Kulturdebatt - mer enn penger
Anniken Huitfeldt kan nå målet om en annen type inkludering i kulturlivet. Men skal hun lykkes, må hun evne å være enda tøffere enn Giske, skriver Glenn Erik Haugland i Bergens Tidende.

Komponist og skribent Glenn Erik Haugland tar for seg kulturminister Anniken Huitfeldts krav om at kunst og kultur (les: offentlig støttet kunst og kultur) må gjøre nytte for seg utover å være seg selv nok. I dagens BT skriver Haugland at svaret på minsterens formaning verken er nye runder med den "arrogant eksluderende" og "meningstomme" kulturkampen fra høstens valgkamp eller eller geberding "over Huitfeldts instrumentalisme" og flagging av kunstens egenverdi.

Fjorårets kulturkamp mot Frp var i så måte et absolutt lavmål med tanketom retorikk på nivå med L'Oréals selvrettferdiggjørende slagord; «Fordi jeg fortjener det». Er dette det beste landets antatte lyseste hoder kan komme med når kulturens relasjon til samfunnet som muliggjør den er på dagsordenen? Tonen i kulturkampens retorikk var like arrogant ekskluderende som innholdet var blendende meningstomt.

"Kultursektorens vekst og dens argumentasjon mot kritiske stemmer, har skapt en uangripelighet som er i ferd med å bli kulturens største problem", skriver Haugland og gir uttrykk for at kulturdebatten er i ferd med å reduseres til institusjonenes kamp for sine enemerker."

"Kunstnerisk suksess måles i direktørens talenter som spindoktor. De tunge kulturinstitusjonene bruker i dag mer tid og krefter på innsalg og presentasjon enn noensinne."

Hauglands medisin mot økt institusjonalisering og manglende fleksibilitet er satsning på det frie kulturfeltet.

Det er "det frie kulturfeltet som kan garantere et differensiert og forskjelligartet kulturtilbud som bedre enn noe annet speiler dagens sammensatte norske virkelighet."

"Huitfeldt har kastet en hanske til kulturfeltet som rokker ved kulturens eksistensberettigelse. Tiden er overmoden for oss som livnærer oss innen feltet til å ta denne debatten i det offentlige, og våge å spørre oss selv om vi faktisk evner å se store deler av befolkningen i hvitøyet med musikken, teateret og bildene vi leverer. Ikke minst må vi våge å stille spørsmål om de arenaer vi presenterer vår kunst gjennom noensinne vil evne å skape varige relasjoner med andre befolkningsgrupper", skriver Haugland i Bergens Tidende.