyr på hele gjengen. Det ville være urimelig. Jeg irriterer meg med andre ord uten grunn.

Det er mulig å finne, informative og gode anmeldelser, som gir kritikk på et solid grunnlag. Det er anmeldere som faktisk vet hva de skriver om, og som har gjort tilstrekklig forarbeid. Disse finner man mange av i fagblader. Blader som tar for seg spesielle stilrettninger inne musikk. De tar for seg et album og ser det i forhold til tidligere utgivelser. Hvilke musikere som er med. Hvor de har kollaborert tidligere. Det drøftes hva en kan dra kjensler på, og hvor albumet lykkes og misslykkes. En slik type anmeldelse kan man få noe ut av selv om man ikke har et forhold til artisten fra før av. Og anmelderen sier sjelden hva du som lytter bør syns om albumet, men snarere hva du kan forvente deg. En finner også blader som går helt i andre retningen, hvor anmelderne gjør ekstra flid med å slakte et album, men det er ikke lagt skjul på at det her er snakk om utagerende synsing, og det skjer ved flere anledninger at to anmeldere utaler seg om samme album, i samme nummer av bladet. Begge anmelderne kommer med sin versjon av lytteropplevelsen. (7)

Her legges det altså opp til at du over tid kan dra kjensel på anmelderne og hvor i lytterlandskapet de ligger i forhold til deg. Det er lettere å kjenne igjen hvor kritikken kommer fra. Og med den noe mindre formelle tonen føler man seg ikke tråkket på. Bladet og redaksjonen legger opp til en liten krig mellom synserne, og lar leseren selv ha sitt syn.

Så hva finner jeg ut? Det finnes jo gode musikkanmeldere også, og for meg blir de gode i kraft av å definere hva de er ute etter å si meg. Om de skal si meg hva jeg kan forvente meg. Hvor denne platen ligger i forhold til forrige plate av samme artist, eller i forhold til andre artister det er vanlig å sammenlikne han \ hun med. Hva slags type sjanger dette er, og litt informasjon om artisten. Gjerne om han \ hun liker te eller kaffe. Om han \ hun har sagt noe interessant i et intervju og så bortetter.

Jeg blir oftest oppgitt og irritert når jeg leser anmeldelser i tabloidene; Verdens Gang og Dagbladet. Det startet for meg da musikkanmeldermor Håkon Moslett (8) gav fødsel til den type harselerende tabloide musikkanmeldelser vi har i dag, ved å diagnostisere Åge Aleksandersen til trengende av ”musikalsk krisehjelp”. Jeg kan dessverre ikke erindre til hvilke av platene denne karakteristikken kom av og hvilke år det var, men jeg kan huske at det ble en ganske trekkfull debatt med en del dører som slo igjen i gjennomtrekken, med tilsvarende mye bråk. Moslett ble beskyldt for å komme med slag under beltestedet, og det virket som han var mer opptatt av å finne opp nye saftige skjellsord en å si noe om innholdet i de platene han gav anmeldelser av.

Personlig er jeg ikke stor fan av Åge Aleksandersen, og mener han ikke har gjort noe spennende etter at Prudence (9) slo kroken på døra. Men jeg lar ikke dette slippe ut i en stor norsk avis. Å påstå at Aleksandersen trenger ”musikalsk krisehjelp” i et stort offentlig organ er en rimelig drøy personanalyse. Her er hva Aleksandersen selv sa i etterkant av kritikken \ harselasen.

”Det er mye med det Dagbladet skrev som jeg oppfatter som sårende og ufint. Deres kritikk går ikke på det man måtte mene om musikk, men karakteristikk. Det rammer de rundt meg.” (Åge Aleksandersen) (10)

Hva var motivet for dette, og hvilke autoritet hadde Moslett på dette feltet? Hadde det gått klart frem av det de skriver at de er allvitende innen musikk så hadde jeg kanskje funnet meg bedre i det, men til tider er det helt åpenbar for meg, at de ikke vet mer om saken de uttaler seg om en det jeg gjør. Det er tidvis regelrette feil; store feil og mangler i påstandene, og da er det jeg tillater meg å si ifra, og det er jeg ikke alene om.

”Man må kunne forlange at journalister med tilsynelatende ekspertise vet å skille Europa fra USA, 60-tallet fra 90tallet og snørr fra bart. Lignende nivå av inkompetanse ville i en sportsredaksjon eller politisk redaksjon sannsynligvis resultert i oppsigelse og/eller innkalling på teppet, mens de som da omtaler populærmusikk tydeligvis er vernet av en eller annen grunn jeg ennå ikke har klart å gjennomskue hva egentlig er.” (Egon Holstad om musikkjournalister i tabloidpressen) (11)

På meg så virker det som de tabloide anmelderne har et ønske om å fremstå som allvitende og autoritære musikkvitere. Samtidig kan det virke som om anmelderne har en innbyrdes konkurranse hvor det gjelder å skape så mange nye negative superlativer som over hodet mulig, og hvor kritikken ofte blir av en personlig og nedsettende karakter, som i veldig liten grad tar for seg musikken som ligger til grunn for angrepene. En går berserk i sin trang til å fortelle om seg selv og det man vet, og viser i denne iveren fram alt hva en ikke vet. Problemet kommer i det en forsøker å være alt dette i en og samme journalist. Det en utgir seg for å være, gir faktiske utslag i hvordan leserne forstår en. Her er mitt absolutte ankerpunkt, her går bevisbyrden i land og over på de som i fremtiden skal si noe kvalitativt om noe de ikke vet noe om.

For en arrogant musikkjournalist å påpeke åpenbarheter i form av frekkheter, er sprek oppvisning i uvitenhet. Det er et ønske om å stå til ansvar for produksjon av overskrifter og salgstall.

Ikke til ansvar for innholdet.

Artikkelforfatteren er for tiden student ved Robert Meyer Kunshøgskole, hvor foto er hovedarbeidsform, og beskriver seg selv som "ekstremt opptatt av musikk, og det meste andre som beveger seg i norsk kulturliv".

Forfatterens fotnoter:
1 Det brukes terninger med ett til seks øyne. Ett øye er blæ, bæsj, håpløst, krise, gå hjem dit du kom fra og så bortetter. Seks øyne er; hippt, genialt, kult, fett, historisk og så bortetter.
2 Historien om Rock, bind 11, Den norske bokklubben, 1988
3 Musikkjournalist i Verdens Gang
4 En av de to grunnleggerne av Deep Purple
5 Jeg gjør ikke det.
6 Tor Åge Bringsværd: Det eventyrlige, side 50 - 51
7 Slike typer for anmeldelser er å finne i f. eks Metal Shuffle, og Scream
8 Tidligere musikkanmelder i Dagbladet.
9 Prudence: norsk band med bl.a. Terje Tysland og Åge Aleksandersen.
10 http://home.tiscali.no/frankhs1/anmeld.htm
11Egon Holstad: Om mangfoldets verdi, Ballade.no, 27.01.03